Første kvinne på Storen

Historien skal kanskje ikke leses for bokstavelig, men forteller uansett en god del om hvor viktig tindene og klatresporten var for Therese Bertheau.

Kvinne-kappløp mot Store Skagastølstind

I løpet av tre dager sommeren 1894, 30. juli, 31. juli og 1.  august, fikk Store Skagastølstind besøk av tre kvinner.

Det var atten år siden Slingsby førstebesteg toppen og i løpet av de årene hadde et tyvetalls klatrere satt beina på Norges tredje høyeste topp, men ingen kvinne.

At Therese Bertheau ble den første kvinnen som besteg toppen var ingen selvfølge.

Tett bak henne i løypa lå det to andre kvinner:  

Fanny Paulsen fra Kristiania og Evelyn Spence Watson fra Storbritannia.

Begge var lærere. Paulsen ankom Turtagrø Hotel allerede om kvelden 27. juli og avtalte da en tur på Storen med fjellfører og hyttevert Ola Berge, men de måtte ha med en fører nummer to og det var ikke mulig å oppdrive.

Først 29. juli fikk Paulsen låne Carl Halls fører Mathias Soggemoen og på ettermiddagen dagen etter legger de tre i vei opp Skagadalen.

Favorittfjellet var trolig Store Skagastølstind – det var i alle fall toppen hun besteg flest ganger. Åtte turer hadde hun på toppen og to av disse var førstebestigninger – Ullèns vei og Tandbergs renne.

I nitiden var de fremme ved Hytta på Bandet, men da hadde allerede Therese Bertheau besteget toppen to timer tidligere og var på vei ned fra fjellet.

Av de tre første kvinnene på toppen er det i dag Therese Bertheau som blir husket og det er henne vi vet mest om. Det skyldes ikke bare at hun var første kvinne på Store Skagastølstind, men også at hun, i motsetning til Paulsen og Watson, vendte tilbake til Hurrungane og dro på mange nye klatreturer.

I årene etter Storen-bestigningen var hun en fast gjest på Turtagrø Hotel og klatret og besteg omkring tredve av fjelltoppene i Hurrungane, mange av dem flere ganger.

LES OGSÅ: Stor markering av 125-årsjubileet til den første kvinnelige bestigningen av Storen. 

Favorittfjellet var trolig Store Skagastølstind – det var i alle fall toppen hun besteg flest ganger. Åtte turer hadde hun på toppen og to av disse var førstebestigninger – Ullèns vei og Tandbergs renne.

Da hun gikk traversen over Skagastølsryggen sommeren 1908, hadde hun klatret samtlige av rutene som den gang fantes på Storen og det var det bare et par av de samtidige mannlige klatrerne som hadde gjort.

Bertheau var ikke bare vår første kvinnelige klatrer, hun var egentlig den første norske klatreren eller i alle fall den første som klatret i Hurrungane over en lengre periode. Omkring århundreskiftet var en rekke yngre norske menn på sine første klatreturer i Hurrungane. Da de kom til Turtagrø Hotel  var Therese Bertheau allerede stuevarm i klatremiljøet. Hun kom med tips til turer og presenterte dem for fjellførere og utenlandske tindebestigere som Slingsby, Hall og Ullèn. For mange av dem var Bertheau døråpneren inn i klatremiljøet. Hennes posisjon i klatremiljøet reflekteres i flere fotografier fra trappen på Turtagrø, omkring århundreskiftet – Bertheau sitter sentralt plassert midt i fotografiet. 

Les også: En vintertur på Storen

«En uge i Jotunheimen »

Bertheaus  bestigning av Store Skagastølstind var kulminasjonen av en ukeslang tur med start på overnattingsstedet Raufjordheim ved Bygdin, nord for Bitihorn. På turen vestover lå ikke følget på latsiden, men førstebesteg både midtre Torfinnstind og sydtoppen på Sagi. Startsted for Storen-bestigningen var Turistforeningens hytte Skogadalsbøen i Utladalen, 833 meter over havet. Bertheau kom dit på kvelden 29. juli sammen med venninnen Antoinette Kamstrup, Andreas Saxegaard, Johannes Aarestrup og Tostein Røine fra Østre Slidre.

På veien fra Eidsbu (i dag Eidsbugarden) førstebesteg Bertheau og Saxegaard sydtoppen på Sagi. De tre andre klatret opp på Uranostind.

Neste dag, 30. juli, startet de tidlig fra Skogadalsbøen. Allerede i firetiden var de på beina og etter en rask frokost begynte de på den lange stigningen opp mot Storen.

Klokka to var de fremme ved den nyoppbygde Hytta på Bandet og der ble det en kort rast før de fortsatte videre. Antoinette Kamstrup hadde lovet sine foreldre å ikke klatre opp på Storen så hun ble igjen på hytta. Dalførene omkring Storen var på denne tiden bjørnetrakter og det var ikke uvanlig at nysgjerrige bjørner tok seg en høyfjellstur, så frøken Kamstrup fikk låne Saxegaards revolver i tilfelle hun fikk besøk av bjørn.

De andre fortsatte mot toppen i sporene etter en brite som hadde vært på toppen et par dager tidligere. Nedenfor er et utdrag fra Thereses egen beretning. Den stod på trykk i tidsskriftet Nylænde: tidsskrift for kvindernes sag høsten 1894 og hadde tittelen «En uge i Jotunheimen». Forfatteren selv var bare angitt med initalene T.B.

De som deltok på turen: Bertheau selv, Antoinette Kamstrup, Andreas Saxegaard og Fredrik Aarestrup er alle anonymisert i Thereses beretning. Frøken Bertheau gikk under navnet «Notre Dame», Antoinette Kamstrup var «L’enfant terrible», Saxegaard var «Ingeniøren», mens Aarestrup var «Teologen». Femtemann i selskapet, Tostein Røine fra Østre Slidre, var den eneste som opptrådte med eget navn i Thereses beretning.

 «Imidlertid var Notre dame avanceret saa langt i renden, at Tostein netop havde kunnet rapportere op til ingeniøren: «Naa ser jeg hue paa a», da han pludselig fik øie paa en stor sten, som lagede sig til at gaa lige i hovedet paa  Notre dame. I en fart maatte han slippe touget for at stanse stenen, og godt var det for Notre dame, at ingeniøren havde sterke arme; ellers kunde det været slemt nok. Snart sad ogsaa hun i god behold oppe hos de to andre og kunde have den fornøielse at være assistent ved heisningen, da theologen straks efter transporteredes op samme vei. Derefter fortsattes uden synderlige vanskeligheder til toppen, som naaedes kl. 7.

Hittil havde ingen af dem havt tid til at tænke paa, hvilket storartet syn der ventede dem, naar de kom op. Desto mere henrykt blev de, da de nu saa sig midt i hjertet af selve vildheden og troldskaben, med sorte gabende styrtninger og vilde botner og bræer til alle kanter, men over det hele den nedadgaaende sols mildnende skjær og dæmpede farvetone. Til at nyde et saadant syn behøvedes tid, og ingeniøren var elskværdig nok til at indrømme, at naar kun renden klaredes i det lyse, havde det ingen nød med det øvrige. Til kl. 8 kunde selskabet derfor hvilde falde paa sig.

Medens udsigten nødes, indtoges de sedvanlige forfriskninger, bestaaende af sne og bonbons, og dernæst maatte vardens indhold undersøges og fornyes med de nye bestigeres visitkort. Istedenfor det gamle gulnede lommetørkklæde, hvori kortene var indsvøbt, anbragtes theologens skinnende røde, hvis ophold paa «Storen» dog ikke blev af lang varighed, eftersom det allerede næste dag blev hentet ned i dalen igjen af andre besøgende.

Præcis kl. 8 tiltraadtes tilbagetoget. Renden klaredes dennegang i en fart; men farten minkede betydelig, da mørket om ikke længe faldt paa, og varderne som følge heraf blev vanskeligere at opdage».

Først i totiden på natten var de nede på hytta og mottok hjertelige gratulasjoner fra Antoinette Kamstrup. Der møtte Bertheau også Fanny Paulsen som ventet på at det skulle bli lyst nok til å fortsette mot toppen.

Møtet med frøken Paulsen lot ikke til å ha gjort noe større inntrykk på Bertheau for i artikkelen i Nylænde er hun bare kort omtalt som «frøken X., som den næste dag skal bestige Store Skagastølstind med to førere fra Turtegrø». 

Traversen over Skagastølsryggen i 1908 ble hennes siste klatretur. Da hadde hun klatret i Hurrungfjellene i mer enn femten år og var lommekjent. I 1902 ble hun, som første kvinne, innvalgt som suppleant (varamedlem) i DNTs styre og i 1909 ble hun innbudt medlem i Norsk Tindeklub. Noen år senere sluttet hun som språklærer ved Nissen pigeskole og kjøpte et hus i Drøbak sammen med sin yngre søster.

Som pensjonist arbeidet hun en del som oversetter og skal også ha skrevet teksten til Drøbak-sangen.

Da hun døde i 1936, 74 år gammel, stod det et minneord i Aftenposten, med bilde, hvor hennes fortid som sproglærerinne og en «uredd og dyktig» fjellklatrer ble omtalt.

I et brev til Henning Heyerdahl Tønsberg fra 1932 ga hun følgende forklaring på sin langvarige lidenskap for fjellklatring og tindesport:

«De alminnelige turene gjennom dalene kunne ikke i lengden tilfredstille min eventyrlyst. Det var tindene som trakk».