Heftyes renne på Storen

En drømmetopp altså, myteomspunnet og krevende. Et must for enhver klatrer med dragning mot annet enn støvete innevegger. En tur på Storen skuffer aldri. Dette er en real tur, lang, krevende veivalg, luftig og med et vakkert, rent og eksponert toppunkt.

Første forsøk på Storen

Også vi måtte se oss slått av Storen på første forsøk, da vi på tur sørover for et noen år siden bare skulle frese opp. Ikke det nei. Formiddagsstarten klokka 10, uten rutebeskrivelse og med dårlige forberedelser, kombinert med tjukk skodde fra Tindeklubhytta til Bandet gjorde at vi under svaene innså at det kanskje var best å snu; heller rekke en bedre middag på Turtagrø.

Andre forsøk 

Året etter var vi tilbake, og denne gangen med en mer aggressiv holdning. Guidene starter fem, vi tenkte at start klokka seks burde holde. Med et høyt tempo la vi i vei innover. Tindeklubhytta ble kjapt passert og vi forventet at Bandet nå måtte kunne nås på under de anviste tre timene.

Stegjern på den knallharde breen sinket oss minimalt, men det ble tre timer til Bandet, gitt. Bare så det er sagt: Du skal småløpe for å komme under den tiden.  

Sol til tross; hele Storen var kledd i en drakt av snø og is. Dagene før hadde vært kalde og med nedbør. Reelle vinterforhold altså, tidlig i august. Isøkser og isskruer ble uheldigvis lagt igjen på Turtagrø, enda godt vi tok med stegjerna. 

Det intrikate veivalget oppover mot svaene ble lettere da vi la oss bak en guide og hennes kunder. Hun hadde vært der mange ganger før og kjente veien godt. Isen lå tjukk og vi måtte hogge fotsteg på flere opptak, men for det meste er anmarsjen opp mot svaene enkel gåing og småklyving.

Svaene var dekket med snø og is. Dette er partier som lett forseres ved normale sommerforhold, og som nå gav ren mixklatring. Øksene var savnet – dette partiet er ikke lett under slike forhold.

Solen tittet rundt hjørnet på Storen og hele fjellsiden badet i sollys. Snøen forsterket lyset og alt ble utrolig vakkert. Vi fortsatte med løpende forankring oppover og tok standplass før «Hjørnet». Greit å sikre et par av disse partiene.

Fra «Hjørnet» er det en fantastisk utsikt ned mot Slingsbybreen. Skikkelig luftig. Der kunne vi se det berømte «Galleriet» og lenger oppe, rundt kanten var vel da Heftyes renne. Vi skrapte oss av gårde med stegjern på solfylte snøhyller. Over Galleriet til ny standplass, og videre en ca 30-40 meter med lett klatring på fast og fint fjell.

Heftyes renne

Og der var Heftyes renne; denne rennen jeg hadde hørt om i alle år. Endelig! Ikke helt som jeg hadde forestilt meg; rennen var jo en kort kamin – tilsynelatende riktig hyggelig og enkel. På den gode hylla under kaminen var det av med stivskoa og på med svasko.

En tung speilrefleks på magen, ekstra kamera, sekk og utstyr gjorde at jeg gjerne vil ha maksimal kontroll, ikke skrape meg oppover med stegjern, noe en mengde klatrere tydeligvis hadde gjort før, skal man dømme etter de tydelige sporene på fjellet. Kaminen, som har grad 5-, er et legendarisk opptak som markeres av en litt brytete bevegelse inn i renna.

Vel inne kan man stemme og skvise seg oppover. For vår del ble de midlertidige snøfrie meterne igjen til vinterforhold i den skyggefulle kaminen. Svasko var kanskje ikke det smarteste valget, men uansett: for et sted.

Man ser rett ned i Slingsbybreen, utrolig eksponert. Tankene går til Johannes Heftye som krafset oppi her med spikerstøvler og tau rundt livet. Uten så mye som en kamkile. Imponerende.

Etter å ha fortsatt taulengden ca 20 meter over kaminen får man stand og resten av turen til topps består av en taulengde småklyving. Man kommer opp til en liten fortopp før man hopper eller skrever over og klatrer de siste ti meterne helt til topps på Storen.

Og hvilket sted; Turtagrø der nede, og alle Jotunheimens stortopper rundt. En fantastisk belønning for en real innsats. Her sto Slingsby i 1876. Det må ha vært litt av en opplevelse å ta seg alene opp, som førstemann (hans rute under førstebestigningen gikk opp fra Slingsbybreen, via Slingsbys rute (2)).

Han la igjen sitt lommetørkle som «bevis» og dette ble gjenfunnet av 2. bestiger, kunststudent Harald Petersen i 1878, som tok det med og sendte det til Slingsby.

Les også: Viruspandemi på Storen i 1918

Returen

Slingsby uttalte at returen var uansvarlig farlig – han måtte senke seg usikret ned rundt et overheng ved hjelp av sin klatreøks. Nå til dags rusler man ned på kanten, rett over Hjørnet og tar en 60-meters rappell. Dette er 2000-tallets sikre ekstremsport, noe mindre utsatt en det gamlegutta holdt på med kan man vel si.

Da vi var vel nede etter rappellen viste det seg at solen hadde sørget for god snøsmelting, og det som var skikkelig vinterklatring på vei opp var med tørt fjell spasering ned. En god rappell ned forbi svaene var allikevel greit. Semi-permanente rappellfester står rundt omkring. Også på svaene. 

Returen er drøy, og om du ikke har lette tau og et lite rack, mørner du mer enn du ønsker siste kneika mot Turtagrø. For å rekke middagen lønner det seg altså å starte skikkelig tidlig.

Nå fikk vi en hel del mer klatring enn man vanligvis får, og vi tok oss god tid på toppen, men følte at vi både klatret og gikk raskt. Til sammen brukte vi 12 timer.

Kommentaren fra en kunde til sin guide vel nede, med en iskald en i hånda er betegnende for mange: «Jeg trodde rett og slett ikke jeg skulle greie det, takk skal du ha». Takk skal du ha, Storen. Dette er drømmeturen.