Du sjekker kalenderen og det er fortsatt september og det er blader på trærne, selv om de er gule og høstmoten er på plass, julebordene er langt unna og stortingsvalget er en slags gammel pappa-vits. Du leser Donald Trump-nyheter til du blir helt nummen, som om du har vært hos tannlegen og fått bedøvelse i hele ansiktet. Men du har ikke ord igjen og lurer på om tvangssterilisering kanskje er eneste utvei. Du snurrer gamle plater på platespilleren, du leser nye bøker om den moderne mannen og virkelighetslitteraturen og lurer på om du skal mene noe om formueskatten og de norske verdiene som kanskje ikke er norske. Du prøver å velge økologiske alternativ og avocado som ikke er pakket i plast, samtidig som du rettferdiggjør flyreisefotballturen med kompiser for å se Real Madrid knuse Barcelona. Du gjennomfører medarbeidersamtale, du gjennomfører intervalltreninger og vurderer å ta opp klatringen igjen. Du takker nei til en surfetur til Jæren fordi det blir litt mye med surfing og skikjøring og all denne reisingen, men angrer selvsagt når det hagler inn med snapper og bilder og desnlags på sosiale medier. Alltid sosiale medier. Denne fjerne feeden av obskure hendelser som du må ta stilling til. Et tog som aldri stopper. Du kan scrolle og scrolle og dere snakker om at patenten på rando-bindingene nå er hevet og at kinesere og svensker plutselig kan kopiere. Dere snakker om disruptiv teknologi og fordelen med Uber fremfor Norges Taxi og noen viser en app som løser et behov som du kanskje ikke visste du hadde.
Du surfer innom en nettsider som selger fete sofaer, lamper fra danske design-ikoner og klesprodusenter som lager dunjakker med en etisk tilnærming som bevarer selvrespekten til diverse fjærkre og retargeting-annonser innhenter handlekurven din og nå får du en snap-melding og tilbud om å være med på kino.
