Høtten Freeride er pensjonert og lagt på hylla. Det startet i en relativt ubeskreven side ved foten av Djeveltanna på Kvaløya og det stopper på samme sted. Sirkelen er sluttet. Her kommer en freeriderapport fra felten.

Hva er essensen i freeride (eller frikjøring som vi kaller det her til lands), det som er igjen når sitronen er skvisa og vel så det? Spørsmålet er sentralt før siste utgave av Høtten. Selv om konseptet hele tiden har vært freeride til alle uansett ambisjon og nivå, litt premiedryss av verktøy og høtter og til slutt fest, så har det vært fokus på endring og nyskapning.

Annonse

Riktig nok innenfor et budsjett som er hånd til munn og noen år knappest det. Før siste Høtt skal sparkes i gang er det enighet om å gjøre rettferdighet til frikjøringens uslipte råskap. Og hva er egentlig essensen?

La det være sagt etter noen år med nettopp organisering av frikjøringskonkurranser, det tar tid å lande et konsept. Det tok 11 år å innse at det feteste er å slippe villskapen, kreativiteten og det udefinerbare fri. Høtten Freeride ble i år strippet ned til kjernen. Back to basic. Bort med konkurransebegrepet. Kjør så mange runs du vil, kjør når/hvis du vil, gjør ka faen du vil så lenge du har en skvett sprit på hendern og ikke hoster på dine nærmeste.

Høtten Freeride
FACECHECK: En deltaker sjekker facen før konkurransen. Foto: Høtten Freeride

Mer basic kan det nesten ikke bli idet høyttaleren, stemningsspreder numero uno, bukker under et kvarter før første run. Det er kun goretex, carbonhjelmer og tech-bindinger som avslører at dette er 2000+ og ikke Sondre Norheims tid.

Det vil være å lyge å si at pandemiens klamme klør ikke rakk over Høtten også. Festen ble avlyst, grillen ble igjen hjemme og tilskuer 201 ble sendt til en annen avkrok av Kattfjordeidet, men det blei freeride, stemning og shredding.

Å stå i bresjen for en frikjøringsevent i Tromsø er interessant. Det er ikke bestandig rett frem og forsvare at det tre uker etter at noen har omkommet i skred i området og veiene er stengt på grunn av overhengende skredfare, skal kjøres en konkurranse i bratt terreng og uten mobildekning.

Det er nødvendig med en stor porsjon ydmykhet i det vi driver med. Det skjer dessverre mange tragisk skredulykker i Troms. Livet er mer enn freeride, men samtidig er det en stor del for mange. Verden og livet går videre, dessuten – med stor D – fjell og terreng for ski og brett ligger jo der.

Det ville vært en solid opptur om noen tar et eller annet freeridekonsept videre og får oppleve og navigere seg gjennom; kontroversen i byen som mener mye om ferdsel og skredaksjoner, gleden, samholdet, hele pakken. Regn med solide mengder backing og lån av utstyr fra en pensjonist.

Se flere bilder her: