Isklatring på Den Hvite Stripa på Andersnatten

Se også bildegalleri nederst i saken. 

Har nemlig aldri vært like rask ut av soveposen i teltet før. Som vi har lært av Olsen, altså Egon, var alt taima og tilrettelagt. Sekk, lue, kaffe, matpakke og et par støtestrømper senere svipper jeg innom og plukker opp taulagskameraten min på Majorstuen. Etter å ha sett forrige helgs innlegg på Facebook om at Den hvite stripa var «inne» var vi super gira. Litt over 2 timer senere setter jeg på brekket på parkeringen ved Andersnatten.  

Vi står ved siden av en Toyota, og selv om det egentlig bare er å skru av motoren og sele opp så sitter det langt inne å forlate den varme bilen. Kl er 06, ute er det kaldt og vi er svake. Ryktene om Den Hvite Stripa sa dessverre at det var flere som skulle prøve seg i helgen og derfor sto vi nå her på den mørke parkeringsplassen. 

Brått kommer det to alpine skikkelser spankulerende inn foran oss og åpner opp Toyotaen ved siden av oss. Dritt. Hadde vi virkelig stått opp så tidlig for å bli frastjålet «første linja» av noen teltere?! Det kommer noen mindre hyggelige kommentarer fra oss i bilen, mens vi brått kaster oss rundt for å bli klare fort. Enda verre er det kanskje at når vi kommer ut av bilen så er de to mennene kjempehyggelige. Det lille egoistiske hatet jeg har bygget opp mot dem legger seg fort. Vi snakker om å dele fossen og det er plass til begge lag. 

Vi klikker på fjellskiene og turer innover. Første sporet fra bilen, men fortsatt ingen garanti for at vi får første sporet på ruta. Den tekniske pausen utgår i frykt for forbikjøring og det blir ikke noe pause før begge fellene mine er falt av og må teipes på igjen. 40min og 100 høydemeter senere skrenser vi oss ned til foten av Andersnatten. Retrospektivt burde vi nok gjort oss noen tanker om skredfaren her, men fokuset ligger et annet sted. 

Les også om hvorfor det er få klatrere som bruker skredredningsutstyr på anmarsjer.

Skumringen har akkurat startet og vi har den feite fossen foran oss. Feit er nemlig ordet. De to midterste taulengdene har plass til fire taulag i bredden, og det er kun den første og siste som presser rutevalget mot midten. 

Det er først når vi er ferdig omstrukturert fra ski til klatring og taulagskompisen min labber av gårde i den skarpe enden idet vi ser lysene fra det andre taulaget komme ut av skogen. Skiene vår og en sekk står igjen på en ned trampet snøhylle, rett hvor klatringen starter. Det er mørkt, men isen ser grei ut og første lengde er slak. Likevel er kompisen min litt treig. Han får inn tre skruer før han kommer over det lille overhenget og setter stand der. 

Når jeg selv kommer oppover går øksene gjentatte ganger rett gjennom isen og inn på fjell, og kun to av hans totalt fem skruer er helt inne. De tre andre har touchet fjellet i bakgrunnen og mangler derfor 1 cm. Nå har det kommet mange flere taulag bak oss, men vi er heldigvis først. 

Lengden min ser fin ut, WI 3. Sikter meg mot venstre flanke så det skal bli plass til flere taulag samtidig. Jevnt over er nesten annenhver av de gule skruene for lange og støter på stein, og mangler derfor den siste centimeteren. 4-5 skruer opp i veggen innser jeg at jeg er fortsatt nesten rett over kompisen min på standplass og flankingen min har rett og slett ikke vært eksisterende. Noe som betyr at taulaget under oss også har holdt igjen på å starte, i frykt for å få mine isklumper i hode. For en idiot. Kjører på videre oppover og flanker endelig mer ut.  Kommer opp på en hylle og begynner å skru for standplass.

