Farlig lagdeling i snøen har vært en av årsakene til skredene i Troms siste uke. Sist vinter omkom ni mennesker i snøskred i Norge og skredeksperter advarte hele vinteren om farlige lagdeling i snøen med vedvarende svake lag. Dette er lag som dannes når det er lite snø og pent og kaldt vær. Fjorårsvinteren hadde dette, og årets vinter har så langt sett ut som en kopi av fjoråret.
Det er livsviktig for alle som ferdes i bratt og mindre bratt terreng å kunne litt om den farligste snøen. Her har du et utdrag av Den lille snøskredboka som omhandler dette:
I uvær er snøen mest ustabil de første dagene. Den tredje dagen etter uværet har ofte snødekket stabilisert seg og du er trygg når du svinger deg nedover fjellsiden med puddersnø til kneet. Det er trygt fordi det svake laget er stabilisert og festet seg godt til snøen over og under.
Den farligste snøen er vedvarende lag hvor de svake lagene ikke stabiliserer seg. I motsetning til farlige forhold de to første dagene, kan det være farlig i uker og måneder. Svinger du deg nedover en fjellside en uke etter uvær med vedvarende svake lag under deg, kan du ha satt din siste sving. Derfor må du alltid vite om det er farlige vedvarende lag i snøen før du velger hvor du skal kjøre.
Se illustrasjonene større i bildeserien under saken.
Ulykkestallene viser at flesteparten av de som omkommer i snøskred er drept av skred utløst i et vedvarende svakt lag. Heldigvis er det nødvendigvis ikke veldig vanskelig å vite om det er vedvarende svakt lag i snøen fordi slike lag dannes i kaldt og pent vær. Har det vært kaldt og pent vær før siste snøfall kan du forvente at det er vedvarende svake lag i snødekket. Som regel viser naturen deg da faretegn; Det drønner i snøen eller snøen sprekker opp rundt deg når du går. Da vet du at det sannsynligvis er en dårlig dag å kjøre bratt, og at du kanskje bør holde deg borte fra bratt terreng i lang tid.
Ulykkestall viser at om lag 80 prosent av menneskeutløste skredulykker skjer i snø med vedvarende lag.
Det er to hovedtyper av vedvarende svake lag. Rimkrystaller og kantkornet snø (også kjent som begerkrystaller, rennsnø eller sukkersnø). Rimkrystaller dannes på overflaten av snøen i klarvær ved at vanndamp fryser fast på snøkornene slik at de gradvis bygger seg opp til fjæraktive snønåler. Spesielt i klare og kalde netter kan utstrålig føre til at snøoverflaten er ti grader kaldere enn luften over. Denne nedkjølingen av lufta medfører kondensering og fuktighet som fryser fast og bygger opp rimkrystaller. Du ser dem tydelig i sola når de blinker på overflaten og ser dem når du graver i snøen fordi de skinner mot deg på bruddflaten i en stabilitetstest. Rimkrystallende kan bli stående som ustabile korthus i snølaget og regnes for å være det svake laget i nesten halvparten av alle skredulykker.
Kantkornet snø og begerkrystaller dannes nede i snødekket når vanndamp fryser fast på snøkronene. Vanndampen som fryser fast skaper rette og plane flater og danner terningformer som vi kaller kantkornet snø. Kantkornet snø har nesten ingen fasthet og når du graver ned til et slikt lag renner det nesten ut som sukker, derfor kalles det også rennsnø eller sukkersnø. Som rimkrystaller er dette krystaller som vokser fordi fuktighet fryser fast i snøkornene. Nede i snødekket skjer dette fordi varmestrøm fra bakken transporterer fuktighet oppover i snøen. Fuktigheten fryser fast i snøkornene høyere oppe slik at de øker i størrelse. Det dannes mye sukkersnø når det er kaldt vær og lite snø. Da er det stor temperaturforskjell mellom bakken (0 grader) og snøoverflaten, som for eksempel har 20 minusgrader. Når det er mildt vær og mye snø på bakken, dannes det ikke sukkersnø. Når kantkornet snø og begerkrystaller først er dannet, kan de være ustabile i uker og måneder. De utgjør det svake laget laget i omtrent 35 prosent av alle skredulykker.
Selv om det er kantkornet snø nede i snødekket når du er ute på tur, betyr det nødvendigvis ikke at du må holde deg unna bratt terreng den dagen. Belastningen fra en person på ski avtar nedover i snødekket og det er sjelden en skikjører utløser skred hvis det svake laget ligger dypere enn en meter. Vedvarende svake lag vil ofte stabilisere seg gradvis, og for eksempel kan mildvær føre til rask stabilisering.
