Nordmann først på Storen?

Følgende sto på trykk i Klatring 94, ført i pennen av Arne Larsen:

I mer enn hundre år har William Cecil Slingsby stått som førstebestiger av Storen. Men en del indisier taler for at en nordmann: Amund Lammers, kan ha besteget toppen i 1827 – nesten 50 år før Slingsby!

Store Skagastølstind (2403 moh) i Hurrungane har en spesiell plass i norsk klatrehistorie. Slingsbys bestigning av top- pen 21. juli 1876 blir gjerne regnet som startskuddet for norsk klatring. Slingsby fikk senere tilnavnet «norsk fjellsports far».

Riktig mann? Han er betegnet som norsk fjellsports far. William Cecil Slingsby. 

Det er tydelig, ut ifra beskrivelsen i The Northern Playground (1904), at Slingsbys førstebestigning var helt på grensen av det forsvarlige. Slingsby var 27 år i 1876. Han hadde ennå ikke vært i Alpene, men hadde klatret litt på klipper i Cornwall. Slingsby sier i The Northern Playground at han var nære på å snu flere ganger og at klatringen var svært krevende. Men Store Skagastølstind var «his special peak» og derfor fortsatte han. Klatringen var bratt og utsatt, fottakene var flere steder små og det lå også en del is og snø i ruten, som han måtte rense vekk med isøksen. Slingsby satset alt på et kort og vant, men seieren var knepen. At det gikk bra var nok mer et resultat av flaks, enn alpine ferdigheter.

Emanuel Mohn, en av Slingsbys to ledsagere på turen, skrev en artikkel i Dagbladet 5. august 1876 hvor han gir en inngående beskrivelse av bestigningen. «Da han kom ned, saa han meget alvorlig ud; det var aapenbart, hvad han ogsaa selv fortalte, at det havde gaaet paa livet». Slingsby hadde, etter Mohns tolkning, risikert livet for å nå toppen og på grunn av det var hans sinnstemning etter bestigningen alvorspreget. Men er dette den mest plausible forklaringen? Jeg har flere ganger observert egen og andres reaksjon på det å oppholde seg i lengre tid i et poten- sielt farlig miljø. Det som er en typisk reaksjon er at når toppen er nådd eller vanskelighetene er overvunnet så begynner alle å prate i munnen på hverandre. Man har et overskudd av adrenalin i kroppen og selv de mest fåmælte blir plutselig svært snakke- salige. De lukker seg ikke til som en musling, slik som Slingsby.

Storens førstebestiger? Amund Lammers (1804-1871) fra Buskerud.

En annen mulig forklaring på Slingsbys alvorstunge mine kan være at han hadde sett spor etter andre på toppen av Storen. Forsøk på å bygge en varde eller steiner som var blitt veltet ut av sine tusenårgamle leier. Noen hadde vært på toppen før ham! Det kan være dette han gikk og grunnet på når han traff igjen kameratene nede på Slingsbybreen. Hvem kunne ha vært der før ham? Og skulle han fortelle noen om det? Fristelsen må ha vært stor til å holde det for seg selv. Toppen var ikke bare regnet som ubesteget, men ble, i 1876, ansett for å være ubestigelig. Slingsby sier selv i Northern Play- ground at han regnet med det ville gå mange år før noen igjen våget seg opp på Storen. Sannheten ville antagelig aldri komme for dagen og Slingsby ville bli stående som førstebestigeren av Store Skagastølstind – Kongen blant de norske toppene.

Senere i livet ble Slingsby spurt om hvilken bestigning i Jotunheimen han regnet som sin flotteste. Slingsby svarte Stølsnostind. Han satte altså bestigningen av en liten, «ubetydelig» topp som såvidt strekker seg over 2000 meter fremfor kongen av Jotunheimen; Store Skagastølstind. Hvorfor? Bestigningen av Storen var og ville alltid komme til å være «the crowning moment» i hans klatrekarriere. Var det fordi han hadde blandede følelser fra bestigningen av Storen? Ble gleden over bestigningen svertet av minnene om en påbegynt varde eller spor fra en tidligere bestigning. Svarte Slingsby Stølsnostind, fordi han fryktet at sannheten engang ville komme for dagen? Og hvorfor gikk det så mange år før han skrev om bestigningen av Storen? Slingsby hadde nesten årlig artikler i Dnt årbøkene, men han skrev ikke om Storen turen før i The Northern Playground, nesten 30 år senere.

Jeg forsøker ikke med dette å minimalisere Slingsbys betydning for utvikingen av Norsk Fjellsport. Slingsby var den som fikk snøballen til å begynne å rulle – det er helt klart. Men hvis det var slik at han fant spor etter en tidligere bestigning må det ha vært fristende å holde det for seg selv – mange ville gjort det. Det er heller ikke sikkert at sporene var entydige. Det kan ha vært i form av veltede steiner eller en mer eller mindre tilfeldig ansamling med steiner på toppunktet, som han i topprusens begeistring ikke umiddelbart har lagt merke til, men som har festet seg for hans indre blikk og som han har kommet til å tenke på allerede på returen. Når kameratene møtte ham med lykkeønskninger og seiersrop har det vært for sent å nevne sporene han kanskje så.

49 år før Slingsby sto på toppen av Storen, sommeren 1827, var en nordmann på reise i det samme området. Hans navn var Amund Lammers (1804-71). Han var offisersønn og nyutdannet bergkandidat (geolog) fra Universitetet i Oslo og 23 år gammel. Etter endt utdannelse ved Universitetet fikk han et forskningsstipend fra den Physiographiske forening; en forløper til Det Norske Vitenskapsselskapet. Han skulle kartlegge berggrunnen i Akershus og Bergens stift, men som vitenskapsmenn flest på denne tiden arbeidet han tverrvitenskaplig. Han gikk ikke bare med nesa nede i bakken, men løftet også blikket og beskrev fjellkjeder, topper og spesielle formasjoner i terrenget. Han hadde med seg høydemåler, kom- pass og termometer som ble flittig brukt. I løpet av denne reisen, som må ha tatt flere måneder, besteg Amund Lammers et fjell i Hurrungane. Når det gjelder denne bestigningen har vi to forskjel- lige skriftlige kilder.

For det første en rapport; «NO.38 – Bemærkninger paa en rejse til høifjældene især paa grensen af Agershuus og Bergens Stifter, foretagne sommeren 1827 af A. Lammers». Rapporten ble skrevet i 1828 og levert inn til den Physiographiske Forening. Rapporten er på 51 sider og har, mot slutten, med noen berg- grunnskart tegnet av forfatteren og en liste over høydemålinger han gjorde i løpet av turen.

For det andre er Amund Lammers bestigning hovedtemaet i et brev fra hans sønn, Aage Lammers, til Henning Tønsberg, datert 22. juli 1906. Tønsberg var på denne tiden en av de mest erfarne norske klatrere og ble i 1908 første formann i Norsk Tindeklub. Brevet er direkte foranlediget av en artikkel Henning Tønsberg skrev i Morgenbladet 21. juli 1906: «Da Store Skagastølstind første gang blev besteget : Et 30-Aars minde». Tønsberg kommer med følgende påstand i artikkelen; «Men i hele det lange tidsrum fra Keilhaus og Boecks bestigning i 1820 til Store Skagastølstin- dens bestigning i 1876 vides intet forsøg paa bestigning af nogen af de øvrige Skagastølstinder at være foretaget. I brevet bestrider Aage Lammers denne påstanden og hevder at hans far besteg Storen i 1827.

