Topptur til Grøvelnebba på Normøre

• Les flere topptursaker fra Fri Flyt her.

Heldigvis er det ingen borebolter i nærheten, og vi har laga ei bunnsolid forankring uten alt for mye utstyr, slik at de strenge stilkravene for alpin klatring er ivaretatt. Så vidt meg bekjent sier disse reglene ingenting om å karre seg opp etter tauet som en slags paralysert hvalross, eventuelt potetsekk eller lignende. Takk og lov for det.

«Dette er nemlig skituren som har alt unntatt rails: Fantastisk skikjøring, en spennende ryggtravers, utsikt til fjorden og vanvittige omgivelser.»

Cruxet på vei ned fra Grøvelnebba er nemlig å komme seg opp en vertikal hammer blotta for klatretak, i terreng hvor fall kanskje ikke betyr døden, men en ekstremt ubehagelig tumletur i enten ei bratt snørenne eller steinur. Skada blir du helt sikkert, så det er ingen tvil om at tausikring er påkrevd. Dette er nemlig skituren som har alt unntatt rails; fantastisk skikjøring, en spennende ryggtravers, utsikt til fjorden og vanvittige omgivelser.

Typisk nok for dette fjellområdet, så starter turen med ei nokså bratt skogsli med lite snø. Her kan skiforholdene være formidable, men det er ikke mange dagene i året det er kaldsnø her nede, og likevel skiføre 1200 meter høyere. 

Utgangspunktet vårt er det samme som for ultraklassikeren Dronninga, men vi starta tidlig, og slapp å konkurrere om parkeringsplassene (da vi kom ned seks timer senere var det så fullt at vi knapt kom oss ut med bilen). Så fort vi nådde tregrensa cirka 700 meter over havet kom en etterlengta bris, og etter hvert så vi toppene langt der framme – og oppe.

Grøvelnebba har to topper, som begge er så bratte at tau, isøks og stegjern er påkrevd for å komme seg opp og ned på en trygg måte. Og toppen lengst unna –den minst tilgjengelige- er den høyeste.

Les også: Vår test av årets pudderski

På vei opp er det greit å holde seg unna skredterreng, men i Grøvelnebbas bratte østside varmer morgensola, og innimellom ramler deler av den store skavlen langs ryggen ned. Det bråker fælt, men det er en smal sak å holde seg i trygt terreng for oss som er på vei opp. Det første toppunktet vi når er Mohaugen, og derfra er det en lang, flat og bred rygg fram til det bratner til for alvor på Grøvelnebba. Langs ryggen har vi en stor hengeskavl til venstre, og vi holder stor avstand til kanten. På vei opp har vi fin utsikt til det østvendte henget vi håper å kunne kjøre ned. Dette er en lang og bratt side, som er delt i to av et kort, flatt parti. Særlig andre del er bratt med flere klipper. Den første delen er et stort snøfelt under hele toppryggen, hvor det er åpenbart at et snøskred vil få svært dramatiske konsekvenser. Allerede på vei opp kjenner jeg på meg sjøl at her kan det bli vanskelig å styre lysten til å kjøre opp mot gode vurderinger av skredfaren. 

På toppen: De svære industrihallene på Sunndalsøra og den blå fjorden og grønne elveosen 1428 meter under oss setter sitt preg på utsikten. For ikke å snakke om Storkalkinn, som med sine 1880 meter over havet er et av verdens høyeste kystfjell. Østover ser vi toppen av Dronninga, og i bunn av Tusenmetersbakken -som utgjør den siste og lengste stigninga på ultraklassikeren- begynner folk å strømme til i stort antall.

Vi er på en mindre topp, målt i både areal, høyde og antall besøk. Men vi ser rett ned på fjorden på den ene siden, og vi skal – kanskje – kose oss med ei brattere og mer eksponert rute ned. 

