Den senere tids pudder i hovedstaden gjorde at vi bestemte oss for at nå skulle Vettakollen erobres. Intens planlegging som blant annet inkluderte sjekking av t-banetider, parkeringsplasser for bilen og fasiliteter for inntak av føde i etterkant resulterte i at turen ble bestemt utført lørdag 25. Nå bestemte værgudene at pudder, det skulle vi ikke få, så med gråtkvalt stemme så ble det bestemt pr. telefon tirsdag kveld at turen måtte fremskyndes før det hvite gull forsvant helt.

Onsdagen kom med sju grader pluss midt i februar, ikke helt perfekt, men det var to glade gutter som dro fra jobb klokken 15.00. Fra Midstuen gikk ferden opp til Tryvann hvor vi hadde utsikt til vårt mål. En del forundrede blikk fikk vi da, både av alle som skulle ned Korketrekkeren og langrennsheltene i kondomdresser vi møtte lengre inne i skogen. T1 og Elan Mantis 777 er tydeligvis ikke vanlig kost i Nordmarkas skoger.

Annonse

Etter å ha tråkka gjennom skog og myr åpenbarte etterhvert selve Vettakollen seg. Suget man har i magen når man står på de høye tinder i Alpene utble måtte vi dessverre konstatere, men vi følte oss som pionerer. Nå skulle vi sette brede svinger ned mot sivilisasjonen igjen.

Dessverre så var snøen av en slik art at den sugde til seg skien så godt som den kunne. Heldigvis var det folk som hadde gått til fots oppover, så vi fikk da litt fart i deres fotspor. Etter nesten 10 minutter nedfart (litt pauser må man jo ha) så endte vi i hagen til noen velbemidlede folk på Vettakollen. Vi unngikk å havne i innsjøen deres, og styrte helt ned på asfaltert vei. Turen gikk så til fots opp til Midstuen igjen, og vi var vel fremme ved bilen to timer etter vi hadde startet.

Svarte turen til våre forventninger, nei, det ville vel være å ta unødvendig mye i, men vi hadde en flott ettermiddag ute i skogen, fikk da hoppet bittelitt og sett Oslo by fra høyden i skumringen en ettermiddag i februar. Det kan man ikke i Hemsdal eller andre mer alpine steder

Rune og Espen

Les flere brukerartikler under "artikler" knappen.