Wille Lindbergs farvel til Fonna

SE OGSÅ: Å droppe etter Wille

SE OGSÅ: Den svenske skiproffen som falt pladask for Haradanger

– Jeg flytta til Kiruna for å gå hockeygymnas. Perfekt for meg, siden jeg var minst like gira på frikjøring som ishockey. Både Björkliden og Riksgränsen ligger nært, derfor var Kiruna perfekt og mye bedre enn idrettsgymnasene med hockeylinjer lenger sør, forteller Wille fra sofaen i lodgen i Jondal.

Vi har nettopp spasert gjennom Jondal på vei tilbake til de vesle, gule skilodgen Wille og forloveden My driver. Ei måke bæsja på både Wille og Fri Flyts utsendte, men heldigvis bomma fugledriten på vesle Juno som satt i bæremeisen på farsans rygg. 

Pappaen hennes spilte på nivå tre i svensk hockey, og han kjørte frikjøring på øverste nivå da han ble invitert på prøvespilling for hockeylaget i Chamonix. Wille var tjue år og så en ny mulighet til å kombinere hockeysatsinga med det han kanskje var aller mest opptatt av: frikjøring på ski. Men livet som hockeyproff på nokså moderat nivå i Frankrike frista ikke så voldsomt, med mindre seriøs satsing og mer egoistisk spill. Venstreving Wille la skøytene og kølla på hylla, dro hjem til Sverige og jobba med sanering på atomkraftverk.

– Jeg hadde samme jobb som Homer Simpson! Neida, jeg vaska radioaktivt utstyr  i forbindelse med årlig sanering på atomkraftverket. Det var en perfekt sommerjobb for meg.

Et par år og en håndfull seire i Skandinavisk Mesterskap i Riksgränsen senere var han trygt plassert i verdenseliten i frikjøring. Enda litt senere var han på plass i sommeridyllen i Hardanger med forloveden My og veslejenta Juno, som blir ett år i juli.

Les også: Tonje Blomseth levde pelsjegerdrømmen

NERVØS: – Jeg er alltid litt redd og nervøs før jeg dropper inn, sier Wille. Her er han klar for å sette utfor L ´aiguille de Amone. Bilde: Soren Richards

– Foreldrene mine var gira på ski, og fattern har konkurrert mot Ingemar Stenmark. Han var vel en slags skiboms på 80-tallet, og han fikk støtte fra IKEA for å satse på ski. De hadde en slags stipendordning til forskjellige utøvere de hadde trua på. Foreldrene mine flytta til en liten by like ved Verbier, og der bodde vi til jeg var seks år. Det var i Sveits jeg lærte å kjøre ski, og suget etter å kjøre mer vokste for hvert år som gikk. Vi flytta tilbake i Sverige i 1992, men vi har vært tilbake en ukes tid hvert år siden da, forteller Lindberg.

Allerede da han var 15 år kjørte Wille sin første frikjøringskonkurranse, og han har ikke vært særlig opptatt av andre typer skikjøring.

– Shane McConkey var og er helten. Han var sjukt god på ski, men samtidig ydmyk. Det har jeg sansen for, og jeg håper jeg også blir oppfattet sånn.

– Var Shane tidenes beste frikjører?

–  Tja, for meg har det største ikonet vært Shane. Enorm utstråling, og han sto for mye tøft jævelskap. Men det beste frikjøreren er sannsynligvis en eller annen jäkel på et eller annet fjell ingen har hørt om, men som kjører steinhardt!

LES OGSÅ: Even Sigstad mener alt er mulig.

Denne sommeren er den siste i Jondal for den vesle familien. Etter to og et halvt år i Hardanger flytter de til Undersåker like ved Åre for å drive med samme – men i større skala. 

– Her har vi 16 sengeplasser. I Åre 90, og lengre sesong. Det er riktignok mye finere her i Jondal, og jeg kommer til å savne havet, men det er på tide å finne på noe nytt. Jeg er litt rastløs, jeg elsker prosjekter og å gjøre noe nytt. Er ikke så bra på å forvalte noe, for meg handler det mer om å skape og sette i gang et eller annet. Så fort noe er i gang begynner jeg å se etter et nytt prosjekt å sette fingrene i, sier Wille.

– Skjedde det samme da du la opp som konkurranse-frikjører?

– Ja, jeg ville gjøre noe nytt, men brukte et år på å bestemme meg. Det var tøft i starten, men når jeg hva jeg har utretta de siste to årene, så er det mye mer enn jeg ville klart hvis jeg kjørte worldtouren; lage barn, drive lodgen i Hardanger, sette i gang det nye prosjektet i Sverige, det har skjedd veldig mye. Men det er rart, jeg elsker jo å konkurrere, og jeg savner det i perioder. Jeg ser ikke på konkurransene, det blir litt for tøft. Det tar nok en stund før det skjer, men jeg følger med på de svenske kjørerne.

LES OGSÅ: UTE sin test av felleski

STORFJELLS-SJEF: L ´aiguille de Amone i Frankrike er et av Alpenes råeste skifjell. Her får Wille Lindberg signere den store og styggbratte facen. Bilde: Soren Rickards

Wille kvalifiserte seg til Freeride World Tour i 2009, men røk ut etter en sesong med mange dårlige resultater og selvtillit på bånn. Da brukte han to år på kvalifiseringstouren, og tok to av sine tre gull i nordisk mesterskap (NM) i Riksgränsen.

– I 2013 følte jeg at nivået måtte justeres opp et hakk for å utvikle meg selv, noe som betydde backflips ut de største klippene. Men da begynte jeg å kræsje, og fikk ikke flere topplasseringer i NM, sier han.

Samme år kom Wille seg tilbake i FWT. Han kjørte worldtouren hvert år til 2016, men uten å ta en eneste seier. Likevel fikk han bedre resultater, blant annet fordi han fikk hjelp fra en mentaltrener.

– Jeg var best i 2013, da var jeg mest motivert. Begynte med mental trening for å bli kvitt den pessimistiske innstillinga, og det hjalp veldig. Forskjellen i hodet mitt var stor da jeg kom inn igjen i FWT i 2013. Likevel har jeg aldri gjort det bra sammenlagt, enten ble det pallen, eller så ble det kræsj. Jeg har en andreplass og to tredjeplasser, sier han.

– Hvorfor kutta du ut FWT?

– I 2016 var jeg med i konkurransen i Alaska, og på samme reise måtte jeg være med på en lang biltur gjennom British Columbia for å spille inn reklamefilm for et bilmerke. Det var en periode med masse reising og lite skikjøring. Da fikk jeg litt nok, det føltes som jeg gjorde alt for alle andre enn meg selv. Det er ikke noe gøy.

– Hva gjorde du den første sesongen etter FWT? 

– Jeg ville lære meg å seile og reise på skiturer med seilbåt. Vi seilte hele svenskekysten og opp langs norskekysten for å kjøre ski og filme til Nuit de la Glisse. Det ville vært enklere å forbli i FWT, men jeg ville heller inn i en verden som var helt ukjent. Det var på denne turen vi havna i Jondal for første gang, og kom over lodgen.

LES OGSÅ: Johanna Stålnackes fornemmelse av snø 

Wille glemte lommeboka si utenfor det som en gang i tiden hadde vært meieri i Jondal. Da han skulle hente lommeboka traff han eieren Laila, og hun var gira på å få tak i noen som ville drive stedet. Wille og kjæresten My bestemte seg på flekken.

– Det var nesten for bra til å være sant. Perfekt å kombinere med skikarrieren min, men litt mer risky for My, som var markedssjef i et techfirma. Men hun ble gravid, fikk mammaperm, og Juno ble født midt i høysesongen. Tre dager etter fødselen sto My og ammet Juno samtidig som hun serverte øl i baren. Det var ikke noe rom for å gjøre det på annen måte i den perioden, som var hektisk og veldig gøy.  

HJEMME: Med Jondal og lodgen langt under seg kjører Wille lekre svinger i sitt andre hjemland. Bilde: Tom Oliver Hedvall

Men etter to år i Jondal er Wille, My og Juno klare for et nytt kapittel. Wille satser fortsatt for fullt på karrieren som profesjonell frikjører på film, men nå skal det gjøres fra en betydelig større lodge i Åre.

– Hvordan ser framtiden din ut nå?

– Del handler det om å føle at man utvikles. Neste steg for blir litt mer ekspedisjonsarta skikjøring, som å kombinere seiling med ski. Det er viktig å utnytte det jeg har bygd opp etter ti år som frikjøringsproff. Mye penger har det ikke blitt, men masse sosial kapital. Den vil jeg bruke, også i business. Det er derfor vi har søkt oss til steder som Åre og Folgefonna, hvor skikjøring står sterkt, og min kunnskap og erfaring kan brukes. Jeg skal fortette å filme med Nuit de la Glisse, og selv om jeg kjører mindre ski nå enn da jeg var tjue, er jeg mye mer synlig. Det er avgjørende for sponsorene. 

