Vi møttes i forbindelse med toppturer og gjennom en felles bekjent som heter Trygve. Første gang jeg møtte Sunndalsfjella var jeg ti år, men da ble jeg bare redd for fjellene som raget over Sunndalsøra. De var store, skumle, mørke og ligna ikke på noe jeg kjente til hjemme i Trondheim.
Andre gang jeg møtte Sunndalsfjella var i første klasse på gymnaset, men da var jeg mer opptatt av andre kjærlighetsforhold. Og det var jeg ei stund, helt til det tok slutt, og plutselig ble jeg stormforelska på nytt. I noe stort, hvitt, grønt, brunt, svart, bratt, slakt, farlig, uforutsigbart, spennende, koselig, varmt, kaldt, deilig, formfullt, vått, og en god del annet.
Ganske likt andre jeg har vært forelska i egentlig.
Kjærligheten gjelder med og uten ski forresten, men kjærlighetshistorien uten ski hører hjemme i et annet magasin.
Da et annet forhold tok slutt, og jeg kunne bruke mer tid på denne forelskelsen, ble det fart i følelsene mine for Sunndalsfjella på Nordmøre. De er utvilsomt gjensidige, for Sunndalsfjella bare gir og gir, uten å kreve annet tilbake enn at jeg må stå opp litt tidligere enn jeg ville gjort uten. Men at et kjærlighetsforhold påvirker nattesøvnen må man vel forvente.
Som trønder er jeg egentlig genetisk disponert for å mislike det meste som har med Møre & Romsdal å gjøre. Men jeg er ikke så veldig interessert i menn som spiller eller liker fotball (til tross for genene mine), men desto mer gira på fjell. Da er det ingen tvil om at kjærlighet til en region i Møre & Romsdal er mye mer fruktbar enn til noe tilsvarende i Trøndelag.
Her er åtte grunner til at jeg er forelska i Sunndalsfjella på Nordmøre – og åtte grunner til at du også kan bli det.
PS! Akkurat som i andre typer forelskelse har også denne ei skummel bakside. Ikke kjærlighetssorg eller noe sånt, men snøskred. Ingen av disse turene som har gjort meg så forelska er uten risiko – ikke glem det!
Fri Flyt har forøvrig en stor katalog av fine toppturer du kan gå denne vinteren. Få tips til andre fine toppturer her.
PÅ KJÆRLIGHETSFERIE: Dette er fyren som spleisa meg med Sunndalsfjella. Han heter Trygve og er nok også litt forelska der han titter på hjemfjella sine fra toppryggen på Grøvelnebba. Foto: Tore Meirik
1. Grøvelnebba
Her har jeg vært så mye at jeg har blitt litt mobba for det. Men er det så rart da, når turen på Grøvelnebba er så fin at selv bomtur kan bli en av sesongens absolutte høydepunkt? Sist vinter droppa jeg nemlig den siste biten til toppen på grunn av jævlig vind, men fikk likevel sesongens artigste åk på vei ned fra fortoppen. Og litt senere, på 2017s aller siste dag, fikk jeg være med da Trygve – ja, han som spleisa meg med Sunndalsfjella – kjørte ski sammenhengende fra toppen. Jeg er ganske sikker på at ingen har gjort det før han (og det er det mange gode grunner til).
Men fra skulderen under de bratte hamrene som utgjør toppen, er det aldeles herlig skiterreng, og hvis skred-
orholdene gjør det for risikabelt å kjøre her, så fins det tryggere og morsomme alternativer lenger nord.
Ja, og forresten, her kommer ei melding til dere som tyner meg for at jeg er så mye på Grøvelnebba: Jeg tipper dere ville tynt meg hvis jeg var mye på den fineste dama i fylket også – men jeg vet at dere bare er misunnelige.
PÅ RYGG: Artikkelforfatter Tore Meirik nyter utsikten i vakkert desemberlys fra ryggen mellom Trolltind og Åbittind – som ikke er skumlere enn at tauet kan være litt slakt. Foto: Martin Innerdal Dalen
2. Troll- og Åbittind
Trolltind er muligens Nordmøres mest besøkte skifjell. Her kan du kjøre bil uvanlig langt opp, og dermed få en del gratis høydemeter til en flott topp som er grei å nå uten alt for mye styr med vanskelig terreng. Sunndalsfjella med sine store høydeforskjeller kan bli som en litt slitsom «high-maintenance-forelskelse, men akkurat her blir man litt mindre svett enn ellers.
Nabofjellet Åbittind er også mye besøkt, men her er det litt mer styr med skred. Begge fjellene gir flott skikjøring, med muligheter for å finne mer spektakulære greier til siden for oppoverrutene.
Men det er ryggen mellom de to fjellene som gjør meg så begeistra. Ryggen er så smal at man må ha både stegjern og isøks for å ferdes trygt, og de aller fleste vil nok foretrekke tausikring en del steder. Så veldig teknisk vanskelig er det ikke, men når man kan legge en spennende ryggtravers til turen på de to flotte og nokså lett tilgjengelige fjellene, da blir turen plutselig en opplevelse av de sjeldne. Jeg mener; hvordan kan man ikke bli forelska når en formfull rygg kombineres med to flotte toppunkt?
MEKTIGE OMGIVELSER: Undertegnedes sjef, Erlend Sande, kjører på Vinnubreen med Dronningkrona i bakgrunnen. Bilde: Trygve Sande
3. Vinnubreen («Vadla/Vinnu Blanche»)
På vei opp følger du ruta opp til Dronninga. Det betyr masse folk overalt, og følelsen av å være langt unna sivilisasjonen føles fjern. Men det er den ikke. Du trenger nemlig bare å tippe utfor henget på motsatt side av Tusenmetersbakken – den lange, definerte og oppkjørte motbakken over tregrensa – og plutselig er du for deg selv i det spektakulære området som har gitt turen navn etter mer kjente Vallée Blanche i Chamonix (og klatrelegenden Øyvind Vadla som bor i Sunndalen).
Ta gjerne turen innom toppen av Dronningkrona, men det er ferden ned breen som gjør denne turen så spesiell. Skikjøringa er ikke kjempebratt, men den er variert, og krever kunnskap om sikker ferdsel på isbre. Tritindan i nord og nordveggen på Dronnninga i sør sammen med spektakulært breterreng gjør skituren ned til Viromsetra og Grasdalen gjennom Vadla Blanche til en fantastisk opplevelse. Ja forresten, før min første tur ned her mente jeg at sammenligninga med klassikeren i Chamonix var i overkant eplekjekk, men der tok jeg feil.
KONGELIG: Dette bildet er tatt fra toppen av Kongskrona på en dag med sjeldent fine forhold. Lokale Robert Ulfsnes har 1600 høydemeter med kald pudder under seg- og han fikk førstesporet. Foto: Tore Meirik
4. Kongskrona
Naboen til ultra-klassikeren Dronningkrona er bittelitt lengre og – mener jeg – mye finere. Turen opp til Kongen går gjennom spektakulært landskap med gammel skog, frodige daler, svarte stup og sprukne isbreer. Uten kjempelange omveier er det vanskelig å helt unngå skredterreng og sprekkområder, så også her kreves gode vurderinger både før turen og underveis. På isbreen fins skumle sprekker som kan by på trøbbel, særlig tidlig eller seint på sesongen. Derfor bør breredningsutstyr være med på denne turen.
Men – som alltid – når ting klaffer byr Kongskrona på 1600 høydemeter med skikjøring ikke bare i variert og stilig høyfjellsterreng, men også med utsikt til det aller meste som fins av geografiske fenomener unntatt ørken. Forelskelsen kan riktignok få seg en liten smekk vis du tuller deg bort i steinura nederst, men da gjelder det å ha selektiv hukommelse. Noe som for øvrig er en temmelig kjekk egenskap å ha i forbindelse med forelskelse uansett.
KLASSIKER-POTENSIALE: Litlskjorta er kjempepopulær, først og fremst på grunn av det artige skiterrenget i dette henget. Her får du 500 høydemeter i en og samme nedoverbakke, med variert og skivennlig terreng. Foto: Tore Meirik
5. Litlskjorta
En slags klassiker i Øksendalen dette her, men samtidig en tur hvor det er vanskelig – om ikke umulig – å unngå skredterreng på vei opp og ned. Det er mange rette dager å gå topptur på Litlskjorta, det er ikke det, men man skal nok vokte seg for å betrakte dette som en enkel topptur, selv om det innimellom antydes både her og der.
