Andersnatten uten hodelykt

Jeg ble en øyeblikk en ubekreftetungdom, sto på toppen av Romsdalshorn og så over dalen mot den enorme Trollryggen. Alle de beste klatrerne i Norge hadde forgjeves prøvd å bestige den. Den gråhårete røyskatten Arne Randers Heen, som hadde vært med på de fleste av dem, sto ved siden av meg og spurte: «Blir du med på et forsøk?» I stedet for å svare: «Jeg har så vidt fylt 21, går fortsatt i barnesko», hørte jeg meg selv svare: «Ja».

Til Jo burde jeg ha svart: «Er du gærn, jeg er 86, utgått på dato for en generasjon siden»? I stedet hørte jeg igjen meg selv si: «Så hyggelig at du spør. Selvfølgelig!»

Anledningen til invitasjonen var at Kolsås Klatreklubb fylte 60 år. Bursdagspresangen til medlemmene skulle være en ny klatrefører for Andersnatten. Jo og jeg skulle bidra til å gjøre Den Hvite Stripa selvlysende. Thomas Horgen skulle gå først i tauet og sørge for at ingen av oss gikk seg bort underveis. Hanna Jordan, fotograf og fremragende klatrer, skulle forevige begivenheten hengende i et annet taulag. Jacob Normann hadde jobben med å holde henne trygg.

Les også: Via ferrata fra grunneiers synsvinkel

Tilværelsen ga meg en ny mulighet til trekke meg fra prosjektet uten tap av ære noen få dager før startskuddet gikk. Jeg hadde smerter etter en saftig lårhøne med indre blødninger og en forstuet tommel etter et fall under hjortejakt på Sunnmøre. Jeg kunne knapt løfte venstrefoten og visste at anmarsjen og nedturen ville bli et helvete. Selve klatringen turte jeg ikke tenke på i det hele tatt. Og den venstre tommelen protesterte mot det meste. 

«Du bestemmer selv når det gjør vondt», sier en irritert far til sin sønn i Per Pettersons bok: Ut og stjæle hester. Sønnen hadde gitt opp å rense området bak utedassen for brennenesle fordi det sved.

Låret og tommelen smertet, ja, men gjorde det vondt? Eller, gjorde det vondt nok til at jeg skulle avlyse en bestigning av Den Hvite Stripa på Andersnatten. Men igjen, dette er en mulighet som aldri kommer igjen. Det er nå eller aldri. Å melde seg av, er å dø litt. 

Men hva med Jo Nesbø og Thomas Horgen? Hva om jeg flater ut midtveis i ruta og de sitter med en ødelagt olding midt i veggen? Sorry, det er deres problem. De skulle aldri ha spurt meg.

Les også

Andersnatten

Andersnatten i Nissedal er 733 meter høyt og et yndet mål for klatrere som vil klatre flere taulengder på naturlige sikringer eller bolt.

Andersnatten er et paradoks. Han er født utenfor ekteskap, resultatet av en forbudt one night stand mellom en sprengkåt Horung-topp på jentejakt og en jomfruelig, blyg Østlands-kolle. 

Som fremtoning, er han en Dr. Jekyll and Mr. Hyde-figur. Fra vest og syd og nord er han kledd som sin mor i grovragget skogspels. Men mot øst er han en macho-mann som sin far, brynjekledd med et smergelpusset skjold av gneis som verge.

Som Narcissus, beundrer han speilbildet av seg selv i det nærliggende vannet, Soneren. Han er ikke fremst blant likemenn, tvert om, han er odelsbonden hevet over husmennene. Han er ikke stormannsgal, men stolt klar over sitt merverd, model for kunstnere, magnet for klåfingrede klatrere. 

Malerne merket seg Andersnatten før tindebestigerne. Theodor Kittelesen festet ham til lerretet sett fra småbruket sitt, Lauvlia i Sigdal. Bildet satte norsk rekord og ble solgt for 14 millioner kroner i 2020.

Osloklatrerne overså lenge Andersnatten til fordel for høyfjellet i Jotunheimen. Den andre verdenskrig, med strenge reiserestriksjoner, gjorde at blikket måtte rettes nærmere egen dørstokk. De første som klatret Østveggen var to 18-åringer, Einar Hoff Hansen og Bengt Christiansen i 1941. Utstyret var hampetau, bolter og karabiner av stål. Det er usikkert akkurat hvor deres rute går. Trolig fant de en vei der veggen er som høyest, men hvor det er mulig å unngå de glatte intro-svaene langs buskbevokste renner. I den øvre, loddrette delen av veggen klatret de dels vanskelig friklatring, dels teknisk. Med datidens utstyr, var dette en kjempeprestasjon. Fullt på høyde med hva dagens crag-rotter gjør med friksjonsanrikede svasko og dristighetsforsterkende kalkpose langs ferdigboltede ruter. Einar Hoff Hansen var trolig en av de mest talentfulle klatrere Norge har fostret. Han falt dessverre ned og ble drept på Kolsås bare 21 år gammel. 

