«Skikjøringens dynamikk blir fort endimensjonal hvis du er alene i fjellet»

Noen ganger har jeg til og med løyet og hevdet høylytt at ensom skikjøring er noe som fascinerer meg. Den uomtvistelige sannhet er dog noe annerledes, skriver Alexander Urrang Hauge.

Sist oppdatert: 4. oktober 2019 kl 07.00
SOLOSPILL: Er det de introverte eller ekstroverte som er best på ski? Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
SOLOSPILL: Er det de introverte eller ekstroverte som er best på ski? Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
Lesetid: 4 minutter

Det var altså denne flyktige og skumle tanken som stadig har dukket opp, som nå endelig skulle materialiseres. Ja, visst har jeg vurdert det en rekke ganger, og noen ganger har jeg til og med løyet og hevdet høylytt at ensom skikjøring er noe som fascinerer meg.

Den uomtvistelige sannhet er dog noe annerledes. Jeg har knapt stått på ski alene. I hvert fall aldri så lenge som en hel skidag. Stort sett er det under kveldskjøring jeg kjører alene, og da handler det om å halse ned så mange turer at skidagen ligner mer på en treningsøkt enn skikjøring. Men like fullt alene. Og kanskje er det nettopp denne ensomheten som gjør at jeg skynder meg. Ingen vits å henge på stavene på toppen, ingen grunn til å stoppe opp midtveis, jeg har jo ingen jeg skal vente på? 

Skikjøringens dynamikk blir fort endimensjonal hvis du er alene i fjellet. 

Lenge har jeg ettersøkt den introverte skikjøreren i meg selv og sist vinter bestemte jeg meg for å gi denne siden av meg selv sjanse til å komme ut av skapet. 

Hva toppturer angår, og nå skyver jeg sikkerhetsspørsmålet nonchalant til side, har jeg kun vært på et par turer alene. De har vært av det korte slaget. Føret har vært ræva og formen likeså. Jeg har satt noen fine ensomme svinger i god snø, men det var noe som manglet. Ingen latterkuler, ingen highfives, ingen som ler når du tryner. 

Det fine med å være alene i fjellet er jo at du ser mer rundt deg. Jeg oppdager kanskje at hyttenaboen har latt toalettvinduet stå på gløtt og sender ham en vennlig påminnelse via facebook. Jeg ser harespor i snøen og donerer brødskorpene mine til den. Jeg legger merke til at kjøleskapet på hytta puster som en dødende kolspasient, og jeg oppdager at nesten ingen kjører ned på baksiden av fjellet. Før gjorde jeg alltid det. Skidagens punktum var å fighte meg gjennom en stadig tettere bjørkeskog og finne kraftgaten under strømkablene som førte meg elegant tilbake til europaveien og sivilisasjon. 

Ved skidagens slutt står skiene mine ensomt ved hytteveggen. Vanligvis er det en skog av ski her og de strekker seg fra nette små barneski på drøye hundre centimeter til skøyteski, storfjellsski, fjellski og kanskje et malplassert snowboard. Men ikke nå. 

Undersøkelser viser at introverte mennesker lever under tøffe forhold i dagens skravlende samfunn. De blir plaget med gruppearbeid, prosjektgrupper, teamfølelser, åpne kontorlandskap, krav om å sette ord på følelser, forventninger om å by på seg selv, powerpoint-presentasjoner med dustete lysbilder som folk kaller slides og dessuten må de delta på konferanser, workshops og seminar med obligatorisk kurs og eksamen. Alt må gjøres i fellesskap. 

Selv er jeg nok ganske utadvendt, i beste fall ambivert – altså både litt utadvendt og litt innadvendt – eller ekstrovert/introvert, som forskerne kaller det. 

I det jeg slenger meg på sofaen inne på hytta, etter knapt en håndfull slappe turer, prøver jeg å samle konsentrasjon nok til å lese en roman jeg nylig har begynt på. Men tankene vandrer og jeg undrer: Er de beste skikjørerne introverte eller ekstroverte? Er de stille, selvgående typer eller utadvendte fyrtårn som lar seg ruse på enhver sosial kontekst?

Mens disse små grubleriene henger som uavklarte snøbyger over Nordsjøen har mørket senket seg. I noen ørsmå øyeblikk har jeg håpet på å se hyttenaboens bil kjøre forbi. Kanskje jeg kunne besøkt ham og snakket om snøen som falt i fjor. Men nei, det kommer ingen. 

Jeg vet at det ligger både sjokolade og kald cola i kjøleskapet og jeg kunne uoppdaget sneket unna en kald pils som svogeren min etterlot ved forrige besøk. Men så kommer altså denne overveldende følelsen av tomhet og ensomhet.

Jeg prøver å ringe noen skikompiser og mamma. Men ingen tar telefonen. Jeg fyrer i peisen, men flammene slokner. Jeg tenker på forrige helg da vi hadde besøk her opp og hadde konkurranse om hvem som kunne henge lengst fra hemskanten. Jeg tenker på de siste turen i skogen, før januarmørket kom. 

Plutselig griper jeg telefonen og ringer kjæresten. 

– Hei, kjæreste, sier jeg. 

– Jeg vil ikke være på fjellet alene. Jeg kommer hjem.

Publisert 4. oktober 2019 kl 07.00
Sist oppdatert 4. oktober 2019 kl 07.00
annonse
Relaterte artikler
annonse
Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
Drømmeoppfinnelse

Drømmeoppfinnelse?

VERN I GAVE: Barth-Eide sa at 'avtalen' om å verne 30% av verdens natur var en gave til verdens barn. Men hva fikk de egentlig? Illustrasjon: Didrik Magnus-Andesen
Alle barn ble lovet en gave som skulle løse naturkrisen. Men hva skjedde så?

Mysteriet med den krympende julegaven

SINT: Henrik Kristoffersen reagerte med sinne og snøballkasting da klimademonstranter tok seg inn i målområdet under verdenscuprennet i Gurgl. Foto: Skjermdump/NRK
Kommentar fra Nikolai Schirmer og Ørjan K. Aall

Tar oppgjør med Henrik Kristoffersen

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen