Hattavari i Tamokdalen 1.4.2012

Siste dag i Tamokdalen, etter 8 dager med kongeforhold og to gode konkurransedager, våkner jeg til liv ved halv åtte tiden. Kjenner raskt at det skal bli en stor utfordring i det hele tatt å komme seg ut av militærsengen som vi har disponert på "Huset" som har vært tilgjengelig for oss under oppholdet. Ryggen streiker hardt!

Annonse

Ryggprolapsen min har sklidd ut.

Ting ser mørkt ut.

Dagen i forveien hadde vi kikket på en fet linje ned fra østsiden av fjellet Hattavari. Drømmen var å bli første mann ned.

Lysten var tilstede men kroppen streiket og jeg kjente jaget etter å komme meg i helikopteret for å komme oss opp denne dagen var svært lavt.

Jeg har mange dårlige erfaringer med «siste turer» fra tidligere - og det faktum at vi er på «siste dag og siste tur» før vi reiser gjør at jeg tenker meg litt om.

Jeg er usikker og trekker meg egentlig fra å bli med i fjellet denne dagen.

Etter en times tid med bevegelse begynner ryggen å fungere tilnærmet likt normalt. Jeg bestemmer meg for å ta turen med heli opp. Paul Siljama og Sten Lundström har meldt sin interesse for å bli med ned samme linje.
Vi får helikopteret til å svinge innom i dalen før det stiger opp til landingsplassen, slik at vi får tatt bilde og kikke litt ekstra på linjen.

Linjen jeg henviser til har ett vertikalt fall på mellom 730 - 750 høydemeter. Den har en inngangshelning i overkant av 45 grader og heller på det bratteste (Cirka midt i linjen) 53 grader. Linjen, eller rennen, har en fantastisk flott inngang som går ut til en liten roller, som igjen leder inn i en ny renne som til slutt åpner seg opp til en større renne som ender i ett stort isfall på cirka 30-40 meter med flat landing. Så å bli tatt i ett ras oppi her er ett ikke-alternativ.

Inngangen til linja er en såkalet roll-over og krever litt navigering.

Det er loddrett fjellvegg med ett loddrett fall på en god Hundre&Syversen meter på begge sider av inngangen til rennen + overhengende snøskavl.

Det er én stk nervøs Siljama, Lægreid og Lundström som beveger seg frem til kanten for å finne inngangen til rennen.

Paul lager til ett snøanker samtidig som vi rigger Sten opp med klatresele og sikring for å gå frem og løse ut snø-skavellen og samtidig kjøre en liten test av snøen i linjen vi skal kjøre ned. (Vi hadde gjort en CT test av snøen i lignende helning og grad før ankomst på toppen - snøen løsnet på 12 slag/taps). Skavlen sklir ut og det ser ut til at snøen sitter som den skal.

Vi kan se fra der vi står at det glinser i snøen. Pudderet ligger urørt og smiler til oss - gir oss alle de riktige indikasjonene på at dette skal bli en opplevelse for livet.

Linja ser heeeeelt porno ut fra toppen. Men vi vet alle tre at det er ikke rom for feil - faller vi ned denne linjen blir det stygt! Veldig stygt!

Etter en litt lettere opphetet diskusjon mellom meg og Sten - trekker jeg det siste kortet og får "åpne" linjen.
Rygg prolapsen føles fin (Eller, Ja den er ikke så vond at jeg tenker på den akkurat nå i hvert fall)
Adrenalinet sitter høyt oppe i øyelokkene i det jeg bestemmer meg for at Its now or never - ALL IN!

Første svingen: Treffer området der snøskavl'n har dradd med seg litt snø og det kjennes at det er hardt under pudderet.

Andre sving: Treffer urørt snø - det føles så bra at jeg begynner å smile. Slepper skiene i fartsretningen og glemmer for ett øyeblikk at jeg ikke har 100% kontroll på linjevalget nedover i linjen.

Jeg kommer ut av første renneformasjonen og kjører over en roller som ruller inn i stupbratt formasjon. Jeg ser i sidesynet at det ikke kommer noe sluff eller raslignende snø etter meg. Jeg går for det og kjører rett inn i det bratte.

Litt småstein under den deilige pudderen kjennes - jeg bryr meg ikke men forsetter. Snøen sitter som ett skudd og jeg tar sjansen på å kjøre inn i "flaskehalsen" på renneformasjon nr. 2.

BOOM! Kjenner jeg blir kontant truffet i ryggen av ett stort sluff!

Jeg mister kontrollen og går rett på ryggen. Jeg holder hodet kaldt og klarer på en finurlig måte å reise meg opp igjen mens jeg sklir sidelengs i raset/ sluffet og kommer meg på beina og ut av raset ut av fallretningen.

– Puuuhhhhhh, det var flaks, tenker jeg før jeg ser at det er sluttet å renne snø og jeg begir meg inn igjen i fallretningen til rennen og inn i den siste delen av runnet.

Nå tenker jeg med en gang på utgangen på siste del av runnet mitt - det er IKKE ett alternativ å bli dratt med nedover i denne delen av runnet. Her er det nok opp mot 50 grader og utilgivelig om raset kommer på meg en gang til.

Jeg kommer meg forbi det mest utsatte området av den siste delen og kommer meg opp på ryggen - jeg er i sikkerhet. Jeg vet jeg kommer meg ned uten å bli tatt av ras nå. Men så kommer jeg på en liten ting - jeg har glemt å spotte siste del av runnet skikkelig. Jeg vet jeg så på det under inspeksjonen og tenkte «det går bra, den delen finner du ut av - ingen store klipper, bare ta seg ned imellom dem».

Det jeg ikke hadde tenkt på var melkesyren som nå gjorde sin anmarsj.

Jeg tar det rolig og behersket igjennom siste del - nyter de siste hundre meterne. Jubler litt og er fullt klar over at jeg nettopp har kjørt en av de største sammenhengende brattlinjene jeg noengang har kjørt!

And god damn it feels good!!

Etter jeg er kommet ned snur jeg meg og ser oppover - nyter synet og opplevelsen før jeg får se Sten Lundstrom og Paul Siljama kjøre og oppleve den samme utrolige turen ned fjellsiden og rennen vi nå hadde åpnet.

Og navnet spør du?

Vel - med tanke på hvordan dagen startet var det vel bare ett riktig svar på det; PROLAPSEN selvsagt!

Tusen takk til Aadne Olsrud (grunneier og arr. av Arctix Tamok FWT1*) Jarkko-Juhani Henttonen (Arrangør av FWT 1* Arctix Tamok) Paul Siljama (Brattkjører fra Finland,bosatt i Chamonix) og Sten Lundström.

Se filmen fra førstenedkjøringa her: