I et atelier i en sidegate av Bogstadveien på Majorstua står Henrik Kleppe Worm-Müller dag ut og dag inn og maler. Det er likevel en stor tilfeldighet som gjør at han nå står og gjør siste finpuss på et maleri nesten ingen har sett før.

- Er det fett? Spør han. Han er usikker på bildet. Inspirasjonen kommer fra en tur han var på for å se favoritt-maleren, Peter Doig, helgen før. Han vil prøve en ny stil, ikke ulikt det han gjorde da han først begynte
å male.

Annonse

- Jeg fokuserte bare på å skate. Det var ikke noe annet. Så begynte jeg å tenkte at jeg aldri kom til å bli proff skater, og ble rastløs. Av en eller merkelig grunn kom det brosjyre i posten fra Oslo tegne- og malerskole. Jeg hadde ingen planer om å søke kunstskole, og hadde heller ingen drøm om det.

Kleppe, som nå er 34, kom inn på skolen, og ble nesten kastet ut igjen etter et år. Ifølge seg selv var han kanskje den dårligste tegneren i hele kullet, og hadde mer enn nok med å bare være rolig. Så skjedde det noe som forandret alt.

- Jeg fikk en advarsel om at hvis jeg ikke skjerpet meg ble jeg kastet ut. Jeg fikk en prøveoppgave som jeg måtte gjøre i sommerferien for å kunne gå videre, og da jeg jeg fikk den i posten tok jeg det seriøst. Jeg gjorde den oppgaven, og fra første skoledag i andreklasse peiset jeg på. Da satt jeg og malte non stop gjennom de to siste årene, og det har jeg gjort helt til nå.

HARD WORK BEATS TALENT

Det har gitt resultater for Kleppe, som for det norske skatepublikummet er mest kjent fra blant annet de ikoniske HBS-filmene. Filmet av den like ikoniske Jørgen Kjønø (Dex Carrington). Han avsluttet skolegangen med topp karakterer, og har siden ikke sett seg tilbake.

- De sier at ”hard work beats talent.” Jeg tror kanskje jeg har litt talent. Jeg tror jeg har øye for motiv og litt teft, man må føle motivet. Når det gjelder håndverket er det bare hard jobb. 

Ved forrige utstillingen ble alle bildene til Kleppe solgt ut før den åpnet.

- Det er et sinnsykt stort privilegium, og også en stor trygghet. Jeg har en større ro når jeg jobber. Jeg har holdt på i 14 år, og det er først de siste tre årene at det har gått virkelig bra, forteller Kleppe.

Da han stilte ut bildene sine i 2013 på Galleri Haaken i Oslo fikk han sitt store gjennombrudd. Klassekampen-journalist og kunstprofessor Øivind Storm Bjerke beskrev bildene til Kleppe som ”så gjennomarbeidet og sofistikert at man blir stum av beundring. Det er en sjelden god demonstrasjon av et sterkt idéinnhold og konseptuelt utgangspunkt løfter seg gjennom en teknisk briljant bearbeiding.”

For det er teknisk arbeid Kleppe har vært opptatt av, i store deler av livet. Både på skateboard og med maling.

- Jeg er opptatt av at det skal være teknisk, men det skal også være spontant og levende. Jeg tror skatingen har gjort at jeg orker å holde ut med å lage så detaljerte bilder. Når man skater pugger man på triks i år etter år etter, og tryner og tryner. Til slutt får du det til, og jakter på å bli bedre. Ser man en kickflip backside tailslide på film må man ut og klare det selv. Jeg tror det er det som har gitt meg driven til å bli bedre, og bare fortsette og fortsette.

«Henrik er den mest dedikerte skateren jeg noen- sinne har møtt. Alt skal være perfeksjon. Drømmen om en eplehage (en perfekt utført nollie frontside- flip, døpt etter Mark Appleyard) har alltid stått høyt, og jeg vil si at Henrik sine er der.» - Henning Braaten

TAPPES FOR ENERGI

Han sammenligner det med å lage en skatepart.

- Har du hatt en bra skatepart vil du ut og lage en bedre. Det samme er det med et maleri, uansett om det er bra så vil man begynne på nytt og lage et bedre. Jeg har ikke konkurranseinstinkt for å bli bedre enn andre mennesker, men jeg har en konkurranse med meg selv hele tiden.

