Jeg åpnet dette dokumentet etter en reportasjereise for Fri Flyt i juni (saken kommer i en av vårutgavene etter jul). Først hadde du flybussen, som kostet like mye som halve flybilletten og tok minst like lang tid. Og så har du selve flyreisen: Jeg vil tippe at cirka en tredjedel av de drøyt hundre ombord hodde støyreduserende headset. Det er det moderne flyreise handler om: å isolere seg fra virkeligheten. Bare sjelden ser man noen som sitter storøyd, som klarer å ta inn over seg hva som skjer. For det eneste man blir god på av å fly, er å fly. Man kan være smidig i sikkerhetssjekken, være stolt av den nye håndbagasjebagasjen (ja,jeg fant på det ordet nå), vite akkurat hvordan man skal få med mest mulig i skibaggen, og ja, selv jeg har kjøpt det forbanna headsettet. Alt er en øvelse i at ikke noe skal skje. En profesjonell avvisning av virkeligheten, for den eneste mulige virkeligheten som finnes på reisen er dur fra motoren og tapt bagasje.
For noen er det lett å stille om fra å koble ut på flyet til å koble på. For meg lar det litt lenger tid. Dermed er det mye mer interessant for meg at reisen, at det man opplever, starter nærmere hjemme:
Når jeg går ut døra, eller når jeg kommer ned til Oslo S. Jeg har for eksempel lenge hatt lyst til å få til en bra reportasjereise til Sauda. Kjøre? Laaangt. Fly + leiebil? Dyrt og kjedelig. Nattog + hurtigbåt inn fjorden? Nå snakker vi. Turen starter et kvarter hjemmefra.
Rett etter den støydempede flyturen leste jeg i sommer at mye identitetsskapning foregår ved negasjon, ved å definere seg ut fra noe man IKKE gjør. Å være en person som ikke går med hvite sokker i sandalene. En som ikke drikker brus, eller ikke spiser scampi, ikke bruker goretex. En som frastår, totalt. Folk sier ofte at det står respekt av slike harde valg. Det kan det gjøre, men det er også ganske endimensjonalt. Er det mest interessant med noe som er enten svart eller hvitt, eller finnes det noe i gråsonen som egentlig er mer interessant, eller iallfall mer vanskelig? Som journalist blir man også dratt mot den harde vinklingen. At det ville vært sterkere å si at man ikke skal fly på et helt år, at jeg kommer meg med tog ned til ISPO.
Og det har jeg lyst til. Jeg har sett endel på togtabellene nedover Europa. Det er ikke nødvendigvis så smud med tog, men hvorfor skal alt være enkelt? Jeg tror også at den Sauda-turen, om den blir noe av, vil være bedre å være på og MYE bedre å skrive om med tog og båt. Det er mer rom for at noe skal skje, å våkne opp i Ådnedal og se noe weird utenfor vinduet.. Jeg har lyst til at reisemåtevalget skal tas ved affirmasjon, ved at man sier ja til ting som vanskelig og weird og ikke bare, blankt nei til å fly.
Så det blir ikke et absolutt fly-nei. Jeg har tenkt å gjøre noe så norsk som å vise måtehold.
Og kanskje noe av magien ved å fly kommer tilbake når det bare blir én tur i året. Å fly er jo fortsatt det nærmeste man kommer drømmen om å kunne reise ved å folde kartet.
