ØSTEGGEN PÅ KIRKETAKET (1 439 MOH) REGION: Isfjorden, Romsdalsfjella, Møre & Romsdal START OG STOPP: Kavlisetra, Isfjorden LENGDE: Ryggen er ca. 1 kilometer lang fra skaret og opp, og 400 høydemeter. Hele turen er omtrent 1 350 høydemeter. KARAKTERISTIKK: Bratt, smal og eksponert rygg, som kan være vanskelig både å gå og sikre når det er nysnø på eggen. Langt enklere når snøen er hard, eller det er lite snø. Uansett er det en spennende tur i virkelig spektakulære omgivelser. Sikringsutstyr, isøks og stegjern er obligatorisk, og turen krever ferdigheter i vinterklatring og sikring med naturlige sikringer. Man må også være stødig i bruk av stegjern og isøks. Eggen blir brattere og vanskeligere jo lenger man kommer, og man må være obs på skavlen på nordsiden. Noen partier er svært smale og eksponerte, og byr derfor på sterke opplevelser – og at du er stø på foten. Her er temmelig lange strekninger hvor du ikke kan falle. Nedkjøringa er relativt grei, og fra Kirketaket skal det mye til at du ikke finner spor du kan følge. Går du østeggen til topps og får førstespor ned, da er du så rask og rutinert i alpint terreng at du ikke behøver ytterligere instruks. UTSTYR: I tillegg til vanlig toppturutstyr må du ha klatresele, isøks (gjerne to), stegjern, tau og et utvalg kiler, kamkiler og lange slynger for sikring. EGGEN MELLOM ÅBITTIND (1 396 MOH) OG TROLLTIND (1 347 MOH) REGION: Sunndalsfjella, Nordmøre, Møre & Romsdal START OG STOPP: Enden av Trolltindveien, som svinger av fra fylkesvei 62 ved Jordalsgrenda LENGDE: Eggen er omtrent 700 meter lang, og går mellom to topper som er nesten like høye. Med litt opp og ned langs ruta blir det rundt 150 høydemeter langs ryggen. Totalt er turen cirka 900 høydemeter. KARAKTERISTIKK: Flott tur, med lik vanskegrad uansett hvilken vei du går. Å gå ryggen fra, og tilbake – som beskrevet i teksten – er et fint alternativ som gjør at du kan legge igjen skiene. Eksponeringa varierer langs eggen, men man bør sikre med tau hele veien. Sikringsarbeidet er relativt greit, med godt utvalg sprekker og riss mesteparten av turen. Et par steder må du rappellere, og det kan sette litt krav til å lage gode rapellfester i snø. Ingen av rappellene er særlig lange, ett 50-meters tau holder med god margin. Utsikten er fantastisk hele veien, og nettopp det kan være en god grunn til å gå ryggen begge veier. Turen er ikke veldig teknisk krevende, men du må beherske sikringsarbeidet. Nedkjøringa fra Åbittind kan være krevende hvis toppskavlen ikke har falt ned. Fra Trolltind er det ei flott nedkjøring, hvor man kan unngå skredterreng mesteparten av veien. UTSTYR: I tillegg til vanlig toppturutstyr må du ha klatresele, isøks, stegjern, tau og et utvalg kiler, kamkiler og lange slynger for sikring. Rockefot kalles det, og rockefoten oppstår – i hvert fall i mitt tilfelle – når jeg driver med klatring og er redd. Jeg er ingen erfaren klatrer, og har aldri ramla skikkelig. Derfor oppstår rockefoten ganske ofte når jeg er i nærheten av stup. Likevel skjer det vanligvis i tilfeller jeg egentlig er trygg, jeg vil bare ikke miste grepet og falle.Men slik var det ikke denne gangen. Venstre fot står på et eller annet som tåler en god del av kroppsvekten min. Høyre fot står ikke på noe som helst, og driver med moves som ville gjort Elvis Presley grønn av misunnelse. Ja, derav navnet rockefot.Foran meg har jeg en slags bauta av snø. Med isøksa prøver jeg å finne ut om dette er en pinakkel av stein eller en slags snøformasjon. Den er omtrent to meter høy, tjukk som ei svær furu, stikker opp fra østeggen på Kirketaket, og jeg har aldri sett noe lignende. For å roe ned rockefoten og pulsen håper jeg det er en pinakkel jeg kan legge ei slynge rundt, men ingenting tyder på at den består av annet enn snø. På begge sider er det flere hundre meter ned til den sikre død, og mellomforankringer fins ikke. Jeg lister meg rundt og tviholder i isøksa som er dunka inn i løssnø. Hjertet har jeg i halsen, og jeg aner ikke hva jeg står på.To måneder senere sitter jeg på dass hjemme, og leser i Fri Flyts søstermagasin Klatring. Noen uker før hadde jeg gått en fantastisk fin tur langs eggen mellom Åbittind og Trolltind på Nordmøre, men jeg leser om noe annet. Magasinet beskriver nemlig vinterbestigningen av Kirketaket langs østeggen. Et mareritt hvis det er myk nysnø, men veldig fint og ikke like krevende med lite og hard snø, står det å lese. Det skriver jeg gjerne under på.