Trollstigen - Norges beste vei

Eller gått for VK2, som er Alnestind og Finnan. Eller VK3 som er det samme men med Nordryggen på Finnan først. Eventuelt noen av de andre trinnene på utdanningsstigen på den andre sida av Norges mest berømte bilvei.

En forutsetning for den gode stemninga og deilige følelsen i tærne som nettopp har sluppet ut av trange og svette skistøvler er for øvrig at du kom deg ned brøytekanten uten å knekke hælbeina mot den nevnte asfalten.

Kanskje sykler det forbi en svett og kaffetørst østlending også, som er i ferd med å innse at høydepunktet er unnagjort og at 20 mil uten høydepunkt gjenstår siden han nekter å bare snu og sykle tilbake til Næs.

For en toppturentusiast er det lett å forstå hvorfor toppen av Trollstigen lokker voldsomt tidlig på sommeren (eller sent på høsten for den saks skyld).

Så snart de verste fonnene har rast ned kan veien som går fra Romsdalsfjorden og opp til omtrent 800 meter over havet åpne. På det høyeste punktet ligger snøen lenge, og veien mot Valldal på Sunnmøre er omringet av fete skifjell.

Senere på året er de samme fjellene og noen til veldig godt egna for både tinderangling, spennende klyving, brevandring og fjellturer av den litt mer vanlige typen. Inkludert en tur bort til det høyeste stupet i Europa. Eller padling i noen av verdens feteste stryk i Valldøla.

Men nettopp på grunn av høydeforskjellen er det enda en gjeng som trives veldig godt her. Landeveissyklistene er folk i trange klær jeg ikke kjenner så godt, men akkurat som klatrere og skifolk har de noen mer eller mindre forståelige regler og normer som bør følges.

Men akkurat hva de gjør og hvorfor tror jeg selv de sliter med å finne svaret på aldri så mye de både leser og skriver mellom sine egne linjer, de finner nemlig lidenskap i lidelsen. Som om det å være en bokser som aldri vinner er en greie. Men opp Trollstigen skal de. 

Min gode kollega Henrik Alpers er den nest råeste landeveissyklisten jeg kjenner, selv om han i objektiv forstand – ifølge seg selv - ikke kan sies å være spesielt rå. Men i god landeveisyklist-ånd lever han for lange, svingete og det som for meg er jævlige motbakker i nydelig natur, selv om kaffesjappa ligger litt for lavt.

Jeg skal selv prøve å forklare hvorfor man må dra til Trollstigen for å gå i fjellet og kjøre ski om sommeren, men så til det som for meg ikke er åpenbart:

– Hvorfor Trollstigen, Henrik?

– Sykkelsporten er full av legendariske klatringer der Tour de France har blitt avgjort, karrierer har blitt skapt og drømmer gått i grus. Syklister trekker til disse kjente klatringene av kulturhistoriske årsaker, men mange blir ofte skuffet når de er der – For selve klatringen er ikke nødvendigvis vakker eller spennende å sykle, svarer sykkeleksperten.

Trollstigen derimot, er nettopp det – vakker og unik. Den er unik i den forstand at du sykler rett inn i en vegg, der veien på litt uforklarlig vis kommer seg opp og ut av veggen. Du har liten oversikt over hvor veien slynger seg videre når du er midt oppi der, men likevel er du godt underholdt av omgivelsene.

– På godværsdager ser du langt nedover Isterdalen, men om været er dårlig gjør det ingenting. Stigfossen er en opplevelse som kaster iskaldt smeltevann i ansiktet ditt, de mange hundre stabbesteinene langs veien er detaljer du ellers bare finner i eventyrene. Når du kommer opp på flata ved kaféen og dermed ut av skyggen kiler også godt i magen. Felles for alle stigninger i et slikt landskap er at en får en mektig naturopplevelse med på kjøpet, og det er et eller annet med å hake av nok et fjell på listen, fortsetter han.

