Norrøna Trollveggen fra 90-tallet: Den optimale jakka?

– I de klærne kunne vi gjøre handplants, spinne og grabbe, uten at klærne føltes trange eller ukomfortable. De var fantastiske til snowboard, og tålte jo alt!

Hullemann hadde talt, og jeg hadde blitt nysgjerrig. Kunne det virkelig være at tretti år gammel skallbekledning hamlet opp med nye og svinedyre jakker med snølås, smarte lommer og all verdens finesser? Dette måtte jeg til bunns i.

Funn på Finn

De digitale bruktmarkedene Finn og Tise viste seg å være gullgruver for vintage Trollveggen-jakker, laget på Norrøna-fabrikken i Asker på 90-tallet. Noen klikk senere hadde jeg kjøpt en rød modell for 1000 kroner.

Samme uke trykket jeg nonchalant på kjøp, midt i et jobbmøte, da tilsvarende jakke i blått dukket opp på Finn for 800 kroner. To jakker på en uke til samlet sum av kun 1800 kroner viste seg å være et økonomisk inflasjonsscoop.

For jakken som kostet 3500 kroner som ny i 1995, ville i dag kostet 7500 kroner, omregnet til dagens kroneverdi. Omtrent det samme du betaler for moderne høykvalitets Gore-tex-jakker i 2025.

Test 1

Første test var gåtur til min lokale matbutikk i snøvær. Snøslapset prellet av som dråper på Gore-tex-en, slik den skal gjøre på en velfungerende skalljakke. Den vide passformen var uvant, men raskt glemt da komforten var upåklagelig. Vi rakk å bli gode venner på den korte handleturen, Trollveggen og jeg.

Såpass at første test fikk stempelet bestått.

Test 2

Andre test ble gjennomført i den lokale snowboardparken, med snowskate på klissvåt slushsnø. Etter timer med railing, hopping og mye ramling smilte jeg fra øre til øre, fordi jeg langt på vei hadde fått bekreftet at jakken var fantastisk som parkkjøringsjakke. Jeg glemte rett og slett at den var på, samtidig som den fungerte suverent mot fukt etter fall på våt snø.

I tillegg høstet jeg flere komplimenter fra folk i parken som syntes jakken var kul. Bedre skussmål kunne ikke min nygamle jakke få, var min vurdering da jeg ruslet hjem i mørket, og konkluderte med at test 2 var bestått med glans.

Test 3

Gjennom resten av vinteren og våren brukte jeg begge jakkene ukentlig. De ble mine «go-to»-jakker til jobb, på topptur, som regnjakke, overtrekksjakke på stranda etter wingfoiling, og som vindjakke i vårsola på terrassen med kaffekoppen i hånda.

Var det noe disse jakkene ikke håndterte, sammenliknet med nye og svindyre jakker? Nei, konkluderte jeg selvbekreftende, etter en nydelig topptur til Høgevarde i påskeferien, med Trollveggen-jakka på. Test nummer tre gav fem ganger 20 i stilkarakter. Bestått.

Bekreftelsen

At moter går i ring, og trender vender tilbake, ble bekreftet sent på våren i Tryvann, der jeg så to unge og veldig gode snowboardere i hver sin vintage Trollveggen-jakke. Bare dager senere observerte jeg en ung mann i Oslos gater med samme blå jakke som min.

Kunne det være at yngre generasjoner hadde oppdaget kombinasjonen av jakkens eminente egenskaper og vennlige pris? Jeg konkluderte med det, fordi jeg fungerer som andre mennesker som søker bekreftelse og støtte for valgene jeg tar. Så får jeg leve med at min og ungdommens samtidige adoptering av gamle Trollveggen-jakker får meg til å se ut som en 50-åring med alderspanikk. En klovnerolle jeg står trygt i.

Pris og prestasjon

Jeg erkjenner at mine nygamle Norrøna-jakker ikke når opp til moderne konkurrenter når det gjelder vekt og vannbestandighet. Når det har bøttet skikkelig ned, har jeg blitt våt. Samtidig skal det, til mine gamle jakkers forsvar, sies at ordentlig regnjakke hadde vært et bedre valg på dager med 25 mm nedbør og 15 sekundmeter vind.

Derfor lar jeg tvilen komme tiltalte til gode, og legger ned følgende påstand: Norrøna Trollveggen fra 90-tallet overpresterer i forhold til alder og pris. Den fungerer suverent til brettkjøring, og helt sikkert like bra til skikjøring. Jakken er romslig rundt magen (skjuler ponduser), har stort albuerom (praktisk for grabbing), tåler juling, har tidløst uttrykk, og koster nesten ikke noe, sammenliknet med nye Gore-tex-jakker. Minuset er mangel på snølåser, men ærlig talt – er ikke de ganske irriterende når de sklir opp og må dras ned igjen?

Jokeren i jakka er noe som ikke lenger finnes i moderne vintersportsbekledning: ståltråd langs hettekanten. Med den holder hetta formen selv om den er klissvåt av snø og regn. Hette med reseptfri Viagra-effekt. Slå den!

Influenserjakken

Trollveggen-jakkene fra 90-tallet treffer tidsånden i 2025. Ord som gjenbruk og dyrtid dominerer mediebildet, og er førende for manges fritidsbudsjetter. At du kan få en Gore-tex-jakke som gjør jobben i bakken, på fjellet og i bybildet, for en tusenlapp på gjenbruksmarkedet, er unikt – når alternativet er jakker til mangfoldige tusen kroner. Enda mer unikt er at du sannsynligvis kan selge jakken videre om noen år med solid fortjeneste. Da har du tatt livet av dyrtiden, og kan smykke deg med tittelen gjenbruker av ypperste klasse.

– Når jeg er ute på tur, ser jeg flere gamle Norrøna-produkter enn noe annet merke. Det gjør meg stolt, fortalte nylig Norrønas CEO Jørgen Jørgensen i et intervju med DNB Nyheter.

Stolt er jeg også, over at jeg for den nette sum av 1800 kroner har fått meg to unike jakker som vil dekke mine fritidsaktiviteter i all overskuelig fremtid. Slik de har gjort for tidligere eiere gjennom tretti år.

Sosiale medier forteller meg at vintage vintersportsbekledning trender som aldri før, og øverst på pallen står for tiden Norrønas Trollveggen-jakker fra 90-tallet. Jakkene har vært brukt til bestigning av Mount Everest og klatreekspedisjon til Great Trango Tower.

Var de gode nok til de formålene, er de gode nok for deg i bakken kommende vinter. Eller på uteserveringen i vårsola. Du kjenner igjen en entusiast når du ser en, vinkende til hverandre med samme jakke, slik motorsyklister og førere av gamle folkevogner gjør. A Tribe Called Trollveggen. Det er oss det. Velkommen i gjengen skal du være.

Denne saken er skrevet av

Kenneth Erlandsen

Kenneth Erlandsen har et blødende hjerte for aktiviteter som foregår sidelengs med og uten bindinger. Rett ut fra hytta på Tempelseter han utallige dager i fjellet på snowboard, snowskate og powsurf - gjerne hjemmelaget. Med brett på sekken og truger på beina har han med årene blitt en lommekjent frikjører i områdene i og rundt Eggedal. Han bor i Drøbak og skriver om brettsport og brettkultur for Fri Flyt.