HALLINGDAL Hallingdal er et av de store dalførene på Østlandet. Dalføret strekker seg nordover, fra nordenden av innsjøen Krøderen, gjennom de nordøstlige og nordlige delene av Buskerud fylke, og er omgitt av høye fjell på begge sider. Gjennom dalen går Rv7. Siden 1960-tallet har dalen hatt en eksplosiv utvikling i turisme og hyttebygging.Kilde: Wikipedia. – Jasså, du har rett merke, ser´e!Den lavmælte karen hviler et fornøyd blikk på sykkelen jeg plukker av sykkelstativet på bilen i solsteken. – Du har komme te Trek-bygda no, veit´du!«The godfather of trailbuilding», Ove Grøndal gjør ikke mye ut av seg der han står på parkeringsplassen utenfor huset i solsteiken. For det steiker. Skikkelig. Bygda har flere varmerekorder, og et generelt veldig spesielt klima, skuffer ikke. Skiltet nede ved riksvei sju viste 31 varmegrader da jeg svingte av veien. På veien opp var det en ting som gjaldt i min 93-modell Golf uten klimaanlegg. 1. Begge vinduer åpne. 2. Prøve å holde hodet ut av vinduet for å få frisk luft. Historien om sykling i Nesbyen startet lenge før jeg tok turen. Uten mye erfaring fra sykling annet enn noen deltakelser i Birken, begynte Ove Grøndal å utforske de bratte sidene rundt bygda. Den først sti-campen ble holdt i :….., og etter det har åpningshelgen Nesbyen Freeride stått på programmet for mange stisyklister på østlandet, og i resten av landet for øvrig. Nesbyen har i tillegg til varmen fått rykte på seg for å ha sjukt bra stisykling.LES OGSÅ: Hashtag BergenTing har ballet på seg siden da. Fra å være et ukjent sted, har Nesbyen gått til å være et  bucket-list sted for de fleste stisyklister. Det er disse bratte stiene jeg har kommet for å besøke. Men før jeg kom hit ga jeg Ove en utfordring også. Shutttle-syklingen er Nesbyen viden kjent for. Jeg ville se hva som finnes oppå fjellet. Jeg svelger noen kameler når vi setter oss i bilen til Ove og kjører opp dalsiden. Som fast tilhenger av å sykle der man kan, er dette tungt. Men god oppdragelse gjør at jeg respekterer hvordan de gjør det her. Vi parkerer bilen, og begynner å dytte syklene videre oppover fjellsiden. Selv om det går fort mot kveld, er varmen trykkende. Ove presiserer lavmælt og høflig at joda, jeg skal få ta en tur på fjellet, men jeg må prøve det alle andre kommer hit for å prøve. Oppe på Klevarudnatten er varmen bare marginalt mindre trykkende enn nede i dalen. En sval bris gjør at jeg akkurat ikke kreperer av svette. Jeg ser ned, langt ned. Bygda virker bare enda mindre når jeg ser den ovenfra. Ove og turkameratene venter tålmodig mens jeg knipser bilder, før vi setter utfor. 10 minutter senere tenker jeg at sist gang jeg syklet stier som støvet så mye, var i Colorado for fem år siden. Jeg må nesten gispe etter luft uten sand og støv i dragsuget bak Ove. Han kjenner stiene her som sin egen lomme, det gjør ikke jeg. Jeg er prisgitt at han ikke lurer meg ut i noen overraskelser. De øverste delene av stien er oppkjørt, og skarpe, forræderske steiner står opp i sanden. Farten og slagene øker proporsjonalt med hverandre, og jeg føler meg underskodd med bare 120 millimeter vandring. Stien blir bare avbrutt når vi krysser kjerreveier brukt av skogsmaskinene, og vi dundrer videre. Steinene avtar, barnålene overtar. Silkemykt underlag, endeløs flyt.LES OGSÅ:  Specialized Epic Comp Carbon Men bare tilsynelatende. Om