Men så er det jo sånn at når de rette dagene kommer, så har Litlskjorta utrolig mye terreng med fantastisk skikjøring. Den vanligste turen er ned gjennom Kannsdalen, i omtrent 500 høydemeter med variert og strålende skiterreng – men dette er også ei gedigen terrengfelle, og det lureste på vei opp er å gå via Brandstadskaret. Det er også mulig å krydre turen ved å kjøre den smale renna Litlskjorteslipset, eller å se etter linjer på baksiden av fjellet.
Velger du riktig dag har du tidenes date på gang – uansett hvilken side du velger.
×SKIVENNLIG TERRENG: Tindevegleder Tor Olav Naalsund setter fart i terrenget under Henrikbotnnebba. Foto: Tore Meirik
6. Henrikbotnnebba
Samme dag som jeg kjørte renna på Trondskjortetind for første gang, la jeg turen oppom Henrikbotnnebba på vei tilbake. Dette var i slutten av januar, og jeg kom opp rundt klokka to. I den sørøstvendte siden på Henrikbotnnebba var det verdens fineste lys, og en makeløst deilig heng med perfekt vinkel for å kjøre store svinger – nesten. I toppen er det bratte hammere, og jeg så ingen åpenbar vei gjennom det øverste partiet. Men det fins ei stripe snø. Og den korte, bratte men kjørbare renna var nøkkelen til 400 høydemeter skikjøring i tørrsnø som var 20 centimeter dyp og bittelitt vindpåvirka.
Ikke så mye, men nok til at overflata liksom var litt fast. Det var som å kjøre på en slags blanding av perfekt preparert løype og pudder samtidig. Heldigvis satt snøen godt fast denne dagen, og det vanvittig deilige føret sammen med det oransje lyset gjorde at da sesongen var over fire måneder senere var dette vinterens beste svinger for min del.
RETT NED: Asbjørn Eggebø Næss setter en nydelig sving i den praktisk talt perfekte renna på Trondskjortetind. Foto: Terje Aamodt
7. Trondskjortetind
Fra toppen går renna som muligens må ha norgesrekord i å være estetisk perfekt. Midt på fjellet går den rett ned, uten en eneste uregelmessighet. Til alt overmål har den ofte snø til langt ut på sommeren. Og bare for å gi oss skikjørere mer å velge i, har den tydeligste renna en slags lillesøster på skikjørers venstre side – denne er smalere, svinger mer og er med i Supervention 2.
I toppen er begge rennene temmelig bratte, og ei kollbøtte oppi her trenger ikke nødvendigvis gå kjempebra. Samtidig er det noe ekstremt tilfredsstillende ved å kjøre slike perfekte ruter ned fra et fjell. De hvite sprekkene på Trondskjortetind liksom bare ber om å bli kjørt på ski. Og man må jo tilfredsstille den man føler kjærlighet til.
PÅ VEI OPP: Det fins flere ruter på vei opp til Glennfjellet. En av dem er denne korte renna, som har en bonus i from av utsikt til det deiligste skiterrenget på Litlskjorta i bakgrun- nen. Tor Olav Naalsund, Asbjørn Eggebø Næss og Trond Finseth er på vei opp. Foto: Tore Meirik
8. Glennfjellet
Temmelig grovt språk preger hjelmkamerafilmen min fra den gangen jeg fikk kjørt ned østsida av Glennfjellet. Jeg har vært der flere ganger, men de andre gangene har jeg vært på vei mot Litlgladnebba, som er en betydelig mer definert topp nord for Glennfjellet.
Når snøen er stabil og myk er østsiden en skikkelig godbit som åpner for stor fart og litt ambisiøs kjøring. Samtidig er det bratt nok til at det går store skred i dette området hver vinter, og terrenget er eksponert med en del stup. Dermed krever kjøring her at man har gjort skikkelige vurderinger både av skredfaren og seg selv.
Men hvis forholdene klaffer kan nedkjøringa fra Glennfjellet være så bra at man må sette 18-års grense på hjelmkamerafilmen rett og slett fordi man ikke klarer annet enn å kauke i overkant grove ord i rein begeistring på tur ned.