For dagens Østlandsklatrere er Andersnatten trad-klatringens Mekka. Via Synne, Stripene – Den Hvite og Den Svarte -  er pilgrimsvandringer. De er sakrale ritualer som ikke må forsimples med naboskap til noe så – Spar Andersnatten for nedverdigende tivoli-anlegg med samfunnsnytte definert av ønsketenkning nedverdigende som en Via Ferrata. Det er noe av grunnen til at så mange stritter sterkt imot grunneiernes ønske om å skape nytt livsgrunnlag i bygda.

Mitt første møte med Andersnatten var sammen med Arne Næss sr. i 1960. Vi skulle prøve å repetere Hoff Hansens første rute i veggen. Den fant vi ikke, men gikk trolig en ny rute. Nedturen endte for meg med et brukket bein og en ødelagt klatresesong. Men det er en annen historie.

Anmarsjen til Østveggen er ulendt, men den er snill for folk med to friske bein. Jeg hadde tatt med to gåstaver, men fryktet at det ville gå den veien lårhøna sparker i bratta ned mot østveggen. Venstrefoten strittet voldsomt imot høydeforskjeller større enn et normalt trappetrinn. En hjelpsom hånd fra vår «guide», Thomas Horgen, hjalp meg ned et par fuktige, mosegrodde sva. Jeg vet ikke hva han tenkte, men han må jo ha lurt på hvordan klatringen skulle gå, når jeg trengte «stramt tau» på anmarsjen?                                                       

«Aller Anfang ist schwer», lærte jeg i tysktimen på realskolen, eller muntert overstatt : «Alt med omfang er svært». Andersnatten har forstått at skal han klare å lure klatrerne opp til de prøvelsene han har gjemt til de dristigste, må han gjøre starten innbydende. Introsvaene er slake som en danskebakke og kan, litt overmodig, gås med hendene i lomma. 

Slutten på vorspielet, har han markert med en «stiff upper lip», et takoverheng som stenger adkomsten til hovedretten, glasert indrefilet.

Å forsere Leppa ble for meg som når presidenten i det spanske fotballforbundet kysser den kvinnelige landslagskapteinen på munnen etter VM-seieren, et heftig tungekyss. Venstrelåret mitt satte seg bestemt til motverge, lot seg ikke løfte over leppestiften. Jeg forkastet forfengelighetskravet og brukte kneet hemningsløst.

Hovedmåltidet består egentlig av to tallerkenretter. Først lang utklatring, delvis magert sikret, på glatt, bratt sva uten sprekker eller iøynefallende holdepunkter. Deretter loddrett, tung veggklatring, på kanten til sportsklatring, mirakuløst sikret med trad-verktøy.

Thomas ledet, tilsynelatende motstandsløst, opp cruxtaulengdene på svaet. Jo og jeg kjempet oss etter, men med æren i behold.

Jeg gruet meg til toppveggen. På sva går det an å stå på beina og stole på friksjonen. Selv gamle bein klarer det. Men hvordan er det med finger- og armstyrken i hushøye, stueveggliknende, grepsfattige taulengder? Jeg skjønte at det var viktigere å klatre riktig enn det jeg hadde mest lyst til, å klatre fort. Fingerstyrken forsvinner lynraskt hvis du bommer, må bytte håndtak eller klatre tilbake. Gir innendørsklatring på fargeglade, påskrudde håndtak nok styrke og forberedelse til å lese terrenget og finne rett vei når alle katter er grå? 

Disiplin og selvkontroll vant over ønsket om å få dette overstått så raskt som mulig. Det er jeg stolt over.                                                              

Til slutt, det uunngåelige: Hvorfor? Hvorfor klatre Den Hvite Stripa som 86-åring? Er det for å vise at, eller late som om, jeg er «Evig ung», som musicalen på Chat Noir heter. Eller at jeg tror at «Inni er vi alle unge» som Sissel Gran har kalt sin bok om aldring. Nei. Jeg er en gammel mann. Det er forferdelig mye jeg ikke lenger kan gjøre. Det er til og med noe som jeg også i dag kan klare, som jeg likevel lar være. Men på noen områder er det fortsatt viktig for meg å bevege meg ut mot grensen for det jeg makter. Jeg skrev det ovenfor; det er slik jeg er skrudd sammen. 

Filosofen Arne Næss sitt svar på spørsmålet om hva meningen med livet er, var: «Meningen med livet er å gi livet mening». Derfor Den Hvite Stripa. Det gir mening for meg, og det gir overveldende glede. The proof of the pudding lies in the eating: Jeg klarte å klatre Andersnatten uten å være til blylodd for de andre. 