– Kan Trollstigen sammenlignes med noen berømt bakke nedi Europa? 

– Trollstigen oppstod på samme vis som utallige antall veier. Noen ville ha en snarvei over fjellet. Sti ble til kløvsti, kløvsti ble til kjerrevei, kjerrevei til vei og vei til større vei. Men den er vanskelig å sammenligne med andre. I farten kommer jeg ikke på noen andre bakker der du bare sykler rett inn i veggen. Furkapass i Sveits kanskje, der er det jo skygge? 

– Er kaffen på den der turistkafeen på toppen - Stigrøra - god nok for den jevne landeveissyklist?

– Jeg har ikke stoppet der som syklist, selv om den ligger fristende til. Årsaken er at selve bakken fortsetter forbi caféen og noen kilometer videre, og jeg stopper i hvert fall ikke før bakken er over. Men en ting som gjør at kaffe ofte smaker godt på den italienske siden av Alpene og vondt på den franske, er kjærligheten eller agget koppen serveres med. Italienerne elsker sykkelgjester, mens franskmenn hater stort sett alt og alle, til og med sine egne barn. Kulturen setter mer preg på smaken enn selve kaffen. Jeg kjenner jeg må tilbake til Trollstigen og finne det ut. NÅ.

Selv om kollega Henrik virker temmelig begeistra for turen opp de 850 høydemetrene og elleve hårnålssvingene, så mangler bakken det som er en stor del av stasen for både landeveissyklister og rånere: Muligheten for å gjøre bakken til en del av en runde.

– Trollstigen ligger vanskelig til. Skal du lage en runde der Trollstigen er interessant må den bli over 15 mil, og da er Trollstigen det eneste høydepunktet underveis. Skal du sykle andre bakker enn Trollstigen må du langt – veldig langt. Du må helt til Geiranger, men da må du ta båt, og når du er i Geiranger kommer du deg ikke videre sånn helt uten videre. Norske bakker er ubeskrivelig vakre, men å komme seg mellom dem på sykkel er ikke alltid like spennende.

For skientusiasten som ikke eier sykkel med smale dekk er Trollstigen først og fremst et fantastisk sted å ta både de første og siste svingene for sesongen.

Lite er så deilig som å rusle opp mot en av de mange fjellene rundt veiens høyeste punkt iført shorts, caps og raske solbriller med sløsj under skiene. Verdens beste skiføre har nemlig den strålende egenskapen at det kan være aldeles oppkjørt uten at det spiller noen som helst rolle. For opp-kjørt blir det nemlig – en godværsdag i juni er toppen av Trollstigen smekkfull av skikjørere.

Og det trenger ikke være sløsj heller forresten. Senest i 2020 kom det 30 centimeter pudder i juni (!).

Landeveissyklisten som ikke falt for fristelsen å stoppe i Bispesvingen selv om en basehopper fløy forbi i 220 kilometer i timen synes muligens det er litt rart at disse skifolka med sine litt posete bukser eller korte hotpants-shortser på død og liv skal på skitur når det er sommer.

Men det er rett og slett bare sånn at å være på skitur om sommeren er utrolig deilig. Mye av det som skaper litt høy inngangsterskel for toppturer er nemlig en saga blott i juni og juli. 

Kaldt er det ikke, skoene er ikke så trange siden plasten blir mykere i varmen, snøen er myk og de som er eller prøver å være influensere kan bruke sine store, raske solbriller uten at det virker påtatt. Dessuten blir det aldri mørkt. Og solkrem lukter godt.

Men viktigst av alt er kanskje at førefall ofte gjør at faren for flakskred er minimal og skredfaren i det hele tatt er temmelig liten.

Starter du årets sommersesong på Trollstigen, enten målet er ski, sykkel, elvekajakk, fottur, kafébesøk eller bare få tatt en selfie eller tre på steder som treffer algoritmene til Instagram temmelig bra – ja, da skal det mye til for at du bommer på målet.