Det blir ikke enkelt.
Jeg kan ikke love dere noe annet enn blod, svette og tårer. Winston can you read me?
Det blir knallhardt. Ikke for alle, selvsagt. Det innes dem som er tilgodesett med en både funksjonell og smellvakkker kropp som de pleier daglig. Eller alle unge Fri Flyt-lesere som surfer som struttende grekere, iført toga og laurbærkrans, på ungdomsbølga. Ære være dere. Nyt det mens det varer.
For oss andre er det en kamp.
Og hverdagens bevegelsesløse ferd kan bare kompenseres med trening.
Yes, Sir. Trening.
Selv tok jeg sent tak for å rettferdiggjøre omfattende utstyrsinvesteringer og planlagt sesongkortkjøp. Og savnet etter den trygge og gode gymsalen kom som Yssen på Valla. Hvor er disse svette katedralene, tuftet på heslig arkitektur, latterlig lav takhøyde og sosialdemokratiske prinsipper?
Hvor er tjukkasen, bandykøllene og den defekte trampolinen når du trenger dem? Hvor er garderobene med lave trebenker og toaletter hvor det står skrevet «KUK» eller «DOMMEREN ER HOMO» med svart sprittusj på veggen?
Jeg aner ikke.
Jeg gjør som alle andre.
Jeg går i treningsstudio.
Dette er en annen verden. Det er kaldt her og alt er stramt. Stramme hestehaler og stramme t-skjorter slik at pupper og biceps og rumper og pectoralis major strutter frem under syntetiske treningsklær. De tyner den siste kubikken ut av muskelibrene med stramme munner og Ipoden full av Boney M eller soundtracket til The OC.
Så står jeg der, med asicssko fra 1998. Heldigvis har jeg Martin og Tarjei med. Vi er iført omtrent de samme treningsklærne som da vi spilte basketball i forrige århundre, og er alene i den fremmede og meningsløse katakomben av treningsfreaks.
Men vi går målrettet til verks.
Først ror vi. Som Terje Vigen på speed.
Vi skal ikke hente korn i Danmark. Vi lever i et land hvor ordet «matlei» får 1121 treff på Google. Vi skal bare foreberede oss til lystig lek i fjellet hvor ingen arrogant engelsk jævel renner oss i senk.
Tenk på det.
Rundt oss står tredemøllene hvor lette bein tilbakelegger kilometer på kilometer mens innehaveren av beina stirrer seg selv dypt i øynene i speilet og går nye runder med seg selv.
Svetten renner.
Til nå har alt gått vel. Men vi vet, Tarjei, Martin og jeg, at neste øvelse vil høste oppmerksomhet. Vi begynner med vår telemarksøvelse. Sterkt inspirert av et innslag på Sportsrevyen hvor Finn Christian Jagge tok telemarksbøyninger med mange kilo i armene. Vektskivene holdes ut over fremre kne med strake armer før du spretter opp, slenger frem motsatt kne og lytter vekten over til den andre siden.
Vi begynte med tre sett og 30 repetisjoner. I mitt fravær har Martin og Tarjei, hvis mennesker jeg før regnet som mine likemenn, besluttet å stadfeste galskapen med fire sett og 60 repetisjoner. Det innes ingen andre ord enn smerte. Du blir så støl i rumpa at du kan bulke en kjøkkenstol hvis du setter deg hardt ned.
Motet mitt svikter nå. Men så tenker jeg på Robert de Niro i Taxi Driver som bestemmer seg for tidenes skippertak: «I gotta get in shape. Too much sitting has ruined my body.
Too much abuse has gone on for too long. From now on there will be 50 pushups each morning, 50 pullups. From now on there will be total organization. Every muscle must be tight».
Jeg gir meg aldri.
Og til dere som glor: Bare fortsett med pyseøvelsene deres. Vi snakkes på fjellet, se etter han som kjører kortsvinger på pur djevelskap.
Martin og Tarjei, 70 repetisjoner neste gang?