Det er midtuke i en av Norges større skianlegg. Bakkene er nesten tomme til tross for at solen står høyt på himmelen. Jeg digger slike dager. «Dette gir rom for ettertanke og indre dialog», tenker jeg, i det Michael Jackson med «Man in the mirror» strømmer ut fra ørepluggene.
Da dukker Mr Eco opp. Går for samme sete i stolheisen som jeg hadde sett meg ut.
Fjellräven EcoShell klær, Sweet-hjem, brede planker. Speilglasset i skibrillene gir gjenskinn av klistremerkene: POW, I <3 Eco og Pant for pudder.
Jada, forhåndsdømmingen er i gang. Hvor skal jeg begynne, liksom? Vi hilser. Et anerkjennende nikk. Vi sitter i samme stol. Stolheisen klatrer høydemeter. Han starter dialogen. Det vanlige. Været altså. Først objektivt, så subjektivt.
Det er bra, det er vi enig om, men jeg klarer ikke å få tankene mine vekk fra disse klistremerkene. «Pant for pudder»? Jeg tygger på det. Har det virkelig noe å si for miljøet? Er det dette som er tungen på vektskålen?
Glem Paris-avtalen, vi panter i stedenfor? I 2009 ble 81 prosent av alle PET-flasker pantet, i 2012 steg andelen til 91,7 prosent, det går fremover der altså. Med mindre Pant for pudder har begynt med karbonfangst, så er det lite de kan gjøre med miljøet.
De klarer nok ikke å lande på månen de heller, dessverre. Burde man ikke bare la være å kjøpe brusflasker i utgangspunktet? Drikk vann!
til Japan. Han har visst pantet nok til å ha samvittighet til det. Japanerne har visst en spennende kultur og god mat. Bereist type, tenker jeg.
Jeg er passiv lytter til en «episk» dag i Hokkaido, nord for Tokyo og øst for skyld og skam. Bunnløst og skred-gjerder er ord jeg fanger opp. Men tankene mine er ikke i Japan, jeg får ikke flyttet fokus fra klistremerket. POW.
Protect our winter? Hva har Mr. EcoShell gjort for å beskytte våre vintre? Eller POW sine ambassadører for den saks skyld. Det er vel ikke slik at ambas- saden i POW har startet et småbruk i håp om et slags moderne Markens Grøde? De har heller reist verden rundt på andres CO2- bekostning i jakten på snø, denne varen med høy etterspørsel og synkende tilbud. De fråtser jo i CO2. Hyklere! POD: Protect Our Dobbelmoral, tenker jeg i mitt stille sinn.
– Har du smakt Kobebiff?
Mr. EcoShell overtar dialogen igjen.
– Nei, var den økologisk? svarer jeg, spydig denne gangen.
Mr. EcoShell har ikke de sosiale antenne ute, han er for lengst inne i en berettning om fettinnhold i Kobebiffen og en smak han kaller umami.
Jeg går av heisen.
Jeg var visst alene likevel. Protect My Dobbeltmoral.
