Toppturutstyret vårt skal fungere godt til både opptur og nedtur – en umulig oppgave. Særlig har fellene høye mål å innfri; Ikke bare skal de være lette og enkle i bruk – de skal søren meg gi feste og gli samtidig. Ikke lett. Det lønner seg dermed å behandle stakkarene fint. Henge de opp til tørk etter bruk, oppbevare de i fryseren om sommeren, og ikke legge de med limsiden ned i lyngen. Noen er jo så omsorgsfulle at de faktisk bruker mellomleggspapiret som følger med nye feller – helt til den dagen de forsøker å sirlig legge det på limsiden av fellene i sur vestavind og med tiltagende neglesprett. Det skjer bare en gang.
Feller er ingen nyvinning; urfolk har lenge sett fordelen med å bekle skisålene med pels og skinn. I dag finnes feller i ulike materialer. Selskinn er visst det aller beste, men EUs importforbud stikker kjepper i hjulene for det. Mohair – må-heeeer – er visst gjeve greier. Men det er kostbart, fungerer ikke så godt i milde temperaturer – og har disse hårete mohairgeitene det egentlig så bra? Alternativet er nylon, et robust materiale jeg tror mine gamle, tjukke feller er laget av.