Men først må vi tilbake over eggen vi fulgte til topps, via skaret mellom toppene. Skiene har vi satt igjen, og for å komme oss trygt over toppeggen måtte vi på med stegjern, klatresele og tau. Klyvinga er ikke så veldig vanskelig, men den er luftig og eksponert. For å komme oss helt ned i skaret på vei opp må vi rappellere, og bruke rapelltauet til å komme oss opp igjen etterpå –altså når vi er på vei ned. I mitt tilfelle med hvalross-teknikk. Heldigvis er greit å finne gode sprekker til tre bombesikre og uavhengige kiler, og vi kommer oss både opp på toppen og tilbake igjen via skaret.

Nå gjenstår bare det artigste. Men også noe av det vanskeligste. Vi kan enten følge samme vei ned som opp, og dermed unngå skredterreng hele veien. Eller vi kan kjøre ned den voldsomt fristende østsiden, som har blitt varmet av sola i flere timer allerede. Vi diskuterer fram og tilbake, og til slutt velger vi artigste vei ned. Og valget ble muligens riktig, for få sekunder senere står vi 600 høydemeter lavere med sesongens kanskje fineste nedkjøring bak (og over) oss. 

Nå gjenstår bare en uendelig cruisingbakke med vårsløsj og en is på bensinstasjonen på Sunndalsøra.

Sjekk ut vår bildeserie fra Sunndalen

Fire fine turer i Sunndalen

1. Dronningkrona (1816 moh)

Sannsynligvis den mest gåtte toppturen på Nordmøre. Her er du sjelden alene, og rutevalget opp Tusenmetersbakken via kraftgata i Kvernådalen er relativt greit. Fra toppen av bakken er det et stykke igjen til toppen av fjellet, noen velger å snu her. Men tar du turen helt opp belønnes du med fantastisk utsikt i alle retninger. Herfra er det også mulig å rappellere ned i skaret mellom Kongskrona og Dronningkrona, og bestige Kongen derfra.

• Startsted: Dalsbøen i Viromdalen, på veien inn mot Innerdalen

• Høydeforskjell: 1620 meter

• Kart: 1420 IV Stangvik og 1420 III Sunndalsøra

2. Hovsnebba (1554 moh)

Lang og krevende skitur, til den markerte toppen som rager like over Sunndalsøra - bare tre kilometer unna, men halvannen kilometer over. Framsiden av Hovsnebba er ikke skiterreng, men på baksiden finner du et stort og kompleks område, men muligheter for dramatisk skikjøring – fra toppen ved gode forhold.Oppturen går via Sandvikdalen, og den siste biten krever både gode og trygge snøforhold og gode rute- og sporvalg. Belønninga er skikjøring i fabelaktige omgivelser.

• Startsted: Sandvika, RV 70 fra Sunndalsøra

• Høydeforskjell: 1553 meter

• Kart: 1420 III Sunndalsøra

3. Smisetnebba (1175 moh)

Med så vidt over 1000 meter høydeforskjell er dette ingen lang tur i «Sunndals-sammenheng», men dette er likevel en råflott topptur i makeløse omgivelser. Over tregrensa åpner terrenget seg, og ryggen du følger til topps blir brattere og smalere jo nærmere toppen du kommer. Men aldri verken så bratt eller så smal at du må av med skiene. Å gjøre skredtrygge rute- og sporvalg er relativt greit.

• Startsted: Smiset, fra RV 70

• Høydeforskjell: 1050 meter

• Kart: 1420 IV Stangvik

4. Åbittinden (1396 moh)

Dette er en av de kortere turene i Sunndalsfjella, mye på grunn av startpunktet som ligger på tregrensa. Dette gjør turen godt egnet tidlig og sent på sesongen. Nabofjellet Trolltind er mer besøkt enn Åbittind, men sistnevnte har hakket brattere kjøring i toppartiet, særlig hvis du velger å kjøre den bratte renna som starter 30 centimeter unna toppvarden. 

• Startsted: Så langt du kommer på bilveien opp fra Jordalsegrenda (fra fv 62) 

• Høydeforskjell: Ca. 900 meter (avhengig av hvor langt veien er brøyta)

• Kart: 1420 III Sunndalsøra

Mer info: Toppturer i Sunndal av Erlend Aarflot & Frode Nerland, og Toppturer i Norge fra Fri Flyt-forlaget

Les om en av Sunndalens flotteste toppturer her!