Det betyr ikke at jeg forventer å bli invitert med på å realisere flere av mine ulevde drømmer, eller at jeg ville si ja hvis det skulle komme et forslag. Men jeg kommer fortsatt til å søke ut mot ytterkant av det jeg enda er i stand til å mestre. Dette er min selvvalgte måte å bli gammel på. 

Klatringen på Andersnatten var viktig for meg. Men det som lever enda sterkere i kroppen, er opplevelsen av at jeg var med på et varmende lagspill. Jeg var åpenbart det svakeste leddet i kjeden. Den vedvarende oppmuntringen, støtten og gledesropene jeg fikk fra Jo og Thomas og Jacob, var avgjørende for at jeg virkelig trodde på at dette kunne jeg gjennomføre.

Jeg ble smigret, fortumlet og løftet av at Arne Randers Heen spurte meg om jeg ville prøve Trollryggen sammen med ham i 1958. Og jeg ble smigret, engstelig og sprudlende glad da Jo Nesbø i sommer spurte om jeg ville klatre Den Hvite Stripa sammen med ham.

Alt har sin pris. Natten etter Andersnatten sov jeg lite. Lårhøna mi slo seg helt vrang, hakket og sparket. Jeg hadde avtalt en tur til Rondane med min datter dagen etter. «Ikke tale om», sa min kone, «før du får lov til å gjøre noe som helst, går du på legevakten og sjekker beinet» Doktoren var klar: «Du har gjort alt galt. Lårhøner er tandre dyr, de skal ikke behandles brutalt. Hun trenger ro og omtanke. Bli hjemme».

Min datter syntes at jeg burde ha avstått fra Andersnatten og dratt med henne til fjells. Jeg har sans for det synet. Men resultatet kunne da ha blitt at jeg hadde måttet hinke fra Bjørnhollia til Straumbu. Fram og tilbake er like langt.

Les også

Fjellklatring

Her finner du stoff om fjellklatring, klatring i større vegger og flere taulengder.

Sammen med alle som har passert åtti, går jeg nå på en obligatorisk eldreskole for overårige med streng oppmøteplikt. Der kurses jeg daglig i hvordan jeg skal håndtere forfall og reduksjon med bibehold av mening og glede. Det er mye leksearbeid, regelmessige prøver, eksamener med karakterer og en skolefritidsordning med fremragende hjelpere. Jeg har valgt faglinjer som heter «Natur og Friluftsliv», «Ekstremsport for Uforbederlige», «Tallmagi og Ordkløveri» og hovedfaget, «Samvær og Kjærlighet». Det er som på barneskolen, jentene er mer skolemodne enn gutta. Jeg satser likevel på å få så gode karakterer at jeg kommer inn på Avgangsuniversitetet uten å måtte streve med å skaffe meg tilleggspoeng.

Dette var mye om meg. Antagelig var Den Hvite Stripa like grensesprengende for Jo som den var for meg. Han er en «late bloomer» i klatremiljøet. Vi kjenner ham mest fra andre arenaer. Men vi har jo skjønt at der han går inn, flytter han sine egne grensesteiner helt ut til horisonten. Da han tok opp sportsklatringen godt opp i 50-åra, satte han seg et overjordisk mål: Å lede en 9- taulengde. Det er omtrent som hvis han i stedet hadde begynt med baneløp og hadde sagt at om tre år skal jeg løpe 1500 meter under 3.40. Gjert Ingebrigtsen hadde ledd seg i hjæl.

Les også

Klatresko

Test av klatresko til alle bruksområder: Buldresko, klatresko for dame, barn, erfaren klatrer og nybegynner. Det er en liten jungel å finne riktig klatresko til din fot, klatregrad og ikke minst lommeboka di. Her er guiden til de beste klatreskoene og seks nye tester av sko til fjellklatring.

Andersnatten var hans debut som trad-klatrer. Uttrykket er en forkortning for tradisjons-klatring. Det høres kanskje litt gammeldags ut, mindre vanskelig kanskje, eller ikke så farlig som sportsklatring. Det siste er ikke tilfellet. Under sportsklatring er sikringspunktene gjort klar på forhånd. Klatreren hekter inn tauet underveis og er løpende betryggende sikret. Det tillater ekstremt vanskelig og akrobatisk klatring uten fare for å falle i døden. En trad-klatrer må selv underveis legge egne sikringer der fjellet gir anledning til det. Det betyr gjerne at det er langt mellom de stedene han kan oppnå trygghet. Et fall kan bli langt og forferdelig farlig. 

En annen forskjell er at sportsklatring oftest forgår på korte, svært bratte klipper med enkel tilgang, mens trad-klatring vanligvis utfolder seg i høyfjellet, milevis fra folk, opp en flere hundre meter høy vegg. Den Hvite Stripa krevde ikke at Jo måtte ta fram det beste av egne klatreferdigheter. Men den utsatte ham for mye han ikke var vant til eller visste at han behersket. Han får stående applaus for sin opptreden! 

Og fra hjertet: Tusen takk for at du spurte om jeg ville være med.