- Er det hardt?

- Mange bilder er fryktelig slitsomme. Dette året har jeg kastet så mange bilder. Jeg vasker bort utrolig mange bilder, og noen av de tapper deg virkelig for energi. Dette året har jeg virkelig fått kjørt meg.

- Finner du noen inspirasjon fra skateboard i kunsten?

- Nei, egentlig ikke. Jeg er ikke så opptatt av det urbane i kunsten. Jeg er mer opptatt av natur. Å male en skater har ikke falt meg inn, og det er mange som har spurt meg om det. Hvorfor maler du ikke Rådhuset? For meg er det separert, og det fungerer ikke for meg.

På slutten av 90-tallet hang han sammen med kompisgjengen bestående av blant annet Anders Frøystad, Chris Halsaa og Daniel Øynes, og sammen har de for alvor skrevet seg inn i norsk skateboardhistorie. Det er også med denne gjengen at Kleppe har fått sitt kallenavn ”Big Fish”. Historien inneholder som de fleste andre gode historier – helter.

- På den tiden hadde vi noen store helter, som Asgeir Innerdal, Jan Erik Dragseth og Mohammed Saidali. Vi så veldig opp til de, og de spurte oss hele tiden om vi kunne kjøpe brus til de – mot at vi også skulle få en brus. Jan Erik spurte meg på en frekk måte en gang om jeg kunne brus, og da svarte jeg: - Nei, du fucker ikke med meg. Jeg er den største gangsteren på Majorstua, du kan bare kalle meg for Big Fish.

Henrik Kleppe - 360 flip på Rådhuset. Foto: Anton Soggiu 

- NÅ TAR MAN DET VIRKELIG PÅ ALVOR

Kleppe fikk respekt fra de eldre gutta, og har siden levert parts- og humor i norske skatefilmer på løpende bånd. Siden 90-tallet har skatescenen både i Norge og i resten av verden forandret seg enormt.

- Før var man pro i Norge om man fikk sponsa togturen opp til Hamar. At alle stod og jubla var den boosten man trengte etter at man tok et triks. Det var det råes- te som fantes. Vi tok det ikke så seriøst, det var en helt annen mentalitet rundt det. Nå tar man det virkelig på alvor. De gir mye mer av seg selv, og det er for så vidt veldig bra. 

- Er Rådhuset-hangouts i ferd med å dø ut?

- Ja, det er litt dinosaur føler jeg. Jeg er litt i den clicken at jeg tar meg fri fra jobb og tar noen kickflips, og tar en kaffe og prater med noen kompiser. Så er det den andre delen som tar det litt mer seriøst, som fortsatt går på skole og studerer, men som fremdeles vil ta switch flip ut åtteren på Rådhuset. Så er det de igjen som tar det enda litt lengre, som Karsten Kleppan, Michael Sommer, Mats Hatlem Det er bra, og det setter Norge på kartet.

- Hvilke skatere så du mest opp til?

- For meg var det Ronnie Creager som var ”the man”. Også syntes jeg selvfølgelig Gino Iannucci var helt rå. Senere digget jeg PJ Ladd.

For som med kunsten handler også skatingen om stil for Kleppe.

- Det spiller ingen rolle om man tar BS Nosegrind ned en 20 trinns handrail. Ser det ikke superstylish ut spiller det ingen rolle. Jeg føler at alle skal være insane gode, og klare alt. Hvor ble det av det å ta i fart på en kul måte eller ta en kul switch flip i line? Det blir less is more, og det blir for mye. Skatingen er litt for teknisk, og litt overarbeidet.

Henrik Kleppe skater fremdeles så ofte han kan, og er fremdeles fast inventar i Oslo-scenen.

- Ville du heller levd av skating enn av kunst?

- Nei, ikke i det hele tatt. Jeg hadde heller vært maler enn skater. Det er et større univers. Du kan gjøre alt, og det er ingen grenser. Man kan male på papp, tegne på stein. Hvis du først klarer å finne et marked som vil kjøpe kunsten din og du tjener penger på det, og folk som kjøper kunst vil kjøpe det du lager er du helt sykt privilegert. På skateboard er det et univers, og det handler om å bli best mulig og bli proff. Den konkurransen vet jeg ikke om jeg hadde orket, avslutter Kleppe.