Annonse
abcd
PÅ RYGG: I deilig snø setter Magnus Tveito fart fra ryggen under heiswiren og ned mot breen med Østerrikes høyestliggende alpinløyper under. Foto: Tore Meirik
Høyest i Østerrike
17.03.17 / Tore Meirik
Østerrikes høyeste skiheis byr på råflotte frikjøringslinjer, men de aller fineste må du ha feller for å nå.

Vi så det fra parkeringsplassen, og det kunne liksom ikke være så enkelt som vi trodde. Ingen av oss hadde vært i Pitztal før, det eneste vi visste var: 1. Det var mye nysnø og meldt fint vær. 2. Anlegget er Østerrikes høyeste. 3. …men det er ikke så voldsomt stort, i hvert fall ikke etter Alpene-målestokk.

Men vi startet altså på parkeringsplassen. På den ene siden så vi noe vanvittig fristende skogskjøring i renner gjennom den glisne skogen. Men på den andre siden, på fjellet som heisen vår – egentlig et tog – forsvant inn i, var det noen svære linjer. Et stort, høyt og bredt område dekt med 30 centimeter nysnø. Hellingen virka perfekt, ikke styggbratt, men mer enn bratt nok til å gi spennende kjøring, Og så stort da gitt! Det var ikke ett eneste skispor i hele området.

Men vi visste det alle sammen; på slike steder er det alltid en god grunn til at sånne heng mangler spor. Men hva kan det være? Heisen går jo rett gjennom og opp på fjellet?

Svaret fikk vi ikke før vi hadde gått ut av gondolen på Østerrikes høyeste skiheistoppstasjon. Fjellet heter Hinterer Brunnenkogel, og toppen er 3 440 meter over havet. Isbreen som gjør dette til et helårs-skisenter deles i to av en rygg, og heisen opp følger denne ryggen. Og for å si det forsiktig; denne ryggen kommer vi tilbake til.

For å nå gondolens bunnstasjon måtte vi ta det nevnte toget gjennom fjellet, og da vi kom oss dit glemte vi umiddelbart åpenbaringen fra parkeringsplassen noen minutter tidligere.  Fra bunnstasjonen så vi ikke bare hvorfor det ikke var spor i det fristende henget vi så fra parkeringa. Her så vi også hvor vi skal tilbringe dagen. Og den kommer til å bli bra!

Skisenteret ligger altså rundt togets øverste endestasjon. Herfra går fem heiser i forskjellige retninger, og løypene ligger på Pitztal-breen. Hele sulamitten starter nede i ei gryte, og for å komme opp til linjene vi så fra parkeringa må du gå opp 3-400 høydemeter. Går du helt til topps på fjellet Mittagskogel har du svære, fine frikjøringsområder under deg.  Et annet og veldig bra alternativ for deg med toppturutstyr er turen til 3 774 meter høye Wildspitze, som ligger på heiskars venstre for toppstasjonen. Derfor er det viktigste tipset til deg som skal til Pitztal ganske åpenbart: Ta med gåbindinger og feller! Det glemte nemlig vi, og det fikk vi angre oss for.

KREVER GÅING: Kjøring som dette er relativt greit å nå fra skiheisene i Pitztal, men litt gåing må du regne med. Fabian Lentsch kjører på Wildspitze. Foto: Michi Neumann

For deg uten oppoverutstyr er det nesten ikke nødvendig å gi noe tips. For under gondolen åpenbarer det seg linjer i hopetall, og den eneste stakinga eller gåinga som trengs for å nå dem er når du har klikka inn i bindingene utenfor heisen og må stake litt for å komme deg utfor kanten av løypa.

– Steike, sa Magnus.

– Ja, dette kan bli jævlig bra, sa Espen.

– Fett, sa Henrik.

– Ikke så gært, sa Eyvind, på sin litt ubestemmelige sosiolekt fra hjembygda.

– Enig, sa jeg.

Vi studerte linjer fra det duggete gondolvinduet, og jeg forbanna mine nye skistøvler, for jeg kjente at her blir det maks to turer før jeg må inn på restauranten og få de helvetes smertegeneratorene av. Men også derfor var klypene igjen allerede før vi gikk av heisen, og jeg visste utmerket godt hvor jeg skulle kjøre. Heisturen opp gir strålende muligheter for å sjekke linjer, og fra ryggen under heiswiren var det 4-500 høydemeter med fete frikjøringsheng ned på breen og løypene. Det var bare å velge og vrake – og snike seg foran kameratene, mens de diskuterte linjer og festa skoklyper. Å kjøre så fort man klarer ned to sammenhengende snøfelt med kald vintersnø, sette svinger mellom steinpartier og hoppe over korte barflekker. Kan det bli bedre? Jeg jubla litt inni meg mens jeg kjørte, men selvsagt ikke høyt. Dette var rett og slett frikjøring på sitt aller beste, i 30 centimeter dyp nysnø, som var akkurat passe stabil. Et lite og tynt flakskred løsnet i den nedre delen av henget, men når det er verdensmesterføre, perfekt sikt og et langt, deilig outrun var det en grei sak å kjøre fra snøen. Kompisene fulgte etter, og på et naturlig stoppested midtveis ble det fordelt knoker og high fives. Denne dagen kommer til å bli bra!

