Amelie Ericson - den råeste frikjøreren på sitski

I sittende posisjon med staver med ski i hendene flyr Amelie ut klippen og setter landinga perfekt. Det betyr at hun og sitskien forsvinner i snøen for så å sprette opp igjen. Med fanget og fjeset fullt av snø dundrer Amelie videre ned i skogen under.

– Jeg brukte lang tid på å akseptere rullestolen. I stolen blir man så synlig, og jeg ville ikke at folk skulle synes synd på meg. Ja, det var flaut.

Amelie Ericson (31) er ikke lam – hun klarer å stå på beina, men å gå eller bevege seg gir henne sterke smerter. At beina ikke virker skyldes en kombinasjon av en rygg-margsskade og kraftig leddgikt.

– Jeg tryna i et tre under snøen i Funäsdalen for snart ti år siden, og fikk en skade i ryggmargen som var alvorlig nok, men jeg ble ikke lam, selv om det innebar noen fortvilte dager uten følelse i beina.

Amelie var på ski sammen med mannen hun noen år senere skulle gifte seg med. De hadde ikke vært sammen så veldig lenge, og Amelies første møte med de som skulle bli svigerforeldrene hennes skjedde mens hun lå på båre og venta på helikoptertransport til sykehuset i Östersund.

– Haha, det er lov å le litt av det altså. Det gikk jo bra med oss, og shit happens kan du si, gliser Amelie.

Den gangen var hun fortsatt svensk statsborger, og hun kom seg på beina igjen etter skaden. Sammen med kjæresten Johan flytta de til Oppdal i Norge for å jobbe som skiinstruktører. Kombinasjonen av nok jobb og mangel på horder av turister passet paret utmerket, og de ble boende. Paret spilte hockey, kjørte ski, bygde hus og gifta seg. 

Så slo leddgikta til, mye fordi Amelie har nedsatt immunforsvar, og gradvis sluttet beina hennes å fungere.

– Jeg brukte krykker alt for lenge fordi jeg ikke ville i rullestol. Sitski starta jeg med lenge før jeg tok i bruk stolen. Men krykkene forsterka problemene leddgikten skapte i skuldrene, så det var veldig bra jeg klarte å akseptere rullestolen. Jeg liker oppmerksomhet, og det er greit å være annerledes, men jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg, sier Amelie.

Hun har opplevd både å bli dytta av garde i feil retning av fremmede som trodde hun ikke var i stand til å kommunisere eller at folk henvender seg til ektemannen selv om hun sitter en halv meter unna.

– Det går greit – de mener det jo bare godt, selv om det er en oppmerksomhet jeg ikke ønsker, sier Amelie.

– Hvordan er det å være rullestolbruker i Norge?

– Jeg syns det er bra, det verste er snøføre. Jeg liker utfordringen det er å kjøre ned en trapp eller over en høy dørterskel med stolen. Men jeg forstår det kan være tøft for folk som ser annerledes på sånt.

På sitskien fikk den erfarne skikjøreren og skiinstruktøren eventyrlig progresjon. I løpet av få år var hun god nok til å kjøre europacup. Både hun og ektemann Johan skiftet statsborgerskap, og Amelie kom med på det norske landslaget. Hun har flere pallplasser i europacupen i slalåm og super-G, men da hun var klar for verdenscuplaget sa kroppen stopp.

– Jeg var mye syk på grunn av immunforsvaret mitt, som ikke er helt bra. Jeg var nok god nok til å gjøre det bra i verdenscupen, men helsa tillot det ikke, forteller hun.

I stedet har hun brukt tiden sin på frikjøring, og selv om det ikke fins frikjøringskonkurranser for sitski er det all grunn til å tro Amelie er blant verdens beste sitski-frikjørere. Hun kjører både park og pudder, og når stadig nye milepæler.

– Før sitski frykta jeg at ski-livet jeg er så glad i var over. At jeg noen gang skulle hoppe en klippe eller kjøre løssnø hadde jeg avskrevet. Men så feil kan man altså ta. Det var en milepæl første gang jeg hoppa en klippe – det var første gang jeg følte at nå har jeg gjort alt jeg gjorde som stående frikjører.

