Her er intervjuet med Jørgen Willumsen fra 2006:
Jørgen jibbemaker
Jibberen Jørgen Platou Willumsen (20) vil gi skikjøring slitte jeans, rock and roll og helst en ny terrengpark.
– Jeg er på en måte i mellomsjiktet, sier jibberen Jørgen Platou Willumsen.
Han ser ut vinduet. Jørgen har skjeggstubber på haka og et blått tørkle med hvite prikker rundt halsen. Rundt håndleddet henger armbåndet fra årets Roskildefestival.
Jørgen Platou Willumsen fra Slependen utenfor Oslo har satt seg ved kjøkkenbordet. Det er formiddag og så stille som det bare kan være en vanlig mandag klokken 12:09. Jørgen har skiene på trappa, selv om det ikke er snø. Han har staver i gangen og har nettopp hatt premiere på feinschmecker-skifilmen Perfect Moment hvor han har en egen sekvens. Han har stilt til intervjuer. Han har sakte men sikkert vokst frem som en av Norges beste jibbetalenter. Han har spilt i Suspense, First Price og Welfare. Jørgen har lagt stein på stein. Nå er en ny vinter i emning og Jørgen gnir seg i hendene.
– Hva mener du med at du er i mellomsjiktet?
– Jeg er både jibber og frikjører. Jeg kjørte veldig mye telemark med lave støvler og fikk inn basisferdighetene. Vi herja rundt og tok 720 med løs hæl før vi begynte med alpint. Mange av kidsa i dag har det annerledes. Parkkjøring er så tilrettelagt. Mange gjør ikke annet enn å hoppe. Jeg har vært mye i parken – samtidig som jeg har kjørt mye ski. Jeg er både jibber og skikjører hvis du forstår hva jeg mener.
Den unge jibberen beskrives som en kjører som behersker de fleste elementene i parken til fulle. Rails, hopp, pipe, pudder. Jørgen har en avslappa kjørestil og veiver ikke med armer og bein i lufta. Filmprodusenter Jørgen har jobbet med forteller om stå på-vilje, entusiasme i hvordan filmen skal lages. Mens andre strides om hvem som sagger mest eller dyrker amerikansk gangsterkultur dypest, bringer Jørgen rock and roll inn in skisirkuset. Han kjører gjerne i jeans. Helst sydd på egen symaskin.
Når andre skikjørere beskriver Jørgen snakker de ofte mer om hans personlige egenskaper enn fysiske krumspring på rekkverk og snø. 20-åringen fremstår som en slags sosial begavelse som er særdeles imøtekommende for nye mennesker. Han utviser engasjement. Han spiller gitar. Han lager lasagne.
Jørgen vipper litt på stolen nå. På en lap-top på kjøkkenbordet har han nettopp vist uforskammet vakre bilder fra innspillingen av Perfect Moment. Det blinker i flere oransje msn-felt nederst på skjermbildet, men den lovende skikjøreren prater videre.
– Det var egentlig tilfeldig at jeg kom i kontakt med folka i Perfect Moment. I fjor høst pratet jeg med litt med Lene Nordmoen. Hun designet klær og viste seg å være ei utrolig kul dame.
Jørgen prater ivrig nå. Han smiler og kikker litt ut vinduet. Så fortsetter han.
– Det ene tok det andre og tok uker senere satt jeg mutters alene på et fly på vei til Frankrike og Chamonix, hvor hovedkontoret ligger. Jeg hadde ikke peiling for fem flate øre. Men så traff jeg regissøren, Thierry Donard. Vi pratet om hva jeg kunne gjøre. Alle folka var superhyggelige.
I bagasjen med hjem hadde Jørgen en invitasjon til filminnspilling. Perfect Moment har etablert seg i en egen klasse i ekstremfilmsjangeren. Drøye budsjetter og sylskarpe bilder har gjort filmene til et slags referansepunkt om hvor vakkert bratt friluftsliv kan festes til film.
– Jeg dro ned til Chamonix igjen i mars og fikk kjørt masse på ski. Alt var så profesjonelt. Vi fløy helikopter. Det er en litt rar følelse å stå på toppen av et fjell og høre nedtelling på walkie talkien. Jeg bodde sammen med Ane Enderud, canadiske PY Leblanc og resten av kjørerteamet.
Ifølge de etablerte skikjørerne var det en moden og ydmyk Jørgen som stilte opp i Chamonix. Ustyrt med jibbeski og en lærevillig innstilling dro gutten fra Slependen på.
Men før Chamonix, Perfect Moment og helikopterkjøring var det Kirkerudbakken for alle penga. Bokstavelig talt. På tross av sine beskjedne 120 fallhøydemeter ble den hyppig besøkt.
