Brede pudderplanker, lette toppturski og lekne twintipski er supre til sitt bruk. Men når løssnøen er en fjern drøm, heisen får deg til topps og trikseposen og/eller parken er slunken, blir skidagen best med egnet verktøy for preparerte og isete løyper.
Det er tid for å oppdage, eventuelt gjenoppdage, hvor artig det er å kjøre svinger i bakken – og skaffe et par bakkeski, også kalt carvingski eller kanskje racingski. Godt kantgrep er vanedannende, og sjansen er stor for at du etter hvert vil lure på hvordan du orket å riste rundt på et par frikjøringsski i bakken.
Vi starter i den kvasseste enden med konkurranseski for alpint. Ikke fordi disse er de mest aktuelle når du kjøper din første bakkeski, men fordi det er gode referanser.
Slalåmski
Verdenscupkjørerne i slalåm har ski på 165 centimeter. Selv Ramon Zenhäusern på to meter bruker slike. Damene har enda kortere ski, 155 eller 157 centimeter. Disse korte skiene med svingradius på 13 meter er ikke bare spesialverktøy for portkjøring, men artige for vanlige skikjørere.
Det beste med å eie et par slalåmski, er at de funker godt i mindre bakker og når det er mye folk i bakken, du trenger ikke så veldig stor plass eller holde høy fart. I stedet fokuserer du på teknikk: Å holde deg framme støvlene og kjøre hele svingen på skjær.
Det finnes mye på bruktmarkedet i denne sjangeren, siden aktive alpinister gjerne skifter skiparken hver sesong. Du bør ha kjørt litt på ski eller i det minste ha litt ambisjoner i den retning for å ha glede av et par ekte slalåmski. Om du skrenser rundt, er de dårlig egnet.
Om du skal kjøpe brukt, må du passe på at det er litt igjen av stålkanten, slik at du har mulighet til å slipe dem noen ganger. Dersom du skal kjøpe nye ski, finnes det mykere og mer lettkjørte varianter.
SLALÅMSKI: Rossignol Hero Short Turn er eksempel på en slalåmski.
Storslalåmski
Storslalåmski er grunndisiplinen i alpint. Men farten er høyere og kreftene større enn det kan se ut som på tv, og skiene er også forholdsvis krevende å kjøre på. For aktive kjørere er standardlengdene 193 cm for herrer og 188 cm for damer, mens svingradien er 30 meter.
Dermed trenger du litt fart og plass for å få dem til å skjære buer, og mange vil oppleve at det blir i meste laget for å cruise i alpinbakken en søndag. Stive støvler er også en fordel. En mulighet er å gå ned på lengden for å få dem mer letthåndterlige, herrer kan velge «dameski» på 188 cm, mens damer kan gå for en juniorski på 183 cm.
Også her finnes det mye på bruktmarkedet. Men selv en slik nedtrimmet variant anbefaler vi kun til de som har kjørt forholdsvis mye på ski og gjerne har litt skolering i alpinteknikk.
STORSLALÅMSKI: Head World Cup Rebels GS er eksempel på en storslalåmski.
Mastersski
I vanlige konkurranser har FIS satt krav til svingradius, men de gjelder ikke i masters-klassen (renn for de som trekker på åra, altså). Derfor har en del produsenter laget masters-utgaver av storslalåmski med kortere svingradius, slik at de blir lettere og morsommere å kjøre i mer moderat fart.
Svingradiusen er typisk fra 23 til 27 meter. Dette kan være den ideelle skien dersom du vil ha storslalåmfølelsen, men ikke har brukt høsten under knebøystanga. Lengden kan være litt kortere enn de drøyeste storslalåmskiene, for eksempel 185 cm for voksne herrer.
Men vær klar over at også disse skiene vil ha litt fart og plass for å komme til sin rett. Her er bruktmarkedet begrenset og dette er kostbare ski.