– Hvordan er det egentlig å bedrive frikjøring med sitski?

– Først og fremst får jeg mange flere faceshots enn alle andre! Ellers er en del ting annerledes, det er for eksempel vanskeligere å kjøre løssnø, for stavene kan ikke brukes til å holde balansen, alt må gjøres med skien. Og klippene ser mye høyere ut når du sitter så lavt! Det er også litt stress å kjøre stolheis, men t-krok er aldeles supert.

– Hva med parkkjøring?

– Hopping går greit, jeg har lært meg 180 og hadde ikke den fjerde og siste parkskia knekt på Stryn i sommer skulle jeg nok klart 360. Jeg landa en slags 270, og kjente at hele rotasjonen var innen rekkevidde. Men da var den siste skia delt i to og sommerskisenteret stengte. Å jibbe på bokser går bra både 50-50 og på tvers, men rør er litt vanskeligere, forteller Amelie, og peker på boksen de har i hagen utenfor huset i Oppdal.

– Der lærte jeg meg å kjøre switch av, sier hun.

Selv om Amelie fint kan kjøre det samme som andre frikjørere, og har null problem med å traversere for å nå den urørt snø, så er det noen utfordringer. Hun kan ikke ha sekk på ryggen i sitskien, og er temmelig hjelpeløs hvis en skredsituasjon skulle oppstå.

– Jeg kan selvsagt reddes, men jeg klarer ikke hjelpe andre. Derfor må vi unngå skredterreng når risikoen er for høy. I løssnø er det vanskelig å komme seg opp uten hjelp etter en kræsj hvis terrenget er slakt. Men det er lett i bratt lende, og da er Hovden perfekt – der hender det jeg kjører alene, sier hun.

– Hva hvis du kræsjer, er det noe slags utløsingsfunksjon på sitskien?

– Nei, jeg må ganske ofte få hjelp for å komme meg løs fra trær. Jeg tryna ned hele Ådalsfjeset en gang. Da gikk sitskien med meg oppi kast-i-kast ned hele henget. Skia løste riktignok ut, men det spiller liksom ikke så stor rolle.

Det kommer nok som ingen overraskelse at Amelie vekker oppmerksomhet der hun forserer noe av Norges råeste, heisbaserte frikjøringsterreng på sitski. I vår kom hun til finalen i det virtuelle, nordiske mesterskapet i frikjøring, med sesongediten hun lagde selv. Men hun er enda mer merittert i en sommer-aktivitet.

– Jeg ble nummer tre med filmen min i det virtuelle verdens-mesterskapet i såkalt WCMX – rullestol-BMX – i sommer. Det var ganske gøy!

Filmen har shots fra diverse skateparker rundt omkring, blant annet Folven camping på Stryn og Norges største, innendørs skatepark; Trikkestallen i Trondheim. Amelie kjører både bowl og rails med rullestol med demper og terrengsykkeldekk. 

– Hvordan i huleste kommer du deg opp fra bowlen?

– Enten kjører jeg opp og kaster meg framover, eller så må noen hjelpe meg opp. Det er aldri noe problem å få hjelp.

I sommer prøvde hun også såkalt Adapted MTB – en terrengsykkel på fire hjul som passer aldeles utmerket i maskingravde løyper i Hafjell. Dessverre er de elektriske versjonen av en slik sykkel svindyr og tilfredsstiller ikke Hjelpemiddelsentralens krav. Uten motor har ikke Amelie sjangs til å komme seg opp. Topptur vinterstid er heller ingen mulighet for henne.

– Fem høydemeter motbakke på preppa underlag er vel det jeg klarer, så topptur utgår. Men jeg kan haike rails, og det er en veldig fin trøst!

Amelie Ericson (31)

• Født og oppvokst i Örebro i Sverige

• Gift med Johan, ekteparet bor i Oppdal og er norske statsborgere

• Amelie er skiinstruktør på høyeste nivå, og er i ferd med å utdanne seg til byggingeniør

• Har fem medaljer i europacupen i slalåm og super-G

• Er blant verdens beste frikjørere på sitski og rulle-stolcross-utøvere