– Det er umulig å vite hva du har under stegjernene. Det kan være hva som helst, sier han som kom etter oss på eggen, og som jeg ikke husker hva heter.Jeg hadde brøyta vei langs fjellryggen, som var dekt av 20 centimeter tørr nysnø oppå et tykt lag hardere snø. I flere timer akte jeg meg framover mens jeg kosta vekk snø for å finne fast grunn under baken eller beina. Skiene som hang bakpå sekken truet med å vippe meg ut kanten. Uansett hvilken side jeg hadde tryna utfor ville resultatet vært det samme. Terrenget er eksponert og dramatisk, og det er vanskelig å finne gode sprekker å sikre i. De to bak oss hadde fullt klatrerack, to lange tau og to isøkser hver. Vi gikk med ett 30 meters tau, ei øks hver, og minimalt rack for å spare vekt.Kirketaket er sannsynligvis Romsdalens mest besøkte skifjell, ikke uten grunn. Den vanlige veien opp er relativt skredtrygg, nedkjøringa er jevn, passe bratt, lang og fin, med utsikt til både fjord og Norges mest dramatiske fjellområde. Kirketaket kan trygt kalles en norsk toppturklassiker. Men hva betyr det på finværsdagene? Jo, nedkjøringa er fullstendig oppkjørt, og for oss som liker urørt snø blir skiopplevelsen ganske redusert når henget er mer oppkjørt enn i Gummiskogen i Hemsedal skjærtorsdag. Da er det at den smale og bratte østeggen kan gi turen en helt annen dimensjon, og gjøre oppturen til høydepunktet – hvis du har ferdighetene som trengs eller en guide som har det.Med start i skaret mellom Kirketaket og Kjøvskartind blir eggen opp mot Kirketaket jevnt smalere jo høyere du kommer. Det er 400 høydemeter opp til toppen fra skaret. På de siste to tredjedelene har du en styggbratt, snødekt fjellside full av klipper og stup på nordsiden til høyre, og sørsiden er rett og slett to meter stupbratt snøbakke ned til et flere hundre meter høyt vertikalt stup. Mange steder er eggen så smal at mange – i hvert fall jeg – velger å sitte overskrevs med en fot på hver side i stedet for å gå oppreist. Da er konsekvensen å irritere seg grønn når skiene du har på ryggen tar nedi bak deg og prøver å vippe deg utfor stupet.På Kirketakets østegg er tausikring, stegjern og isøks obligatorisk. Du skal ha gode forhold – altså lite og hard snø – og være svært rutinert for å gå denne turen uten sikring om vinteren. Men du verden for noen omgivelser! Å balansere langs en smal egg med hundrevis av meter ned på hver side, uten noen annen vei vekk enn langs den samme eggen er en helt rå følelse, som gir skituren en helt annen dimensjon.Da vi nådde toppen av Kirketaket etter det som ble en ganske skummel tur i vanskelige forhold og spektakulære og vakre omgivelser, spilte det liten rolle at nedkjøringa var helt jævlig etter minst tusen toppturister som hadde satt spor her de siste dagene. Den store opplevelsen, og det som sitter igjen etterpå var turen opp.Noen uker senere var Karin og jeg tilbake for å balansere og skremme oss langs en annen egg. Trolltinden i Sunndalsfjella er en annen voldsomt populær topptur, hvor de 400 første høydemetrene gjøres unna med bil. Nabofjellet Åbittind er hakket mer krevende, og mellom disse ligger en spennende egg. Denne er langt fra like høy og bratt som østeggen på Kirketaket, og i stedet går ryggen opp og ned med både rappellering og klatring uansett hvilken vei man går. Vi startet på Trolltinden, og gikk eggen både fram og tilbake. Da slipper man å slepe på skiene, som vi la igjen på Trolltind.Med lavere stup på hver side føles det ikke like skummelt, og mellom Åbittind og Trolltind kan man gå oppreist mesteparten av veien. I tillegg er klatringa enklere, og det er mye lettere å sikre. Likevel er også denne eggen en teknisk krevende tur, hvor stegjern og isøks er obligatorisk. Det er også tau, for du må fire deg ned flere steder. Heldigvis er det flere partier med bart fjell på denne turen, som gjør det lettere å sikre – i hvert fall sammenlignet med Kirketaket. Turen er heller ikke like bratt. Med fine forhold, riktig utstyr, ferdigheter med sikring i fjell og ferdsel med isøks og stegjern kan ryggen mellom Åbittind og Trolltind være en fin debut på smale egger. Her er utsikt mot havet i nord og de råflotte fjellene i Øksendalen i sør. Mot øst ser vi noen av Europas høyeste kystfjell. Ja, det føles mektig å bevege seg i smalt og eksponert lende omringet av denne vanvittige naturen.De siste fire meterne til toppen av Åbittinden ser bratte og uinntakelige ut på avstand. Et tilsynelatende vertikal og kompakt sva sperrer veien til topps. Men vi lurer oss rundt en hammer på venstre side, der følger vi ei renne opp til svaet, som viser seg å være både slakere enn vi trodde, og med ei tydelig sprekk som nærmest ber om å fylles med sikringer. Klatringa er heller ikke vanskeligere enn at det går fint, og plutselig står vi på dagens andre topp.Mesteparten av kjøringa ned på «vår» side av Åbittinden er stengt av en svær snøskavl, som ikke er mulig å komme rundt uten å drive med voldsom hopping i skredutsatt terreng. Fra varden er det riktignok mulig å kjøre ei svært bratt og eksponert linje, men skiene våre ligger igjen like under Trolltind. Dermed går vi ryggen samme vei tilbake, og kan nyte den flotte nedkjøringa fra Trolltind. Her er det mindre oppkjørt enn på Kirketaket, men det er fortsatt vanskelig å unngå spor. Snøen er finfin, men da vi satt i bilen var det turen på ryggen mellom fjellene vi snakket om. Tar du bakveien til topps kan du gjøre oppturen til oppturen, selv når også nedturen er fin.LES OGSÅ: Eventur gjennom Jotunheimen