Så er hun i gang igjen, superklatreren Kristin Harila, som fyker fra den ene 8000-meteren til den andre – tilsynelatende uanstrengt og med glede.
Årets mål er nå nedjustert til det samme som i fjor: å greie alle 8000-metertoppene raskere enn den nepalske gurkasoldaten Nirmal «Nimsdai» Purja – ikke uten, men med minst mulig bruk av medbragt oksygen. Det er et klokt valg.
Etter at hun nå omsider fikk besteget Shishapangma (8 027 moh.) og Cho Oyu (8 188 moh.) i Tibet som hun ble utestengt fra i fjor, ble hun dessuten den første norske klatreren som har besteget alle de fjorten fjellene i verden over 8000 meter, og den fjerde kvinnen i verden.
Det er en prestasjon helt på toppen av klatresportens Formel 1-klasse,og minner meg om en svensk basehopper som sannsynligvis fremdeles innehar rekorden i fritt fall fra Bruraskaret i Trollveggen. Etter ha landet i en kulp i Raumaelven sa han:
– Den som skal slå denne rekorden, behøver ikke å ha med seg fallskjerm.
VETERAN: Jon Gangdal i aksjon på Ama Dablam i Himalaya høsten 2022. Foto: Tor Aaberg
Som tidligere innehaver av den norske ‘rekorden’ med fem 8000-metere vet jeg litt om hva det innebærer å bestemme seg for – og å gjennomføre – ekspedisjoner til så høye fjell. Det er bare å bøye seg i støvet for ei jente som både mentalt og fysisk er i stand til å befinne seg så høyt over havet i så lang tid.
Jeg følte alltid et sterkt behov for å nullstille meg etter hver ekspedisjon. Sannsynligvis var det derfor jeg syntes at det mest krevende ved å bestige to 8000-metere (Cho Oyu og Shishapangma) etter hverandre i 1999, ikke var å klatre fjellene, men i Base Camp mellom de to toppene.
Selv om jeg mentalt hadde lagt inn begge fjellene i forkant av ekspedisjonen, hadde jeg et par netter i Shishapangma Base Camp hvor jeg sikkert fant 17 grunner til ikke å gå på enda en uke med åndenød, søvnløshet og frysing.
Men så var det tre grunner til å fortsette: 1. Jeg skal på begge toppene, og jeg vet at det er mulig. 2. Jeg er den eneste som kan sikre at ekspedisjonen når målet om å ha fått i alle fall én av oss norske på begge (norsk «rekord» den gang, det også). 3. Uansett hvor mye jeg kjente etter, kunne jeg ikke finne ut at jeg feilte noe. Da var det jo bare en ting å gjøre; pakke sekken og komme seg til topps på det andre fjellet også.
Med det tempoet Kristin Harila holder, rekker hun vel kanskje verken å kjenne skikkelig etter hva hun gleder eller gruer seg mest til på neste fjell. Hun brukte ikke mer tid på å bestige disse to fjellene nå, enn det tok bare å forflytte oss fra det ene fjellet til det andre for 24 år siden. Logistikken hennes er konstruert for hurtige forforflytninger både på og mellom fjellene. Kanskje ikke helt i tråd med de mest trauste norske friluftstradisjoner der nettopp veien er målet, og hvor det å leve og bli kjent med fjellet, er mye av poenget.
Speedklatring har lenge vært en egen prestasjonsgren av klatringen - også i Himalaya. Kristin Harilas prosjekt har en større dimensjon som også minner meg om en samtale jeg hadde med gamle Ang Rita Sherpa i 2005. Han ble en legende med kallenavnet Snow Leopard etter å ha vært på Chomolungma, sherpaenes navn på Mount Everest, ti ganger – uten oksygen.
Jeg hadde tre forgjeves forsøk på Everest bak meg, og skulle i gang med det fjerde da jeg traff ham hjemme hos en av sherpavennene mine i Kathmandu. Over et glass eller to med chang, spurte jeg Ang Rita:
– Kan du gi meg én nøkkel til hvordan jeg skal komme meg på toppen av Chomolungma?
Etter å ha tenkt seg om en stund, svarte han:
– Slowly hurry!
Da jeg møtte Kristin Harila i Kathmandu i fjor høst, fikk jeg en følelse av at det kanskje er den nøkkelen hun har funnet. Selv om hun da var dypt bekymret over at kineserne ikke ville slippe henne inn i Tibet, hadde hun en forbausende ro over seg. Hun stresser seg ikke fra topp til topp, men nettopp fordi hun beveger seg «hurry» akkurat når det gjelder, kan hun ta det «slowly» mellom øktene – og hente seg inn mentalt, selv om det selvsagt røyner på fysisk med en sånt tempo. Over 5000 meter greier ikke kroppen å restituere seg, den brytes bare ned.
Etter det jeg vet er Kristian Harila like lei seg for at de faste sherpavennene hennes, Pasdawa Sherpa og Dawa Ongju Sherpa, som besteg de tolv fjellene sammen med henne i fjor, ikke kunne følge henne på Shisha Pangma og Cho Oyu nå i år. Årsaken er – jeg hadde nær sagt «som vanlig» – bakenforliggende og forretningsmessige forhold, utenfor de to skuffede sherpaenes og Kristin Harilas kontroll. Som det meste annet i den moderne verden, er også Himalaya-klatring av dette formatet big business.
Men ikke desto mindre – eller kanskje nettopp derfor – like imponerende.