Den delen av rapport NO.38 som forteller om bestigningen er på knappe to sider. Her følger et utdrag:

«Bedækket af løse stener er opklatringen af Skagastølstin- den næsten ligesaa farlig som besværlig, men omtrent 100 fod under toppen hæver fjeldet sig op, og saa bliver veien endnu slemmere. -Denne den nordligste Tindes top er saa spids at den vel neppe vilde kunne yde flere end 4 à 5 mennesker et nogenlunde sikkert standpunkt. -Gyselig bratt falder fjeldet ned mot den kløft, der adskiller det fra den anden tind, men steilere hæver denne sig og over denne ser man igjen spidsen af den endnu steilere og frygteligere tredie tind, vistnok 6 à 700 fod høiere enn den laveste, der naar en høide af 7027 fod. -Sne findes kun lidet af paa den nordøstlige side, formodentlig tillader ikke fjeldets steilhed den at blive liggende».

Les også: Myntfunnet på Storen i 1918

Amund Lammers skriver i rapport NO. 38 at han besteg Nordre Skagastølstind og ved første gangs gjennomlesning virker beretningen som en nokså typisk beskrivelse av en bestigning av Nordre. Målingen av toppen til 7027 Rhinlandske fod kan passe både på Nordre og Storen. En Rhinlandsk fot er 0,314 meter. Hvis vi oversetter til meter betyr det at Amund målte toppen til ca. 2267 meter. Denne målingen er hundre meter høyere enn Nordres faktiske høyde som er 2167 og 130 meter lavere enn Storens faktiske høyde (2405 moh). Det er rimelig å anta at Lam- mers har kalibrert høydemåleren ved havoverflaten som var hans siste sikre referansepunkt. Hvis været har vært skiftende med stigende eller synkende lufttrykk så ville høydemåleren, på top- pen, vise en feil høyde. Høydemålingen gir dermed ikke grunnlag for å slutte seg til verken det ene eller det andre. Amund Lam- mers kan ha vært på Nordre og fått en måling på 7027 fot, men han kan også ha vært på Storen. Høydemålerne som ble brukt på denne tiden var såkalte Fortin-barometre. Det var kvikksølv- barometre som ble oppbevart i en liten trekasse med bærerem og veide et sted mellom 2 og 4 kilo. De var meget nøyaktige og greie å bære med seg, men måtte som alle høydemålere kali- breres med jevne mellomrom for å være nøyaktige

Når man studerer Lammers tekst nærmere er det, etter min mening, en rekke store uoverensstemmelser mellom beskriv- elsen og de faktiske forholdene på Nordre. Det er tre trekk ved beskrivelsen jeg vil peke på:

1. Høydeangivelsen av det bratte partiet mot toppen av nordre. Han anslår dette til å være omkring 100 fot eller ca. 35 meter høyt. De som har vært på Nordre vet at klippene på toppen av Nordre er maksimalt 15 meter høye og at de lett kan omgåes på både høyre og venstre side. Som høydeangivelse passer 35 meter bedre, hvis han befant seg på hjørnet på Store Ska- gastølstind. Fra hjørnet og opp til fortoppen av Storen er det ikke mye mer enn 35 meter.

2. Han skriver at tinden er så spiss at den «neppe vilde kunne yde flere end 4 à 5 mennesker et nogenlunde sikkert stand- punkt». Uansett hvordan man leser eller tolker dette så er det vanskelig, for ikke å si umulig, å få det til å rime med de faktiske forholdene på Nordre. På toppen er det, for å låne Amunds ord, «sikkert standpunkt» for en skoleklasse eller et mannskor eller begge to samtidig. Å kalle Nordre for en «spiss tind» er en helt uforståelig beskrivelse.

Som en beskrivelse av Storen derimot passer det langt bedre. Selv om Storen ikke har et spesielt eksponert topparti så skråner det nedover i alle retninger og er man flere enn 4-5 personer på toppen vil det være trangt.