– Hva er det artigste med å kjøre ski?

– Naturopplevelsen, uten tvil. Og den kontakten man får med seg selv når man står på en topp. Man lærer å kjenne seg selv utrolig godt. Å være ute i naturen og gjøre fete saker gir utrolig mye. Denne sesongen filmer vi store og bratte linjer, inspirert av Jérémie Heitz sin film La Liste i fjor.

– Er du redd når du kjører disse voldsomme fjellene?

– Ja, jeg har alltid vært litt redd, og jeg sliter med nervene, men har trent målretta for å bli kvitt det, og det har vært en artig reise. På filmopptak er det litt begge deler. I forhold til konkurranser er det en helt annen type nervøsitet når det handler om å kjøre noe for at det skal se kult ut, i motsetning til å kjøre for å sanke flest mulig poeng. Særlig når vi kjører bratte og store linjer kan det være skummelt. Jeg lar meg ikke motivere så veldig av å vinne, har ikke så voldsomt konkurranseinstinkt. På hockeybanen var jeg mer opptatt av å sentre og åpne for at andre skal skåre. Men på Riksgränsen-konkurransene gikk jeg ganske analytisk til verks, uten at jeg fikk til i FWT.

– Blir My redd for deg når du er ute og filmer i skumle fjell?

– Nei, hun stoler på meg. Men hvis jeg skal gjøre noe drøyt sier jeg det ikke på forhånd.

LES OGSÅ: UTE sin test av bæremeiser

Bilde: Tore Meirik

– Hvordan er det å filme med Nuit de la Glisse i forhold til Free Radicals, som du filma med før?

– Jeg begynte å filme med Nuit de la Glisse samtidig som jeg kjørte FWT, og det var veldig vanskelig å kombinere, for opplegget er veldig proft med helikopter og full pakke. Nå flyr jeg ned på kort varsel når Thierry (Nuit de la Glisse-sjef, journ. anm.) ringer. Det er krevende, men jeg har holdt på så lenge at det blir greiere. Har vært nede en del turer i vinter, så jeg føler meg klar og at jeg vet hva jeg gjør. Men det ville ikke gått hvis jeg konkurrerte. Tiden med Free Radicals var noe helt annet, men veldig gøy! Vi var en liten gjeng som kjørte rundt og fiksa heiskort, mat og hotell selv, så filma vi linjer i all slags forhold fra heisanleggene. Jeg filma med Free Radicals i fire år, og alt ble gjort i skisentrene, vi hadde bare en dag med heliskiing helt på slutten.

– Hvor er den feteste plassen du har kjørt ski?

– Senja! Vi var der med seilbåt i fjor, og hadde perfekt seiling, 15 centimeter nysnø og ingen vind. Fjellene der oppe er helt unike. Jeg elsker jo å seile inn til fjellene, og i så måte er Senja perfekt. En av de kuleste reisene jeg har gjort.

– Hva med heisbasert kjøring?

– Aiguille du Midi. Før ville jeg kanskje sagt Engelberg eller Verbier eller noe sånt, men pokker heller, ingenting er så rått som Aiguillen. Det er helt unikt at du når så heftig brattkjøring rett fra byen.

– Hva med frikjøringskonkurranser, hvilken er best?

– Verbier. Bec de Rosses er skikkelig storfjellskjøring i fallinja, ingenting er så rått som der. Jeg har kjørt flere forskjellige linjer der, og det året jeg gikk for midten og Hollywoodklippen landa jeg i et bombehull, fikk sjukt mye fart da jeg spratt opp igjen, og da jeg skulle ta ned farten slengte jeg meg selv over i en slags sideflip. Dermed gikk jeg med hue først over steinura lenger ned. Det var nære på, men gikk fint. 

Etter å ha tørka måkebæsj fra både bæremeis og skuldre, og tatt en lang prat i ettermiddagssola utenfor lodgen, får plutselig Wille dårlig tid. Han må rekke ferga for å komme seg til flyplassen i Bergen. Thierry Donard har ringt og meldt om gode forhold i Chamonix. Da er det bare å melde seg til tjeneste – tvert.