Igjen står jeg i dette skaret mellom Henrikbotnnebba og Saufjellet og skuer ut over Ljøsåbotnen. Fløtatind og Trondskjortetind rager over den flate botnen og byr seg frem med en drøss av skilinjer. Jeg synes det er like fascinerende hver gang jeg er her hvordan fjellene endrer karakter avhengig av hvor mye snø som ligger her.
Se film fra turene nederst i artikkelen!
Mer nysnø er på vei i fjellene på Nordvestlandet (og Nord-Norge!), og det kan se ut som vinteren starter tidlig i denne delen av Norge.
Fra Brandstad er det et stykke opp til godsakene, men langt fra langt nok til å stoppe de ivrigste snøjegerne.
Jeg er litt overrasket over at hovedrenna på Trondskjortetind har sammenhengende snø. Den frister, men velger det bort som et alternativ i dag. Gammelsnøen, altså snøen som falt i fjor, er garantert hard og jeg vet ikke sikkert hvordan nysnøen er og hvordan den sitter. Jeg velger som planlagt Nordre Fløtatind som er en langt slakere tur. Når det er så lite snø som nå kan det å falle og skli på hard skare bety at man ender i ei steinur eller en bergvegg.
Det koster å nå det første feltet med gammelsnø på 1 060 meter over havet. Det har tatt nesten to timer med skibæring fra parkeringen på Brandstad 200 moh. Jeg bærer lett. Skiparet med bindinger og skistøvlene av karbon veier til sammen under 3 kg. Skiene er 171 cm lange og 60 mm på midten. Med 5-10 centimeter nysnø på skare er det ikke behov for særlig brede ski.
Fløtatind til venstre og Trondskjortetind til høyre. Foto: Bård Smestad
Etter å ha strevd i snødekt steinur er det en lettelse å gå med feller. Det går fint når det er slakt, men jeg strever igjen litt når det blir brattere. Nysnøen sitter ikke så godt og konkurransefellene er litt for smale for skiene. Det er bare å ta teknikken og tiden til hjelp.
Jeg er ikke her for å kjøre pudder i sola. Det var ikke det som motiverte meg til å pakke kvelden før, stå opp tidlig og så kjøre de tre timene fra Trondheim. Det er nysgjerrigheten som driver meg. Jeg har en teori om hvordan det er her inne. Basert på alt jeg kan finne av informasjon på nett. Satellittbilder, værrapporter og lokalkunnskap. Og ut fra hvordan den fysiske formen kjennes ut så legger jeg en plan. Og så blir jeg veldig nysgjerrig på fasiten. Og det er bare en måte å finne den.
Fjordutsikt på vei opp.
Det er som forventet sammenhengende skiføre fra det første feltet med gammelsnø til toppen av Nordre Fløtatind 1640 moh. Stort sett er det en solid base med gammelsnø, men også skare fra snø den siste måneden. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke nysnøen, den er litt pakket, så når jeg skal sette utfor fra toppen så har jeg ikke de helt store forventningene. Jeg har lært meg til å ikke ha særlig forventninger.
Men føret er bra altså, det er fem måneder siden jeg sist kjørte på tørr snø. Juni, juli, august og september har bydd på sløsj til snø som har brea seg, så jeg har på en måte helt glemt hvordan det er å kjøre på tørr, løs snø. Og nå kjenner jeg at dette er bra!
Veldig bra!
Sammenhengende skikjøring fra Nordre Fløtatind og nesten helt ned i Ljøsåbotnen.
Ganske fornøyd tar jeg turen tilbake over Saufjellet og får noen svinger der også og når Brandstad i passe tid før det blir mørkt. Er rimelig sliten etter over seks timer på tur og det er litt sent for å legge andre planer så jeg tar inn på Brandstadbu for natta.
Jeg blir nysgjerrig på hovedrenna på Trondskjortetind og bruker det som motivasjon til å ta meg helt opp til fjellene igjen neste dag. Men snøen i renna er hard, iallfall de første 100 høydemetrene. Så da blir det plan B. Tilbake til topps på Nordre Fløtatind.
Utsikt fra toppen. Foto: Bård Smestad
Det har blåst kraftig siste natta. Det knaket i hytteveggene nede ved Brandstad så det er ikke overraskende at så og si all løs snø er blåst bort. Så på vei opp leter jeg opp partier der det er litt oppsamlet snø, såkalt riffelschnee. Ny tur ned, helt andre forhold enn dagen før.
Men steike artig!