man hadde sykla inne i en tørketrommel, for så å bli spyttet ut på badgulvet, tror jeg det hadde føltes slik. På tross av kanskje 10 skarve pedaltråkk de siste tjue minuttene, er kroppen min helt ødelagt når jeg triller ut på asfalten. Jeg kjenner gårsdagens tørketromling godt i kroppen når jeg våkner neste morgen. Sola steker gjennom vinduet, varmen er kvelende. Men hva er vel bedre enn å være på fjellet under sol og skyfri himmel? Ingenting, vet jeg. Jeg har prøvd det før. Vi kjører ut av sentrum, og vestover. Forbi alpinanlegget og opp mot hyttegrendene på fjellet. For en som er oppvokst på vestlandet, er det en annen type fjell enn jeg er vant til som møter meg. De spisse toppene ser vi bare i det fjerne. Her er fjellene mer som åsrygger å regne. En varm bris stryker over det duvende landskapet.  Dyna, får jeg vite at turmålet heter. For meg ser det ut som om selve veien til målet er dyna. Endeløse kurver i landskapet, så langt man kan se. De første hundre meterne går på grus, før vi må krongle oss gjennom kratt og skarpe steiner. Den friske vinden blir bare skarpere og kaldere jo nærmere vi kommer toppen, og vi gjemmer oss bak en stor varde. Fyrstekake og snickers fortæres i en salig blanding. Noen av mine første minner som stisyklist har jeg fra Skeikampen i Gausdal, og når vi legger i vei fra varden på Dyna, er det som en ferd ned minnenes vei. Varm sol, frisk fjelluft, og høyfjellsterreng. Norsk stisykling på sitt aller beste. Når vi tar en velfortjent is på kroa ved Riksveien har ikke temperaturen sunket det spøtt. 32 grader. Alt du har hørt om Nesbyen er sant.ÅLLikt sine nabobygder i sør, tar det knapt et halv minutt å kjøre forbi Ål sentrum. Fotograf, stibygger og syklist Vegard Breie tar i mot meg hjemme på gården utenfor sentrum. Været står ikke noe tilbake for nabobygda Nesbyen når jeg svinger inn på tunet.– Det va på tie at du kom de opp her no ass! Me har bygd grådig mykji tøft. Fotografen reiser land, strand og verden rundt. Men når han skal sykle, er det hjemtraktene han foretrekker. Og sin egen sti, som jeg skal prøve nå. Frikjøringsprofil og kamerat Knut Myking svipper oss opp på fjellet med bilen. Jeg skal få kjøre Vegards endurosti. Mens enduroritt vanligvis er delt inn i flere etapper over én eller to dager, valgte Vegard noe litt annet. «Westside Enduro» som løypa kalles, er bare én lang etappe, hvor selv de mest hardbarka endurosyklistene bruker en halvtime fra start til mål. PRØVE SELV? Sjekk ut denne leserturen Fri Flyt arrangerer!Vi dytter syklene 10 høydemeter til turens høyeste punkt, og utsikt i massevis. Når vi krysser grusveien vi kjørte opp, blir det tydelig for meg hva forskjellen på storby og bygd er. Vi står på toppen av ei kraftgate, sikkert 50 meter bred, ryddet for skog. – Her driv me å bygge, erklærer Vegard stolt. Fra der vi står på toppen, snor stien seg på tvers med hopp og doseringer. Beskjed fra grunneieren? – Bare vær litt forsiktig så dere ikke graver for dypt med gravemaskina. Ellers er det fritt fram. Vegard og kompisene har fått en lekeplass av de sjeldne, og vi hopper, hyler og herjer oss ned mot bygda, og is på Statoil.Skikjørere som har funnet stisykling vil jeg nesten si er en egen rase.Skikjørere som har funnet stisykling vil jeg nesten si er en egen rase. Man ser det i måten de velger sykler og klær på, og hører det i måten de omtaler ting på. Skikjørerne er langt mindre opptatt av utstyr og tekniske gadgets, mer opptatt av syklinga. Og den skal helst være av den nedoverorienterte sorten. Knut Myking er intet unntak. Den rødskjeggede, høflige kjernekaren har vokst opp i dalsidene over Ål, og stien vi skal sykle starter praktisk talt ved fjøset.  