3. Amund Lammers beskriver en avgrunn eller bratt kløft mellom Nordre og den neste tinden. Dette stemmer ikke. Fra toppen av Nordre er det lett og slakt klyveterreng ned til ryggen som fortsetter bred og udramatisk bort til Skagastølsnebbet og V- skaret. Det er ingen dyp kløft eller avgrunn her. På Storen deri- mot er det, sett ovenfra, stupbratt ned til Mohns skar. Å kalle det en «gyselig avgrunn» er en ganske treffende beskrivelse.

De tre punktene ved Amunds beskrivelse er, i mine øyne, uforenlige med en tur på Nordre. Uoverenstemmelsene er så store og markerte at de dårlig kan forklares med Lammers manglende erfaring med høyfjellsturer. Det er fristende å fabulere omkring muligheten for at Amund Lammers kanskje tok feil av Store Skagastølstind og Nordre. Men er det mulig å ta feil av to så forskjellige topper?

Nordre er, i Hurrungane-sammenheng, en ubetydelig topp, mens Storen er en av de høyeste og mest eksponerte toppene i, ikke bare Hurrungane, men hele Jotunheimen. Det Lammers hadde av kart i 1827 var kartet til biskop Pontoppidan fra 1795 og, antageligvis, et håndtegnet kart som Balthazar Mathias Keilhau lagde etter turen i 1820. De store innsjøene, Bygdin, Gjende og Tyin var tegnet inn, men fjellkjedene rundt var tegnet inn på en svært omtrentlig måte. Verken Ringstindene eller Styggedalstin- dene var med på noen av disse kartene.

Først mot slutten av århundret ble kartene noenlunde til å stole på, men det var til tross for dette fortsatt en del tindebestigere som navigerte feil. Slingsby var en av disse. Han nevnte i et foredrag han holdt i Alpine Club i 1882; «Stray jottings on mountaineering in Norway», at han mange ganger tok feil av toppene. «At first my great dif- ficulties arose from want of maps and ignorance of the language. Several times with friends I have climbed one mountain in mis- take for another, and have taken a lower peak to be the highest of a range».

Johannes Thomassen Heftye navigerte også feil ved i hvertfall en anledning. Heftye bestemte seg i 1880 for at han ville bestige Storen. Han skulle, etter en årelang opphetet debatt med Slingsby, en gang for alle bevise at Storen ikke var et fjell av «første klasse». Heftye mente Store Knutsholstind som han selv hadde førstebesteget i 1875 var Norges mest majestetiske fjell og Norges fjell nummer en. Slingsby mente det var Storen. Heftye fikk med seg to fjellførere fra Årdal og startet fra en seter i Maradalen. Forut for turen hadde Heftye lest Mohns beskrivelse av Slingsbys bestigning. Til tross for dette tok de feil av veien. Istedenfor å gå opp Midtmaradalsbreen (i dag Slingsbybreen) til skaret mellom Storen og Vesle Skagastølstind (idag Mohns skar) så gikk de opp til bandet mellom Søre Dyrehaugstind og Store Skagastølstind og var dermed på helt feil side av fjellet. De gikk deretter rett opp fra bandet, over svaene, opp til hjørnet og klatret opp en renne, som senere fikk navnet Heftyes renne, på nesten motsatt side av fjellet.

Dette var i 1880, 53 år etter Amund Lammers var i området. Selv om kartene i 1880 fortsatt var relativt dårlige og unøyaktige, så var de langt bedre enn de hadde vært i 1827. Heftye hadde også to skriftlige beskrivelser å støtte seg til; Mohns artikkel i Turistforeningens Årbok av 1876 og Harald Petersens artikkel i årboken for 1878. Til tross for dette gikk han feil. Muligheten for at Amund Lammers, i 1827, tok feil av Store Skagastølstind og Nordre er ikke helt usannsyn- lig. Det er en reell mulighet, særlig hvis vi leser Amunds rapport med ørneblikk.

