RØPER SEG: Denne saken åpner med at Silje Heistein Lund hadde bestemt seg for å bli hjemme på Oppheim ved Voss. Alle foto: Petter Helland
Lesetid: 6 minutter
DET ER NULL STRESS Å BLI HJEMME I DAG. Faktisk blir det skikkelig godt. Jeg skal endelig lese i den boka, nyte stillheten og bare slappe av. Jeg har innsett nederlaget: Jeg er syk.
Likevel står jeg opp før de andre. Kan jo like gjerne lage frokost til alle sammen, så de får i seg kraftkost før topptur. Er tross alt dronningen av grøt, tenker jeg, mens jeg har i den magiske ingrediensen: Kokosmelk.
De andre sitter med skiklærne på, mens det blas i den ihjelslitte boka om toppturer i Voss. Linjer, føre og skredfare diskuteres og vurderes i det uendelige. Jeg står med kaffekoppen og stirrer. Ikke på mine venner, men ut av vinduet. Jeg bor nemlig på Oppheim, og har Storanosi rett i glaningen når jeg ser over Oppheimsvatnet. Helt siden jeg flyttet hit i høst har vi snakket om at vi må ta oss en tur på dette lubne lille fjellet som ligger så lett tilgjengelig der borte på andre siden av vannet. Og i månedsvis har det vært for lite snø. Storanosi har sett tilbake gjennom vinduet med et fjes fylt av steinete akne som har stukket seg fram gjennom glissent snødekke.
Helt til i dag. For nå har det kommet snø, og over natten har ‘nosi fått den reneste porselenshud av melkehvitt snødryss. Og i dag er jeg selvsagt syk og må ta det med ro. Det var da som pokker.
– Jeg blir med jeg! sier jeg midt mellom to kaffeslurker.
Fyker inn på rommet og pakker sekk og tar på klær, før noen skal rekke å si at det ikke er en god idè. – Se der ja. Nå har Silje bestemt seg, for nå er skibuksene på! sier Sissel. Petter ser på meg og hever øyenbrynene. Han vet hvem som må høre på klagingen når jeg akker meg over den revmatiske dustekroppen i kvelden. Men seriøst. Hadde du klart å bli hjemme?
DET VAR BARE EN TING Å GJØRE. Pakke alt utstyr og komme oss av sted. Neste steg var å bestemme oss for rute. Vi kan gå enten fra Grindaland ved Oppheimsvatnet, eller gå fra Ljosno i Brandsetdalen via Eggjane. Jeg har vært på telttur i området i høst, og legger inn forslag om å gå fra Ljosno. Her får man en fantastisk fjellutsikt, og ikke minst solskinn framfor skyggeside. Dette er til tross for fristende renneformasjon ned fra topplatået om du velger å starte fra Grindaland. Kjører du inn ved skiltingen mot Brandset, er det ikke langt til hyttefeltet Ljosno, hvor det går an å parkere på gjesteparkeringen (spør hytteeierne om det er i orden). Ellers er den store parkeringen ved militærleiren også et godt utgangspunkt.
Etter rask vurdering av manglende evne til å mestre skogskjøring på ski, ender jeg opp med snowboard. Petter, Lasse, Sissel og Siv glir gjennom terrenget med samarbeidsvillige feller, mens jeg klamper etter på klumpete truger med brettet på ryggen. Angrer littegranne på å ha valgt bort skiene, men det glemmes raskt idèt vi beveger oss over skoggrensen. Solen skinner på glitrende nysnø, og rundt oss åpenbarer fjellheimen seg. Herregud jeg elsker Voss. Tenk å ha alt dette, rett utenfor vinduet.
Turen opp er ikke spesielt hard eller lang, og egner seg fint som en ettermiddagstur når solen har begynt å henge litt lenger på himmelen. Det er også muligheter for morsomme linjer i skogen om man ikke har tid til å gå helt til topps.
FØLGET TRÅKKER SEG OPPOVER. Mot toppen er det avblåst og hardt på vindutsatte steder. Vi noterer oss vindtransportert snø i lesider og rundt formasjoner.
Ikke vits i å traske helt bort til varden vel? Den morsomme nedkjøringen er jo her! Et sett tvillingbrødre med hevede bryn stirrer på oss.
– Men-men-men …Topp! Varde! Loggføring! Strava!
Argumentasjonen kommer støtvis mellom vindkastene. Jeg kikker bort på Sissel, som jeg vet opparbeider seg likfingre i omtrent samme tempo som meg. Jepp, vi venter her, så kan dere stikke bort til varden.
– Mkay?
Vinden løyer litt lenger ned, og vi slår oss løs med matpakke, hjemmelagede trøfler og knallsol.
KILER: Det behøver ikke være steinbratte heng og uovervinnelige fjellsider for at det skal kile i snøhjertet
NED, NED NED. Siv raser av gårde i teten. Det kiler i magen idèt hun forsvinner fra synsfeltet under henget. Gikk det fint? Oh yes, der dukker hun opp igjen i den fineste telemarkssving. Hurra!
Det er ikke er et eneste spor her. Hvor er alle sammen? Har folk misforstått, og tror at Storanosi er for kjedelig?
Det eneste somer feil er at det det er over alt for fort, slik nedkjøringen ofte er. Mens vi står i alt glitteret som skinner om kapp med de solbrente nesene til Petter og Lasse, bestemmer vi oss raskt for å gå opp en gang til.
Midt i traversen kommer jeg på at jeg var i skikkelig dårlig form i dag. Jeg puster som en blåsebelg, mens Siv, Sissel og Lasse er i lett jogg opp fjellsiden. Petter går bak meg og passer på at jeg ikke transformeres til en selvdød skinnfell. Det er tross alt jobben hans som dedikert kjæreste og sherpa (sherpa i livet, altså. Jeg bærer da jammen meg sekken min selv). Så jeg kan faktisk ikke annet enn å bite tennene sammen og komme meg framover. Så snart vi når toppen av henget igjen, er alt slitet glemt. Å gå topptur må da være litt som en fødsel, det er meningen du skal fortrenge at det har vært vondt og slitsomt. For gleden ved å suse nedover overdøver alt. Og andre nedkjøring skuffer ikke. Vi kommer ikke over at dette tivoliet ligger knappe ti minutters kjøring vinduene våre.
– VI GÅR OPP EN GANG TIL, VEL? kommer det fra Lasse.
Joda, det var stemning for det. Det er jo fortsatt urørte linjer å hente. Selv aner jeg at nå får det være nok. Mens de andre marsjerer opp en tredje gang, blir Sissel med meg på Ekspedisjon Siljsel ned gjennom skogen. Det er unison enighet om at vi er de fødte ekspedisjonsledere, og at veivalgene våre er eksepsjonelt gode og gjennomtenkte.
– Rundt det treet der da, eller?
– Jaggu!
Vi sklir jammen meg helt ned til parkeringen. Det tar ikke lang tid før resten kommer skrensende inn med enda mer solbrente neser og enda større smil under nesene.