Knut er ikke typen som har hastverk. Det minner meg mye om en topptur på ski når vi vi triller syklene rolig oppover lia. Han forteller om grunneiere som syns sykling er stas, en festival som har vokst seg stadig større. Hillbilly Høkkfest starta som en unnskyldning for å trekke hit venner på den årlige Hellbillies-konserten i 2009. Nå har arrangementet vokst seg stort, med over 300 deltakere. Under festivalen er det konsert, sykkelshow, og guidede turer. I Knut Mykings bakgård. Vi legger hyttefeltene bak oss, og tråkker oss innover det småkuperte landskapet. Det er vanskelig å tro, men Knut sier at herfra skal vi bare nedover igjen. Kontrasten fra Vegards endurosti er stor. Mindre stein, mer flyt. Noen korte oppover-kneiker er den eneste formen for hvile jeg får, nye flytstier tar meg helt ned til Myking igjen. LES OGSÅ: Her finner du alltid nye stierÅ be om å få sykle det beste et sted har å by på, kan være krevende. Jeg får ikke stikke fra Ål før jeg har fått med én siste tur. Når vi kjører innover fjellet mot hyttefeltet ved Veali, dundrer Kygos sommerhit «younger» på radioen. Sola står rett i mot oss gjennom ei ripete frontrute. Vi lesser syklene av bilen, og tråkker oss oppover lia. Det siste jeg får oppleve av Ål er et stiparti som er like morsomt å kjøre begge veier, flere ganger. Den lille stisnutten vi rekker før sola går ned, er som å pirke i overflata på en skikkelig god kake. Resten, får jeg ta ved neste visitt.GOL– Dette er perfekt. Her har jeg kort vei til fjellet på vinteren, og masse stier å boltre meg i på sommeren. Bak et gedigent skjegg, ser jeg to entusiastiske øyne og et varmt smil. Bjørn Jarle Kvande lever det som tilsynelatende må være drømmetilværelsen. Eget firma, hjemmekontor, og stier som slutter rett ved døra. Gol er stedet hvor Hallingdal gjør et knekk, og velbemidlede østlendinger svinger av til Hemsedal. Jeg får streng beskjed om å ikke omtale de to dalene som det samme, i risiko for å få noen på nakken. Kontrastene til støvtørre og glovarme Nesbyen bokstavelig og ettertrykkelig. Når vi møtes i krysset hvor man svinger av til Hemsedal, treffer de første regndråpene den allerede våte bakken.Men heldigvis er det sommer, og varmen gjør det levelig. Nesten ulevelig. Det blir klamt som bare juling. Vi triller sørover langs Riksvei 7, og tar opp en grusvei. Jeg får kink i nakken når jeg ser opp på den karakteristiske fjellknausen som ruver over Gol sentrum. ­– Dette er perfekt. Jeg har hjemmekontor, og kan sitte her og jobbe med både den vanlige jobben og trailguide.no. Vi skal inn her, denne kaller vi Skrotnissen, forteller Bjørn Jarle.  Selv om jeg ikke skal skjønne navnet før litt senere, så får jeg mine anelser når jeg ser alle de fuktige steinene som ligger strødd som en skrothaug nedover stien. Utfordring, jeg digger det. Trodde jeg. Overmot straffer meg. Jeg tror jeg har bedre kontroll på disse steinene enn det jeg har, og får umiddelbart straffen, i form av ufrivillige spark mot fremhjulet. Vi blir nesten spyttet ut av skogen, og inn på Riksvei 7. Og endelig får jeg forklaringen. Butikken vi kommer ut ved, ser ut som en blanding av et gammelt samvirkelag, museum og søppelfylling.