Når vi går over til kilde nummer to; brevet fra Aage Lammers til Henning Tønsberg, så er dette i beste fall en annenhånds kilde. Aage Lammers var 15 år da faren døde i 1871. Det er mulig han har snakket med sin far om bestigningen, men nærmere detaljer omkring turen har han nok først og fremst fått etter sin fars død, fra søsken, moren, venner eller annen slekt av familien. Brevet åpner forsiktig med en påstand om at Amund Lammers sa han hadde besteget Skagastølstind i 1827. Toppene hadde i 1827 ennå ikke fått de navnene vi bruker idag. Nordre ble ofte kalt «den laveste av skagastølstindene» eller «den nordligste». Storen hadde flere navn. Den ble kalt «Horungen», «den høieste av skagastølstindene» eller bare «Skagastølstind». Det var først i 1840-årene at navnet Store Skagastølstind ble lansert av «den bekjennte trigonometrist og Jotunfjellenes første oppmaaler in- geniørkaptein Th. Broch» (Skagastølstindene i Sogn av Johannes Thomassen Heftye 1881).

Amund Lammers døde i 1871 og man kunne kanskje dermed forventet at han, hvis det var Storen han besteg, ville omtalt toppen som Store Skagastølstind. Det kommer imidlertid an på hvor godt orientert Amund Lammers var når det gjaldt oppmålingen av Jotunheimen og hvor tilgjengelig denne informasjonen var. Det er også sannsynlig at det gikk en god del år før den nye benevnelsen av toppen hadde arbeidet seg inn i det offentlige språket.

Brevet som er på tre og en halv side forteller nokså inngående om Amund Lammers; hans utdannelse, stipendet han fikk i 1827 og to rapporter han skrev i etterkant av reisen. Det Aage Lammers skriver om selve bestigningen er følgende: «at han (dvs Amund Lammers, forfatters anmerkning) fortalte at han havde besteget «Skagastølstind» (uden nogen nærmere betegnelse), at bestigningen havde været vanskelig, saa den mand fra bygden, som han havde med, havde store betænke- ligheder eller endog helt nægtede at følge med helt op, og at min far paa toppen havde nedlagt nogle mynter (formentlig i et papir). Da jeg ifjor (dvs.1905. forfatters anmerkning) i august traf Ole Øiene i Fortun, spurgte jeg ham- uden at nævne noget om min fars bestigning- om der ikke i ældre tider havde været gjort noget forsøg paa bestigning af Store Skagastølstind. Jo, det fortælles, sagde han, at en mand ved navn Berge (Ole Øienes morfar) for en 70-80 aar siden skal have besteget tinden. Noget nærmere herom kunde han ikke oplyse, heller ikke om denne fortælling kunde medføre sandhed.....»

Utdraget fra brevet forteller oss to ting:

1. At bestigningen var vanskelig. Nordre var ikke ansett som vanskelig. Botanikeren M.N. Blytt reiste gjennom området i 1822 og spurte da eieren av Skagastølen hvor vanskelig det var å bestige Nordre Skagastølstind. Mannen svarte at Nordre var så lett at man «kan gjerne ride derop». Selv om Keilhau og Boeck er oppført som førstebestigere av toppen så har toppen sannsynligvis blitt besteget mange ganger tidligere av jegere og fangstmenn. På 1950 tallet ble det funnet en pil- spiss på ryggen opp mot, og ikke langt fra, toppen av Nordre. Pilspissen var omkring 1000 år gammel. Sannsynligheten for at den lokalkjente føreren Amund Lammers hadde følge med skal ha hatt sterke motforestillinger eller til og med ha nektet å gå opp på Nordre er etter min mening forholdsvis liten.

