Oktoberpudder på Store Vengetind

Etter en litt rufsete start på måneden var det lenge usikkert om snøen ville være god nok; Mye vær og uaktuelle forhold på Trollstigen gjorde at vi måtte vente til kulda spilte på lag. Med et par dager med 4-5 grader nede i bygda, lite vind og lett nedbør tidlig denne uka bedret mulighetene seg betraktelig.

Vi fulgte med på det som skjedde i høyden, og da spesielt på Store Vengetind (1 852 moh.). Fjellet har flotte terrengformasjoner som både samler og holder på snø. Fra kontoret til Romsdal Lodge her i Isfjorden har vi god oversikt over nordsiden på fjellet. 

Særlig ruta på nordryggen, men også deler av den kanskje aller råeste linja på Store Vengetind; Slingsbyruta. Dette var veien William Cecil Slingsby og Johannes Vigdal brukte under førstebestigningen i 1881. Ruta starter fra Vengedalen, via Hurrungvatnet og opp på Vengetinds østskulder via en bratt og eksponert snøflanke. Ruta, eller linja i dette tilfellet, er på rundt 450 høydemeter i nordøstsiden på Vengetind, over noen høye stup, og er i snitt 45 grader bratt, med enkelte passasjer opp mot 50 grader.

Torsdag var det god værmelding og vi gikk for det - bokstavelig talt. Å kjøre ski på Vengetind, og på Slingsbyruta som var målet, i oktober er litt av et prosjekt. Kombinasjonen høy snøgrense, nok nedbør og nok gammelsnø krever god timing og ikke minst gira skikjørere. Men med stort pågangsmot og litt sånn overtenning går det meste bra.

Personlig rakk jeg både å smøre matpakke, og levere kids i skole og barnehage før vi tok en kaffe og diskutere hva slags utstyr vi måtte ha. Stive fjellstøvler var det første som ble tatt opp da en nedsnødd, tidkrevende og glatt steinur måtte forseres før vi kom til skiterreng og kunne bruke feller. Sele og tau ble lagt igjen da stegjern og isøks ville gjøre jobben på vei opp bakken.

Vi la i vei i halv ti-tiden, altfor seint for å få sol oppi der, men snøen ville jo holde seg tørr og fin uansett. I tillegg er det godt å ta det litt med ro på morran. 

Problemet er at David har kun en, kanskje to, hastigheter i kroppen. Det er 1: Hardtåsnakkesammen, og 2: Terskeltempo. 

I starten gikk vi for det første, men da vi bikka kanten og så linja på nært hold for første gang denne sesongen gikk det fort over i tempo nummer to. Fra avstand kan linja midtvinters se tiltrekkende ut for brattskikjørere, men i oktober er den nesten mer svart enn hvit, og litt sånn «intimidating» på godt engelsk.

Det ble ikke snakka så mye på 400 høydemeter med booting i bortimot 50 centimeter pudder, bortsett fra da vi stoppet og gravde snøprofiler. Noen steder måtte vi navigere litt for å passere bratte breglepper, og der gamle skred hadde pakket det underliggende snødekket hardt fikk vi bruk for både stegjern og øks.

Snøen var like dyp nedover, og det å få oppleve pudderkjøring i så bratt terreng på selveste drømmelinja i oktober er mildt sagt noe av det råeste vi har opplevd på hjemmebane!

Det var faktisk så bra at vi valgte å gå en tur til…