Høgruta i Maridalen: På topptur i Oslomarka

De ser ikke ut til å ha den samme tvilen. De er ganske enkelt gira på tur. 

– Det er nå vi har sjansen. Dette er som å være i Oslo i 1952, sier Gunhild. 

Jeg føler en blanding av dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort på kontoret og ydmykhet over at noen gadd å bli med på denne rare planen. 

– Da tar vi vel langrennsløypa det første stykket, og så blåstier videre, foreslår jeg. 

BLANDINGS: Brede og smale ski i skjønn forening i Oslomarka. Foto: Line Hårklau

Av og til får jeg fikse ideer, skiturer jeg bare MÅ gjennomføre. Opp gjennom årene har det for eksempel vært å dra på heliski i Alaska eller bli med en gjeng skihistorisk interesserte til Altaj-fjellene i Kina. Nå, midt i den beste oslovinteren i manns minne, er planen å etablere Høgruta i Maridalen. 

Høgrute? Et norsk nyord for en flerdagers skitur, der du bestiger flere topper i et område og beveger deg fra hytte til hytte. Men hvem har sagt at du må bestige totusenmetere eller ha utsikt til vestlandsfjorder? Kan man ikke like godt sikte seg inn høydepunkter som Fagervann (417 moh), Gaupekollen (524) og Barlindåsen (407) og legge overnattingen til de ubetjente Tømtehyttene innerst i Maridalen? 

Det er i alle fall vår plan. Det blir ikke høgruta med flest høydemeter, men definitivt den som gir minst CO2-utslipp. Det er januar og det har allerede lavet ned i ukevis. Vinteren vi aldri trodde vi skulle få igjen er her, right now, og ser ut til å ha kommet for å bli. Også i dag er temperatur akkurat på minussida, slik at det som kommer ned fra den grå himmelen en er snø. Pudderskiene glir sidelengs i langrennsløypa, og det er klart vi ikke kan bli her. Slik Nils Faarlund demonstrativt går ved siden av preparerte løypene og insisterer på å tråkke egne spor, labber vi ut i den dype snøen. Sånn uten å tenke særlig over det, følger vi et lite søkk der snøen ikke er like dyp.

UTENFOR LØYPA: Gunhild Aaslie Soldal baner vei mellom bjørkeleggene. Foto: Erlend Sande

– Ser der!

To par brune øyne ser på oss. Rådyr. Dyresporene vi så vidt har enset er helt ferske. Vi følger etter et stykke, og det minner meg om da jeg var i Altaj-fjellene i Kina på jakt med ski. Dengang var jeg så langt hjemmefra som jeg aldri vært. Nå er jeg et steinkast fra nærbutikken. Før vi får opp kameraene har rådyrene løpt av gårde, lengre inn i skogen. 

Vi tar ikke opp noen jakt, men tråkker oppover stien som syklister har døpt E6 – strakaste veien til Ullevålseter. Med stisykkel følger du gjerne høydedrag, for å få tørr sti under hjulene. Merkene du ser etter blå, det er Turistforeningens sommerstier. De røde merkene er Skiforeningens skiløyper. De tar gjerne snarveien over myrer og vann, så syklister lærer seg å holde seg unna.

Det bærer oppover. Hadde vi ikke visst bedre, kunne vi tro vi virkelig var på topptur. Snøen er av typen folk ville krysset jordkloden for, om det bare var noe terreng. Det store spørsmålet er om vi finner noe skikjøring, noe som gjør at vi helt ærlig kan forsvare at vi ikke bare tok langrennsskiene og gikk i løypa som er hundre meter unna. 

– Skulle vi prøvd her?

Fra høydedraget vi er oppe på går det bratt ned mot ei myr. Ikke mange høydemeter, kan det være kanskje bare 20, 30? Gunhild og jeg kaver rundt i den dype snøen, for at Line skal få ta noen bilder. Det blir et par svinger, noe som er bra for reportasjen. Vi vet ikke hvor mange sjanser vi får.