– Vi var en stor gjeng og jeg kjørte telemark på den tiden. Vi begynte tidlig med hopping og rails. Vi kalte oss Crap Crew. Jeg har vært i Kirkerudbakken så godt som hver eneste dag mens jeg har bodd hjemme. Jeg har brukt tid og krefter på skikjøring.
Årene går og vennegjengen blir mer spredt. Ikke alles lidenskap stikker så dypt som Jørgens, ei heller ferdighetene.
– Jeg merker det spesielt godt i år. Venner og bekjente studerer andre steder – folk velger ulike retninger i livene sine. Før hadde vi skolen som basis, noe felles – noe som knyttet oss sammen. Slik er det ikke lenger, opplevelsen av at jeg lever annerledes er sterkere nå.
– Misunner du dem som har begynt på studier?
– Nei, eller kanskje litt – nei hva skal jeg si. Jeg har fortsatt mye jeg vil lykkes med innenfor skikjøringen. Jeg vil ikke hoppe over gjerdet der hvor det er lavest.
– Hva vil du gjøre etterpå?
– Jeg har alltid jobbet med kreative ting som tegning. Nå har jeg fått meg symaskin og syns det er utrolig spennende å sy klær selv. Det er fordelen med samarbeidspartnerne mine. Jeg får være med på produktutviklingen. Jeg er ikke bare en liten brikke i et stort puslespill.
Jørgen har ikke bare markert seg med bra skikjøring og en sympatisk personlighet. Jørgen syr klær selv, han kjører på ski med selvdesigna jeans. Den gryende gangsterkulturen i jibbemiljøet med hip-hop og rap som favorittsjanger faller ikke i smak hos Jørgen. Sex Pistols, Led Zeppelin, Black Sabbath, Pink Floyd og ikke minst norske Big Bang. Nå har Jørgen dykket dypere i musikken og hører mest på indy-rock. På nattbordet ligger Haiene av Jens Bjørneboe. Den allegoriske romanen om barken Neptun, et bilde på vår verden, som seiler inn i en ny tid. Hjemsøkt av konflikter. Forfulgt av haier. Men også en kime av håp og omtanke har sneket seg om bord.
– Liker du følelsen av det å være annerledes?
– Ja, det gjør jeg. Ikke fordi jeg vil være bedre eller mer spesiell enn andre, men fordi jeg vil være meg selv og holde på med det jeg brenner for. Hva andre måtte mene om meg, driter jeg i.
Sammen med noen venner sysler Jørgen med planer om en ny terrengpark. Planen er å arrangere konkurranser eller samlinger bygget på utøverenes ønsker. Jørgen holder kortene tett til brystet. Stedet er hemmelig, men han mumler noe om 15 meters klipper og sveising av nye rails.
– Er du en idealistisk skikjører?
– Nja, hva skal jeg si. Jeg vil gi noe tilbake, vi må gjøre så mye vi kan for norsk skikjøring. Dessuten har ingen rett til å klage hvis de ikke gjør noe selv. Jeg er så lei av folk som syter og klager. Er du ikke fornøyd, ja da må du gjøre noe med det da.
Ifølge mannen bak filmene First Price og Welfare, Filip Christensen, har Jørgen allerede gjort mye. Dugnadsånden bak filmene er tydelig og samtlige kjørere bidrar på sin måte. Jørgen bidrar med ideer og tanker om hvordan de filmatiske utfordringene kan løses. Primadonnanykker eksisterer ikke.
– Det har blitt ei dugnadsgreie. Alle engasjerer seg og stiller gratis. Det er med på å gi en spesiell stemning. Skifilmer blir ofte upersonlige, slik er det ikke med disse filmene. Med parken vår håper vi å bidra til at jibbing får den oppmerksomheten den fortjener.
– Hvorfor er du så god på ski?
– Jeg har vært i Kirkerudbakken utrolig mye. Jeg har mange timer skikjøring i beina. Jeg kan ligge å tenke på skikjøring. Nå når jeg er blitt litt eldre merker jeg at skikjøringa ligger i sjelen.
.................................................................................................
Jørgens utstyr anno 2006:
Ski:
– Jeg kjører på Kneissl, Fly og Tanker. Jeg har bøyd opp baktuppen litt på Tanker slik at den kan brukes til switchlandinger. Men baktupp er egentlig bare ei mental greie i park. Der trenger du nesten ikke baktupp i det hele tatt.
Montering:
– Tanker har jeg monter vanlig på balansepunktet mens Fly er 100 prosent midtmontert.
Bindinger og staver:
Kneissl
Støvler:
– Jeg kjører med noen gamle Salomonstøvler. De er myke og tynnslitt. For å dempe harde landinger og skåne hælen har jeg lagt inn noen støtdempende såler.
Klær:
– Perfect Moment
Hjelm:
– Cronic
Goggles:
– Dragon. Jeg vet det er ei jibbegreie med brillene innenfor hjelmen, men jeg har alltid hatt dem sånn. Det er det jeg er vant til.