– Vi kaller han som driver den bare for skrotnissen, forklarer Bjørn Jarle, før vi snur nesa ut av sentrum igjen, samme vei som forrige gang. Denne gangen derimot, sykler vi forbi avstikkeren Skrotnissen. Vi skal til topps. Slutten på grusveien ser vi først når det flater ut, og vi ender opp ved Riksvei 51 fra Valdres. – Vi har ikke gitt den noe navn ennå, men den er ganske morsom.Vi står ved et lite, nesten usynlig skilt i veikanten. Det er merket blått, og stien er følgelig smal. Bjørn Jarle får æren av å trille av gårde først, jeg legger meg bak. De første ti meterne tråkker jeg. De neste ti triller jeg. Og de neste ti begynner Jarle å hyle. Entusiasmen hans smitter umiddelbart. Det er en sånn type sti hvor man er i stand til å glemme alt annet. Alle bekymringer og tanker er borte. Skogen blir bare tettere, og brattere. Jeg prøver desperat å holde bakhjulet til Bjørn Jarle, fånyttes. I Gol er ikke Riksvei 7 bare en vei. Det er en sti. Ut av sentrum, tråkker vi oss frem etter skilter mot folkehøgskolen. Vi svinger av asfalten, og tar grusveien oppover. Jeg har så smått begynt å akklimatisere meg til den syklinga som er så populær i dette dalføret. Grus opp, sti ned. Jeg kan like dette, til tross for at det er noe helt annet enn hva jeg er vant til. Vi skal ikke til toppen. I serpentinsvingene ser vi inngangen til utforløypen som elevene ved folkehøgskolen har bygd. Men vi tråkker på, videre oppover. Tre-fire svinger, og tre-fire liter svette senere, dreier vi av veien. Dette er selve klisjeen, som jeg har opplevd så mange ganger før. Grusvei blir til kjerrevei, kjerrevei blir til sti. Vi traverserer oss videre oppover lia. – Her! Hører jeg plutselig bak meg. Uten å se det, har jeg syklet forbi inngangen til stien. Jeg snur, triller tilbake, og ser ned. Jeg får assosiasjoner til da jeg kjørte alpint, og stod og skalv i starthytta før SuperG´en. Litt redd, litt nervøs, men full av forventning. Det er bare to linjer som bryter den tjukke treskogen. Kjerreveien, og stien som krysser. Kjerrevei-Sti, 0-1. Bjørn Jarle setter utfor først. Det skulle bare mangle, det er han som skal få vise meg hva Gol har å by på. Det er så bratt at tråkking er helt unødvendig. Han slipper seg utfor. Etter fem meter, stille, etter ti meter, hyling. ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆIIIIIIIIIIJAAAAAA!Jeg er kjent blant mine nærmeste for å ikke pushe grensene, men tenker at «nå skulle de sett meg».  Totalt uvitende om hva den neste svingen kommer til å gjøre både med sykkel og rytter, slipper jeg bremsene dumdristig. Skyter fart over et lite hopp, smeller inn i en sving, og blir kastet ut i den neste. En skrekkblandet fryd brer seg helt ut i fingertupper og tær. Etter de sinnsyke berg- og dalbane-partiene, skimter jeg noe gjennom skogen. Er det asfalt? Bjørn Jarle står og venter nede ved gang- og sykkelveien med et stort glis. Jeg ramler ut av skogen, desorientert og i lykkerus spør jeg hvor vi er.– Riksvei 7, så klart! svarer Jarle. Turene er beskrevet i boka Stisykling i Norge, som du finner på www.ffshop.noLES OGSÅ:  Stor økning i interessen for grenserittetLES OGSÅ:  Treningstips fra team Terrengsykkel