Pitztal, Østerrike

SKIANLEGGET: Østerrikes høyest beliggende alpinsenter er åpent hele året såfremt det er nok snø om sommeren. Alle løypene ligger på isbre, og er omringet av store fjell. Anlegget har seks heiser, og naboanlegget Rifflsee (samme heiskort) har fem til. Høyeste punkt er Hinterer Brunnkogel, 3 440 meter over havet. Heisene er av både tog, gondol, stolheis og t-krok-typen. Løypene er for det meste rød vanskegrad, men det fins også noen blå og svarte. Totalt er det litt over fire mil med preparerte løyper, i tillegg til to langrennsløyper, terrengpark, halfpipe og boardercrossløype på fjellet.

TOPPTURMULIGHETER: Fra toppstasjonen kan du relativt greit nå flere spektakulære fjelltopper, som igjen har strålende og tidvis krevende frikjøringsterreng. Merk at kunnskap om og erfaring med ferdsel på bre og i høyfjellet er viktig på disse turene. Wildspitze (3 774 moh), Mittagskogel (3 262 moh)og Vorderer Brunnenkogel (3 395 moh) er de vanligste turene.

ALTERNATIVER: Enorme Sölden ligger i nabodalen et steinkast unna mot øst, og du ser de øverste heisene i Sölden fra Pitztal. I nabodalen mot vest ligger anlegget Kaunertal. Flere andre av de største alpinanleggene i Østerrike ligger innen rekkevidde av en (litt lang) ettermiddag i bilen.

REISEN DIT: Nærmeste flyplass er Innsbruck, men det er enklest å finne avganger til München, og leie bil der. Fra München er det 200 kilometer å kjøre til Pitztal. Fra Innsbruck er det 91 kilometer, og fra Zürich 270 kilometer. 

MER INFO: pitztal.com

Pitztal ligger mellom Innsbruck og St. Anton, ikke langt fra Sölden.

Annonse

EN FORNØYD GJENG: Espen Sollien (nærmest), Eivind Setrom (i midten) og Magnus Tveito gjør seg klar for ny og fet nedtur fra den mye omtalte ryggen under toppheisen. Foto: Tore Meirik

Fem minutter senere satt jeg på restauranten og nærmest gråt av smerte, men jeg hadde i hvert fall fått av meg de nye støvlene. Gutta rakk to turer før jeg var såpass høy i hatten at jeg kunne bli med på ny runde i det kule terrenget fra ryggen under heiswiren. Fra uteserveringa så jeg karene herje i urørt snø, og fullstendig uten konkurranse fra andre frikjørere. Snøspruten sto, og kjøringa er utrolig effektiv; rett ut fra heisen, skli ned ryggen til du står over et urørt område, så er det bare å sette utfor. Noen steder er linjene bratte og krevende, andre steder betydelig lettere. Da jeg endelig var klar for å kjøre igjen hadde skyene kommet inn, og sikten var litt dårligere. Likevel var alltid like sultne Espen Sollien klar for å kjøre inn i et bratt heng, som krevde at han først forserte en smal og teknisk inngang. Ingen av oss andre turte å bryte oss på, særlig siden lyset hadde blitt flatt og kontrasten nær null. Likevel kjørte Espen linja med full kontroll, og åpna med stor fart da han var forbi cruxet og dundra inn i henget under.

– Rått, kommenterte Henrik.

– Enig, sier Eyvind.

– Bra kjørt, sa Magnus, som gjerne skulle fulgt etter hvis lyset var bedre. Magnus Tveito var i sin tid både skiproff og en av landets beste frikjørere, men et uhell med en kantklipper har gjort han nesten blind på det ene øyet, og i flatt lys ser han nesten ingenting. Litt senere viste Magnus glimt av gammel storhet, da sola var tilbake, og han kunne slippe seg løs noen hakk lenger ned fra ryggen.

Det er nemlig en smal sak å slå i hjel hele dagen med kjøring fra ryggen under heiswiren. Vi startet omtrent ett hakk lenger ned for hver tur, og hver gang fikk vi belønning i form av hundrevis av høydemeter med super skikjøring i fin og stabil snø. Den eneste grunnen til å stoppe er når behovet for en østerriksk porsjon snitzel melder seg.

NYTELSE: Eyvind Setrom i deilig snø på vei ned til lavlandet etter en lang og innholdsrik skidag i Østerrikes høyeste skisenter. Foto: Tore Meirik

Stappmette tok vi fatt på nye ettermiddagsrunder fra vår nye favorittrygg, før vi måtte komme oss tilbake til parkeringsplassen. Siden vi ikke hadde feller og gåbindinger fikk vi ikke kjørt drømmelinjene ned dit, men vi følger turistløypa rundt fjellet. Lavere ned er snøen enda dypere, og siden løypa går i sikk-sakk finer vi til stadighet korte, fine pudderheng. Jeg kjører nedi en bekkdal hvor snøen er så dyp at jeg må koste brillene ren for snø mellom hver sving. Kan skikjøring bli bedre?

En halvime senere er vi på parkeringsplassen og koster snø av klærne, og gjør oss klar til avreise. Rundt oss ser vi alle de fine offpistturene vi ikke fikk kjørt denne gangen. Det svære området bak og over oss og de fine rennene i skogen i den delen av anlegget som heter Rifflsee. Selv om Østerrikes høyeste skisenter ikke er så veldig stort, er det ingen tvil om at hele gjengen vil tilbake hit.

Foto: Michi Neumann
Foto: Tore Meirik
Foto: Michi Neumann
Foto: Michi Neumann
Foto: Michi Neumann
Foto: Tore Meirik
Foto: Tore Meirik
Foto: Tore Meirik
Foto: Tore Meirik
Foto: Tore Meirik
 
 
VIS KOMMENTARFELT
Annonse