2. At det eksisterte gamle sagn i lokalmiljøet som sa at Storen var blitt besteget en gang i tidsperioden mellom 1825 og 1835. Disse sagnene ble aldri bekreftet, men ryktene sirku- lerte, ifølge Ole Øiene, i lokalmiljøet. Typisk for slike rykter er at de aldri når frem til de skriveføre jotunologene i hovedsta- den. Da Slingsby besteg toppen i 1876 og ikke rapporterte om noen varde fikk ryktene seg et skudd for baugen og ble etterhvert glemt. Men fraværet av en varde kan skyldes at toppen, som Slingsby selv sa, «var hard i knollen»; -det var vanskelig å finne nok løse stener til å bygge en varde. Det er også mulig at det var en varde der, men at Slingsby unnlot å nevne noe om dette. Slingsby bygget selv en varde som var et par fot høy. Harald Petersen, Storens andrebestiger, føyde til et par stener, men først Heftye og de to årdølene, som var på toppen i omkring en time, bygget en større varde. Det er også interessant å trekke inn førstebestigningen av Romsdalshorn av to lokale smeder i 1826. Denne bestigningen ble også «glemt», men eksisterte som en vandrehistorie i lokalmiljøet. Da Carl Hall besteg toppen i 1881 (han hadde seks mis- lykkede forsøk før han fant veien), fant han en meterhøy varde og det gamle sagnet ble bekreftet. Forskjellen mellom Storen og Romsdalshorn er ikke stor. Selv om Storen er nesten 1000 meter høyere så er de klatretekniske utfordrin- gene ganske like. En viktig forskjell er imidlertid at toppen av Romsdalshorn er en steinrøys og man kan bygge en meter høy varde iløpet av et kvarter. På Storen er det lite løse ste- ner og bygging av en varde ville ta lang tid.

Men er ikke Storen et vanskelig fjell? Kan en 23 år gammel student uten klatreerfaring bestige toppen? Det er ingen umulighet. Storen er ikke et vanskelig fjell å bestige hvis man er heldig med veivalget og har godt vær. Toppen er høy og ser nærmest ut som en uinntagelig borg på avstand, men på nært hold er det flere svakheter i festningsmurene. Det er flere renneformasjoner som fører direkte til toppunktet og det vrimler av hyller og gallerier hvor man kan ta en pust i bakken.

Toppen ble i 1890 besteget av en ung bonde fra Skjolden; Hans Olsen Vigdal. Han hadde hørt de spennende historiene om Slingsby og Heftye og bestemte seg for å gjøre et forsøk. Han hadde ingen tidligere klatreerfaring og var alene. Planen var nok en tur opp Heftyes renne, men han klarte ikke finne ruten og klatret isteden opp litt til venstre for Heftyes og gikk med det en ny rute; Vigdals sva (4-). Han klatret opp og ned uten tau.

Jeg tror ikke det er mange erfarne klatrere som hadde gjort det samme. Noen ganger, særlig på lett klatring i høyfjellet, kan erfaring være mer til hinder enn til hjelp, ihvertfall hvis målet er å komme opp på toppen. På steder hvor den ansvarlige og erfarne klatrer kanskje ikke går videre pga løst fjell eller usikker retur, vil noen ganger en ivrig og uerfaren ungdom satse alt på et kort og fortsette, uten tanke på konsekvensene. Poenget jeg forsøker å gjøre er at klatreerfaring ikke er noen absolutt nødvendig rekvisitt på lett, usikret klatring i høyfjellet. Da kan den ivrige og topplystne ungdommen uten erfaring klare seg like bra som en person med en god del klatreerfaring. Mest sannsynlig vil vi aldri få noe endelig svar. Det er mulig Amund Lammers besteg Storen i 1827, men bevis for det vil antagelig aldri komme frem. Det vil forbli en uløst gåte og som alle gåter noe man kan spekulere over og fabulere rundt i ledige stunder.

Min konklusjon er at det kan ha skjedd. Vi har lett for å underkjenne eldre tiders mennesker og tro at de var tradisjonsbundne og konservative, forsiktige i all sin ferd og kun opptatt av å brødfø seg selv og familien. Sannheten er nok mer mangslungen – noe bestigningen av Romsdalshorn i 1826 er et godt eksempel på. Amund Lammers var 23 år i 1827. Slingsby var 4 år eldre da han 49 år senere satte sine britiske ben på toppunktet.