KJØRING: Erlend Sande finner noen fine svinger i en temmelig liten bakke med nydelig snø. Foto: Gunhild Aaslie Soldal

UTE-spaltist Eivind Eidslott er også mye ute i Oslomarka, og i sin artikkel om trender for 2018 har han spådd at dette blir året da noen for første gang går til Ullevålseter på randonnéeski. Med guide. Vel, guiden med det riktige merket mangler kanskje, men her er vi. Etter å ha labbet langt og lenge i den dype snøen, kan vi sette de brede skiene våre opp mot de rødmalte ytterveggene på denne høyborgen i markakulturen. Vi smiler til hverandre.

– Da er den profetien oppfylt. 

Nå venter du kanskje å lese om syrlige bemerkninger fra markaveteraner med og uten nikkers, men nei, ikke et knyst. Ingen ser ut til å ense oss der vi står utenfor Ullevålseter og drar av fellene, for å skli ned mot demningen i enden av Skjærsjøen. 

Det er nå eventyret endrer karakter. Hittil må vi ærlig talt si at dette har vært noe tull. Vi ville vært her for to timer siden på langrennsski. Men opp fra Skjærsjøen i retning Kamphaug ser jeg det jeg hadde håpet. På stien, som jeg har løpt og syklet så mange ganger, ligger snøen urørt. Ingen har gått på ski til Fagervann. 

– Det er nå det begynner, roper jeg til de andre. 

– Her kan vi tråkke vårt eget spor. 

Line sender opp sin medbrakte drone for å ta bilde, der vi stiger i terrenget. Alle tre har vært her på sommerføre, dette snølandskapet er både kjent og helt nytt. Skituren opp til og over Fagervann er et av turens flotteste minner, men innleder også den mest frustrerende delen. Vannet ligger 417 meter over havet, og i teorien skal vi nå kunne få et par hundre meter skikjøring. Stien fra sørsiden av vannet mot Maridalen skole er en klassiker på stisykkel. Men nå velger vi en mer nordlig rute, bommer stygt på alt av farbart terreng og er glade når vi kommer oss inn på en skiløype og kan skli mot Øyungen.

FUGLEPERSPEKTIV: Fotografen sørger for tøffe vinkler. Foto: Line Hårklau

Ved Øyungen skiller vi lag med Line. Hun har andre planer for dagen etter og sklir ned til Skar for å ta 51-bussen hjem. Den går en gang i timen. Noe av det denne høgruta mangler på skikjøring, tar den igjen på kollektivtilbudet. Det mørkner når Gunhild og jeg fortsetter langs Øyungen, og vi på med hodelyktene for å finne retningen mot Tømte gård og etterhvert Tømtehyttene. Det er dette som skal være Maridalsalpene, men i den grad vi ser noe rundt oss er det trær. Vi går i en bekkedal, med en mørk bergvegg på siden. Ingen av oss sier noe. 

Selv om det er kaldt, er det lunt på en merkelig måte. Det er rart å gå på dette utstyret inne i skogen, ikke oppe på fjellet. Ingen av oss er har vært her før, og vi aner ikke hvor lang tid dette vil ta, men vi går rolig, uten å bli slitne. I den dype snøen støter skien min på en spade, som jeg tar med. Når vi omsider kommer fram til Tømtehyttene, viser det seg at den ene er bebodd av en hel gjeng, deriblant en som er glad for å få igjen spaden sin. De har strevd for å komme seg hit på langrennsski i den dype snøen. Vi setter våre brede planker opp langs hytteveggen på den minste hytta. Nå er ikke prosjektet like tullete lengre. Hyttenaboene spanderer restene av sin pastamiddag på oss, så vi kan konsentrere oss om å fyre i ovnen og hente vann. Det tar ikke lang tid å varme opp hytta. Godt utpå kvelden får vi besøk kollega Henrik Alpers, som har gått på langrennsski fra sin base på Røa. 

– Fy f..., nå har jeg hammeren, sier den slitne mannen som stikker hodet inn. 

Redaktøren i sykkelbladet Landevei har hatt en tung reise i mørke og dyp snø. Han ville ikke gå glipp av denne kortreiste og klimavennlige skiekspedisjonen. 

– Tenkte det kunne passe med øko-vin selv om den er fransk, sier Gunhild.