Etter 6 forsøk hvor skruen enten treffer luftlomme eller fjellet bak, må jeg ta takke med å klatre litt videre oppover. Brått står jeg der med kun 1x13, 1x17 og 1x21cm skruer igjen og skjønner at jeg bare må få standplass der jeg er. Ender med en delvis hengende standplass på 13cm og 17cm skrue som begge mangler 1cm og en isøks i backup. Lettet etter endelig å være ferdig med taulengden som tok altfor lang tid. Og med lav selvtillitt etter å ha bremset opp alle de andre lagene. Det hjelper derimot å se sola komme over kanten. Det er blå himmel og med the golden hour skal den allerede gule fossen nå males enda gulere.

Les også: – Nei Faarlund, vi grunneiere er ikke hensynsløse

Les mer om graderingssystemet i isklatring. 

Beta om istykkelsen blir sendt nedover. Kompisen min er kald etter å ha sikret meg så lenge og ender med tidenes screaming barfist (også kjent som neglsprett) på en hylle. Han ser og høres rett og slett ynkelig ut der han står og lager stønnelyder mens hendene varmer opp. Har lyst til å mobbe han, men isen over er vesentlig brattere og jeg trenger taulagskompisen min på topp. Kommentarene mine får derfor vente. Han stabler seg til slutt tilbake på beina og kommer de siste meterne opp til meg. Han får den ene gjenværende skruen min og fortsetter oppover. Jeg ser opp og er glad det er han og ikke meg.    

Mens kompisen min klatrer, 3. lengde gradert WI4, kommer det etter hvert to taulag opp og lager stand på cirka samme høyde som meg. Begge indikerer at de har en skrue for lite til å fortsette og ingen har en standplass hvor begge skruene er skikkelig dypt i isen. Flaskehalsen jeg tidligere blokkerte er i hvert fall nå åpnet, og det er tre lag i bredden samt et på første lengde og et ventende på bunn. Totalt teller jeg 11 personer. Folksomt! 

Grunnet tynn is tvinges kompisen min mer mot senter av isen igjen og det blir et nytt segment med isregn ned fossen. Når jeg til slutt kommer opp til han er jeg pumpa og ikke minst imponert. Sjeleglad det ikke var min lengde, for det hadde blitt litt for spennende. Han makset helt ut på alle sine skruer og standplass overgangen har derfor aldri gått hurtigere.  Sola skinner og isen har begynt å smelte.

Den siste taulengden er min og sola skinner godt på. Øksene suges inn i isen. Dessverre gjør det isskruene mer diskutable og vinklingen går fra 10 grader negativ til nå å bli konstant 10 grader positive plassering. 

Les også om hvordan du plasserer isskruer. 

Toppen smalner til og det blir helt på slutten kun en mulig uttoppingslinje. Den er helt grei når vi klatrer, men det streifer inn en tanke om at det kanskje ikke er like gøy for det bakerste taulaget som kommer vesentlig senere. 

Standplass i et tre og kompisen min er på vei oppover. Brått hører jeg over radioen at han spør med febrilsk stemme hvor langt det er igjen. Han har tydeligvis fått et illebefinnende med en mage som trenger et toalett her og nå. Diskusjonen ruver på om han kan tillate seg selv å gjøre det, der midt på siste lengde. Sist vi klatret i Treungen ble svaret på diskusjonen ja, men da var det en merkelig kommando vi ropte ned til taulaget under oss for å advare dem. Med fem taulag under oss kan vi vanskelig legitimere dette og han må knipe igjen. Noe som fører til at han må klatre saktere enn vanlig, men til slutt kommer han seg opp. Mens han gjør sitt ærend fikser jeg rappell på bolter 10m til høyre for uttoppingen. Med 60m rappell kommer vi oss nesten helt ned ved hjelp av tre rappeller. Det svir litt i hjerteroten når vi underveis skraper de nyslipte stegjerna på fjellet, men så ble det. De siste 10m nedklatrer vi. Her var det mulighet for en rappell ekstra på et tre, men nedklatring var raskere. 

Når vi ser oppover er fossen full av folk og ingen andre har toppet ut helt enda. Nederst i denne rekken av taulag står en dame på standplass og sikrer. Tidenes sikrer for hun smiler og holder ut til tross for et konstant isregn. Karakterbygging på et høyere nivå enn jeg behersker. Respekt!