MASTERSSKI: Völkl Racetiger R23 er eksempel på en mastersski
Racecarvere
Vi er enige om at storslalåmski kanskje krever i mest laget av fart og plass, men svinger ikke slalåmski til gjengjeld vel krapt? Mellomtingen er racecarvere med svingradius på 15 til 18 meter. Her kan du dyrke følelsen av litt lengre svinger på rene skjær.
Mange av disse modellene er bygget med høy kvalitet og har samme design som de rene racingskiene. Lengden velger du et sted mellom slalåm og storslalåmlengde, for eksempel rundt 175 cm. Fri Flyt har testet en rekke slike ski de siste årene.
RACECARVER: Fischer The Curv
Carvingski
De fleste skikjørere holder seg i bakken, og carvingski er en samlebetegnelse på storparten av skiene som finnes på markedet. Her er spennet stort i materialvalg, pris og egenskaper. Det lønnes seg å passe på og være litt kritisk til hva du kjøper.
En dårlig carvingski gir ikke det kangrepet og den responsen du ønsker deg og blir en skuffelse. En minimum er at de bør ha en skikkelig trekjerne. Skumkjerne er ikke vanlig på frikjøringsski, men det kan godt være innmaten på et par rimelige carvingski som ser stilige ut på overflaten.
Skiene med best egenskaper i bakken er som regel utstyrt med aluminiumsplater (titanal), som demper vibrasjoner og bedrer kantgrepet. Her er det mulig å finne godbiter på bruktmarkedet.
CARVINGSKI: Stöckli Laser
Bredere carvingski
Vi frikjørere vet at noen ekstra millimeter bredde ikke ødelegger for muligheten til å kante skien. Mange produsenter leverer ski som ligner racecarvere med litt større midtbredde. Fordelen med en bredere ski er blant annet at den fungerer bedre i oppkjørt snø og sløsj, samtidig som egenskapene på is ikke svekkes i nevneverdig grad.
Svingradien er gjerne 15 til 18 meter i lengde rundt 180 cm, ypperlig for å kjøre halvlange svinger på skjær. Dette er en ganske ny kategori ski, og tilbudet av brukte ski er svært begrenset.
BREDERE CARVINGKSI: Stereo Piste RS
All mountain-ski
Hvem vil ikke ta hele fjellet i bruk? Definisjonen av all mountain kan vel diskuteres, men her tenker vi på litt bredere ski som fremdeles er best i bakken. Disse har gjerne lengre svingradius – rundt 20 meter– og egenskapene er ikke så avhengige av du kjører skjærende svinger.
Dermed kan du kjøre avslappet på alle slags forhold. De vil også gi bra kantgrep som regel, selv om den som er vant til racingski vil merke at de er mindre kontante. I denne kategorien ski er det gode muligheter for å gjøre gode bruktkjøp.
ALL MOUNTAIN-SKI: Salomon XDR 88 TI
Frikjøringsski med metallplate
I skjæringspunktet mellom rene pudderplanker og all mountain-ski, finner vi de smale frikjøringsskiene. De har midtbredde fra rundt 90 til 100 millimeter og kan gi svært god opplevelser i preparert bakke, også på hardt føre.
Det gjelder særlig de modellene som er bygget som racingski med aluminiumsplate (gjerne i legeringen som kalles titanal) over og under kjernen. Er du en dedikert frikjører som er ute etter en allroundski som også funker i bakken, er det sannsynligvis en slik du skal ha.
Med skarpe kanter kan de gi godt isgrep. Men sammenlignet med en slalåmski eller en racecarver, vil du merke at de er tregere fra kan til kant. Felles for alle disse bakkeskiene er at virkelig godt kantgrep og gode opplevelser på holkeføre forutsetter at stålkantene er skarpe. Slike ski har vært storselgere og en hel del av dem finner veien ut på bruktmarkedet hvert år.
FRIKJØRINGSSKI MED METALLPLATE: Nordica Enforcer 100