MIKS: Smale og brede ski på hyttene. Foto: Line Hårklau

Jeg har aldri gått den originale høgruta, Haute Route mellom Chamonix og Zermatt i Alpene. Men jeg har bodd på et par av hyttene og vet hvordan det er, stuvende fullt av ryggsekker, plaststøvler og folk som legger seg tidlig og står opp enda tidligere. Slik sett slår jeg gjerne et slag for den lugne stemningen på Tømtehyttene.

Etter havregrøten på morgenkvisten setter Henrik fart på tannpirkerskiene, med mål om å rekke bussen mot Skar, mens Gunhild og jeg vet at det er nå det skal avgjøres. Blir det noe skikjøring på Høgruta i Maridalen? Et spørsmål som igjen er beslektet med det aller første, nemlig om dette egentlig bare er tull – og slett ingen tur som vi kan lage reportasje om i skimagasinet Fri Flyt. Suksess eller fiasko, altså. Heller ikke nå begynner det så veldig bra. Eller jo, det gjør det. I dyp snø er slakt terreng motbakke god som noe. Det er fantastisk vakkert å gå mellom trærne i Maridalsalpene. Men er vi på vei mot noen topp, og blir det noe skikjøring ned derfra? 

Gaupekollen 524 meter over havet er toppen vi drømmer om. Navnet klinger bra, og Oslos egen frikjøringslegende Fredrik Luytkis har nevnt den i en artikkel om puddermuligheter i Maridalsalpene. Også den artikkelen er en viktig inspirasjonskilde for denne turen. Men nå hjelper den lite. Noe sviktet i forberedelsene. Vi undervurderte utfordringene, tok ingen telefoner og studerte kartet overfladisk. Ruta vi tror skal ta oss til Gaupekollen fører i alle fall ingen steder. Vi må helt ned igjen Tømte gård, der vi finner skilt opp mot Mellomkollen. Navnet klinger ikke like bra, men det får duge, og toppen er Maridalsalpenes høyeste, 537 meter over havet. Heldigvis er de blå merkene satt høyt nok på bjørketrærne, til at vi kan følge stien hele veien. 

Det er her turens klimaks kommer for meg. Plutselig er det som om de digre grantrærne er ryddet unna. Vi ser ut over Maridalsvannet, bak der i tåka et sted ligger Oslo by. Utsikten er ikke så viktig, det er herlig å ha luft under seg. Og enda bedre, under oss er det skikjøring, et vaskekte brattheng. Denne muligheten kan vi ikke la gå fra oss. Jeg instruerer Gunhild til å posisjonere seg, slik at jeg får satt en sving foran kamera og dokumentert at joda, Høgruta i Maridalen byr også på skikjøring. 

HØGT: ...over marka like ved Norges hovedstad. Foto: Gunhild Aaslie Soldal

– Den tror jeg ble bra, sier hun. 

Jeg blir selvsagt ivrig og kravler opp igjen, ikke bare én gang, men tre.  

– Der fant vi skikjøring i Maridalen. 

Maridalsalpene reiser seg 3-400 meter over dalbunnen, et knippe koller kledd med høye grantrær. Jeg gremmes over at jeg ikke har vært her på rekognoseringstur, aller helst med noen lokalkjente. Det er ingen grunn til å tro at vi finner den fineste nedkjøringen. Men ned går det, og bratt er det. Trærne står for tett og det er for mange skrenter til at noen av oss finner den helt store flyten.  Men vi kommer ned i dalen og slipper oss ned kjerreveien som ble laget til et sanatorium som en gang skulle bygges her. 

– Der oppe hadde vi i alle fall kunne glemme å komme oss ned på langrennsski, sier Gunhild.

MÅLET: Fine svinger i deilig snø og helt ålreit terreng. Foto: Gunhild Aaslie Soldal

Fra Skar er 51-bussen atter en mulighet, men vi skal ikke hjem. Vi er ikke slitne. Ikke sultne heller. Gunhild viser ingen tegn til å behøve andre pauser enn de vi trenger for å putte i oss en og annen brødskive. Formen kommer fra mange langrennsturer, men hun gir æren til de lette randoskoene. 

