Det hardeste å drikke på tur er kokt vann.
Tur-te kommer historisk sett fra britene, men i min personlige historie kommer det fra fatter’n. Han drakk kun te på tur og til lørdagsfrokost. Når jeg skulle med på tur fikk jeg maset meg til rød saft, men til og med jeg skjønte at tur-te var bedre.
I mitt grundige, flerårige researcharbeid til denne teksten kom det for en dag at ikke alle vet hvordan man tilbereder tur-te. Dette vil jeg nå forklare – omtrent slik kokebøker forklarer hvordan man koker vann.
Det er to og kun to klassiske tur-te-metoder.
Den enkleste er å koke vann, ha det på termosen
og ha i en tepose med tråden hengde over munningen slik at proppen i termosen låser teposen fast. Husk å ha i godt med sukker i termosen. Tur-te skal og må være søt. Det motvirker også bitterheten du får ved at posen sitter i lenge. Lunken, knallsterk, søt te litt utpå dagen når du trenger det mest? Yes.
Det nest beste er å trakte te på kaffetrakteren din. Sleng oppi en liter vann og to teskjeer løste i filteret. Teen bør være svart og enkel i smaken – Earl Grey er gullstandard. Blås i å rense kaffe-trakteren – litt bitterhet er bare bra her, du skal jo ha i godt med sukker.
Og her kunne teksten sluttet. Men en gang i Malaysia fikk jeg smaken på teen jeg ble servert der. Den var veldig varm, veldig sterk, veldig søt og ... feit. Dette – pluss trangen til å ikke bare godta det faren min hadde lært meg – gjorde at jeg i flere år eksperimenterte med å få til tilsvarende te, både hjemme og på tur. Det førte til flere år med lidelse på tur. Blant annet er det et lite framspring på en av åskammene i øvre Hallingdal som i en krets av turfolk (der kretsen teller to pers) kalles Lille Pakistan etter et spesielt minneverdig tur-te-havari.
Egentlig burde jeg ikke skrive dette, siden melk i tur-te er havari, det smaker ikke godt når den blir kald. Og uansett om jeg ikke fikk den varm nok, kunne jeg ikke få riktig konsistens eller smak. Var det helmelk? Fløte? Kanelstang? Løskrydder? Jeg prøvde alt og kom ikke videre på å gjenskape mitt indre Malaysia.
Noen år seinere var jeg på langtur i Idaho. Selv om jeg skriver om dette her, er det ikke slik at tur-te er det første jeg kommer til i enhver samtale. Men etter 4-5 dager på tur kom vi inn på temaet. Og da fikk jeg svar fra min venn George som hadde klatret i Kirgisistan. Svaret var like enkelt som det var fortærende.
Søtheten kommer selvfølgelig fra sukker. Masse sukker. Såpass hadde jeg skjønt.
Smaken kommer fra at du må bruke masse, enkel, billig te. To poser Lipton for hver kopp.
Og den deilige, feite fylden? Du må bruke generøse mengder av tørrmelkpulveret Nido.
Kunsten er å balansere disse tre. Mye Nido uten de andre smaker bare fett og flatt.
Men selv når du klarer dette, må det fortsatt være kokvarmt for å være godt.
Så da jeg endelig fikk til smaken, innså jeg at den teen jeg hadde traktet etter, var best hjemme.
Det får bli en tur te med vanlig te.
NIDO
Tørrmelk. Sentral ingrediens for deg som forsøker å level up på tur-te.
Lages av Nestle, som i riktig gamle dager var et hatobjekt under anti-globaliseringskampen. (Noen som husker Attack?). Også hatet av ammepolitiet. I det hele tatt tilsynelatende uskyldig, men potensielt ladet produkt. Kanskje derfor du typisk må kjøpe det på innvandrerbutikker og ikke på Rema.
Slagordet: INSTANT FULL CREAM MILK POWDER sier alt. Hva er det å mislike?
Sentrale data: 28 gram fett, 37 gram karbs, 26 gram protein, 503 kcal per 100 gram.
