Første turen innenfor prosjektet «20 innenfor 20» er gjennomført og det var selveste Maridalsalpene som fikk æren av å gå av med jomfruturen nå på lørdag. Om Maridalen rent kartografisk har rett på noen alpebetegnelse kan vel diskuteres, men jeg liker tanken på å ha en alpekjede i enden av 51-bussen her i Oslo. Jeg er også usikker på om turene i denne alpekjeden kan kalles toppturer, og er vel mer inne i ås- og kollesjangeren, men jeg beholder begrepet «topptur» for den rene og kjære romantikken i det.
Maridalen – Ina : 1 – 0.
Man kan tulle så mye man vil om «Maridalsalpene», om hvor lite bratt terreng det er, om at den høyeste toppen er 547 moh og om at hovedstadens topptureldorado er mest egnet for lysløyper, trikkeskinner og swix-muskler. Vitsene mine hang løst frem til vi tok på oss fellene på parkeringsplassen på Skar. Jeg var forberedt på en enkel 1,5 timers og vurderte å læppe de beste strekkene flere ganger for i å det hele tatt få noe bra skikjøring. Så feil kunne man ta. 1,5 time ble fort 5 timer og Maridalen tok en ganske grei innersving på kimsingen min den lørdagen.
Les også: Fem fine skiturer i Nordmarka
2_1802_inavikoren_skarmaridalen
FINT: Perfekt for både toppturbikkja og -dama.
Les også: Test av lette toppturski
Et nytt type eventyr
Målet for turen var tre koller like ved Øyungen; Midtkollen (519 moh), Mellomkollen (547moh) og Gaupekollen (524moh). Vi vurderte også en rundtur for å få med oss Barlindåsen (407moh), men den får jeg ha til gode. Dette er ikke toppene som overstimulerer toppkåtheten der ute. Det er ikke toppene som får instabloggerne til å sikle eller inviterer til skryt og gatekredibilitet. Men det er allikevel noen eventyr av noen topper, og har du riktig innfallsvinkel på veien opp kan du fort betales med både formidabel utsikt og fin skikjøring.
Les flere tips til toppturer i Oslo
Kartnavigering og andre kunnskapskrav
Maridalseventyrene har også et vaskeekte explorer-preg over seg. Når man ellers på topptur er vant til å ha god oversikt over fjellet man går, både opp og ned, kreves andre kunnskaper inni Maridalens granskogskledde jungel. Det kreves navigering, konstante rutevalg, kartkunnskaper (det er her brattkjøringsjakten proaktivt bør starte) og en forståelse for at det kan skje mye mellom to høydekurver. Det kreves også en aksept for en relativ høy lokefaktor.
Analyser nedturen på oppturen
Fra Skar parkeringsplass følger du blåmerket sti opp mot de tre kollene. Selv om det er mye snø, mangel på spor og tett skog, er det godt merket hele veien opp og du får skilt ved de fleste veivalg. Jeg vil allikevel anbefale å holde et øye med kartet, for plutselig står du på Mellomkollen når du trodde du var på Midtkollen og klør deg litt i luggen før du finner ut at du egentlig faktisk er på Gaupekollen. Det kan også være lurt å scoute etter åpne skogsfelt å kjøre ned på veien opp, ettersom veien nedover er langt mindre fremkommelig enn opp. Nedkjøringen kan fort bli ganske teknisk og byksete om man ikke har sett seg ut noen åpne felt på forkant.
Urskog og utsikt
Veien oppover byr på en slags slowmotion bergogdalbane av høydemetre. Du skjønner egentlig aldri helt når toppstøtet kommer, eller om turen egentlig er en eneste stor sjarmørettappe. Den byr også på en del hindre, som tette kratt, elver og et par bratte partier der de ivrigste får satt inn et par kickturns. Og det er virkelig dette som er Maridalsalpenes unike eventyrfaktor. Du vet aldri helt hva som lurer rundt neste sving og med til tider nydelig utsikt over resten av Maridalen og til andre tider omringet av god gammel norsk urskog er dette som tatt ut av en Asbjørnsen og Moe historie. Jeg har aldri vært på topptur i et slikt terreng før og det var virkelig et vintershow som blottet seg for oss fra sin mest majestetiske side. Et vintershow til å bli religiøs av.
3_1802_inavikoren_maridalen
HOVEDSTADEN: God stemning på topptur i Oslo.
Utfordring: Unngå det gjengrodde
Når det kommer til hvilken koll man velger og hvilken nedkjøring man går for, må vær, forhold og snødekke få spille inn. Er det mye snø er det vel egentlig bare å prøve seg frem, men pass på å unngå stupene som ligger på sørsiden av Gaupekollen. Ellers er det bare å forsøke å unngå det mest gjengrodde og satse på det beste. Et tips kan være å følge noen av sommerstiene, som for eksempel den rødmerkede stien ned til Øyungen. Ikke i det bratteste laget, men i hvert fall ganske åpent i motsetning til mange andre nedkjøringer i området. Pass også på å ta med deg hodelykt, ettersom mye byksing i skogskrattene plutselig kan by på et farvel til dagslyset.
Reis mindre – opplev mer
For oss som har postnummer innenfor ring 3 i hovedstaden, er det ganske deilig å vite at disse mulighetene er her. At man ikke alltid må reise over fjellet for puddertitslinjer, de fins i etterjobb-avstand også! Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har knekt maridalskoden 100% enda, men jeg er i gang – og jeg gir meg ikke før jeg har med meg et par byksefrie runs i bagasjen. Jeg tar også gjerne imot flere tips om Maridalsalpenes skjulte skatter, så ses vi kanskje på parkeringsplassen på Skar i løpet av sesongen. Flere innlegg om toppturer i Oslo kommer etter hvert, og forhåpentligvis er jeg enda bedre kjent i området by then. God tur!
Dette innlegget ble første gang publisert på turjenter.no – les flere av Inas innlegg her!
Les også: Trekanten i Trollheimen