– Med disse kan jeg gå ubegrenset, sier hun. 

– Men jeg kjente det i beina på den nedkjøringen gjennom skogen. 

Det er en kjærkommen avveksling fra den dype snøen når vi tar skiene på skulderen og går på veien opp mot Sørbråten og Snippen. Herfra følger vi skiløypene et stykke, før vi tar opp nordryggen mot Barlindåsen. På stisykkelen er dette en av mine absolutte favoritter, men da motsatt vei: En kort, intens nedkjøring, der cruxet er et svaberg som ruller over slik at du ikke ser bunnen i det du bikker utfor. 

Oppover, på pudderski, er dette det eneste strekningen på vår høgrute der vi av og til krysser, slik man gjør i et bratt terreng på en ekte topptur. Vinden har tatt litt også, det er nesten som å være i høyfjellet. Skulle vi sendt inn en observasjon til reg.obs, tro? Oppe på Barlindåsen ser vi noe vi ikke har sett på lenge. Skispor. Folk har gått opp på feller og sluppet seg ned gjennom skogen.  

– Kan det være folk som har peiling, tro, som vet at akkurat ned der er det fin skogskjøring? Vi bestemmer oss til å fortsette bortover mot utsiktspunktene. Her er det flere spor. I det vi skal sette utfor, dukker det opp to karer på frikjøringsski. Tydeligvis begynner vi å bli slitne nå, i alle fall er det ingen av oss som føler for å fortelle om det rare opplegget vårt. Vi nøyer oss med å si hei og setter utfor mens de tar av fellene.  

Vi nærmer oss byen, og det er på tide. Gunhild får en telefon hjemmefra om at datteren har fått feber. Jeg skal kjøre barn på alpintrening i Trollvannskleiva. Men først må vi ned. Det viser seg å være en bratt rute vi har valgt fra Barlindåsen. Stadig små skrenter og obligatoriske klippedropp. 

– Her har jeg ingenting å gjøre, sier Gunhild. 

Det er dyp snø og vi har gått langt og lenge. Å reise seg etter et fall eller få skiene løs fra et kratt er en kamp hver gang. 

– Nå er beina møre. Bare kjør, vi ses i bånn, sier Gunhild.  

Vi er lettet når vi kommer ned til skiløypa som fører oss i retning Kjelsås. Jo, dag to på Høgruta i Maridalen har absolutt sin nedoverøyeblikk. Om vi hadde hatt tid og krefter kunne vi fortsatt opp på Grefsenkollen og tatt bratthenget ned derfra som avslutning. Men nå er tida brukt opp.

ETTERPÅ: Gunhild venter på bussen med skiene festa på sekken, slik man må på teknisk krevende toppturer. Foto: Erlend Sande

Vi strever med feller som ramler av, staker så fort vi orker og klemmer hverandre, før vi tar hver vår retning, jeg ned til Kjelsås, et stykke ned langs Akerselva og så opp på den andre siden. Dette har vært en tur vi ikke glemmer. Innslag av tull og parodi, kanskje, men med nydelig snø og herlige motbakker. Vi har sett steder for første gang og fått et nytt blikk på mye som vi kjenner fra sommerføre og langrennsturer. Alt sammen bare få kilometer hjemmefra. 

Jo, hit skal vi tilbake. Om vi bare noen gang får en slik vinter igjen.

Høgruta i Maridalen

Turen rundt Maridalen ble gått 17. og 18. januar 2o18. I følge gps-klokken gikk vi rundt 22 kilometer per dag, og antallet høydemeter var henholdsvis 606 og 827. Deler av ruta krever store snømengder, særlig nedkjøringene i Maridalsalpene og fra Barlindåsen. Tømtehyttene er to ubetjente DNT-hytter med utedo og vann i brønnen. De er populære, så sjekk at det er plass.

Vinteren 2018

Selv om vinteren 2018 verken var den kaldeste eller den mest snørike i Oslos historie, kom det mye snø. På Bjørnholt i Nordmarka ble det 12. februar målt en snødybde på 146 centimeter. Det var den største snømengden siden 1988. Andre oslovintre med mye snø er 1951 og 1967.