VARMT: Gry Einrem setter fine svinger på vei ned fra Hornindalsrokken. Foto: Timme Ellingjord

Vamos a las montañas

Det tikker inn en melding på mobilen en sen søndagskveld. – Er du i Volda og vil på tur? Værmeldingen sier 14 grader og sol, hva annet enn et ruvende ja kan man da svare?

Jeg smiler for meg selv der jeg sitter i mørket. Det er godt å ha noe å se fram til, selv om jeg innser at det nok blir minimalt med søvn denne natten. Jeg sitter med en altfor forsinket skoleoppgave som må inn. Gry som har sendt meg meldingen kommer nordfra og vil ikke ankomme hjertet av Sunnmørsalpene før langt på natt. Tidlig må vi uansett starte.

Strandtemperaturer

Temperaturer som nesten egner seg mer til stranddager enn toppturer gjør nemlig at vi må starte tidlig. De varme temperaturene gir både dårligere skikjøring og farligere forhold. Vi ønsker ingen av delene. Det vi ikke vet, er derimot hvor vi skal dra. Sesongen er kommet til det stykket, at det ikke er like mye snø alle plasser. Første alternativ kjører vi forbi. Vi foretrekker ennå å kunne gå med skiene på helt fra bilen. 

Vi setter kurs mot Hornindal, et område som både er kjent for å være snørik og for sine gode skifjell. Her er det snø og fjell nok. Bilen parkeres. Skiene klikkes inn. Vi tar fatt på oppoverbakken, den lange oppoverbakken. Høydemeter etter høydemeter forseres og det blir bare varmere og varmere. Et klesplagg etter det andre må av, og snart står vi der midt på fjellet i bare underbuksa. De hvite store slettene kan lett forveksles med de mange solfylte strendene i Costa Blanca. 

Steking på Rokken

Men hvor har vi tatt veien? Dette er da ikke påske-quizen heller. Vi er på vei opp til en av dalens kanskje mest karakteristiske og kjente fjell – Hornindalsrokken. Fjellet svinger seg av gårde som rokker ofte gjør, med høyt ruvende og delvis stupbratte sider. Vi står på Nabofjellet og betrakter utsikten. Mellom oss og toppen er det en nydelig ryggtravers som gjenstår. Traversen, som nok tar luften fra de fleste, er både lett og skummel på samme tid. 

Toppen, med sine stupbratte sider, ser fra lenger hold alt annet enn gjestmild ut. Den er egentlig ikke så ille. Toppen nåes lett fra baksiden, og under gode og trygge forhold kan man nærmest spankulere helt til topps. En vakker utsikt møter man der man beveger seg opp mot toppryggen. Langt der nede strekker Hjørundfjorden seg som en blå korridor i det ellers hvite landskapet. På klare dager ser man gjerne Ålesund, i dag ligger derimot disen der som et beskyttende slør. 

Sydentemperaturen fortsetter selv på toppen, og lunsjen nytes i solsiden. For en herlig dag. Den lange innmarsjen er et fjernt minne, og den enda lengre utmarsjen desto fjernere. Vi setter utfor fra toppen mot den hvite dalen nedenfor. Snøen er som den skal være en solrik vårdag, deilig myk slusj over en hardere skorpe. De myke svingene vi setter på vei ned, i et alpint landskap som kan måle seg med det beste Norge har å by på, gjør den korte nattesøvnen så utrolig verd det. En god dag i fjellet er over, nå skal sengen jammen smake godt. 

Annonse
Annonse
Annonse