Islands flotteste fjell

Ole-Kristian Strøm fortsetter frikjøringsdrømmen på Island.

Onsdag morgen våknet vi til vind og overskyet vær så ingen stress denne morgenen. Etter en god frokost delte vi oss i to. Tone, Andrew og Jussi ble hentet på kaia og satte kursen som Skidurdalur hvor JB har en av sine to lodger for å se på den og området hvor han har utgangspunkt for mange av turene sine. Vi andre; finnene, Jussi, Bjørn Tore, JB og Team Gnarway ble igjen på båten for å seile den ned til Siglufjord hvor vi skulle ha base kommende natt.

Hvem som trakk vinnerloddet denne dagen var det liten tvil om. De tre som dro på sightseeing hadde en fantastisk dag inne på land med mye fint å se på og trivelige folk. Vi andre gikk noen tøffe timer i vente. Allerede på vei ut Olafsjordur skjønte vi at dette kom til å bli røft. Bølgene traff oss godt og båten krenget og slo i mot bølgene. Enn så lenge var det bare morsomt og vi satt ute å så sjøsprøyten slo over dekk. Fasinerende hvordan sjøen kan herje med denne store trekonstruksjonen. Jo lengre ut på havet vi kom jo verre ble det. Etter en stund måtte vi stoppe og heve lettbåten så den flukta med rekkverket på båten for å ikke slå i vannet. Ansikter ble blekere og det ble sjeldnere mellom samtalene. Finnene håndterte det på hver sin måte. En satt inne i sofaen og stirret ut av vinduet uten å røre en muskel mens han andre sto ute og trakk frisk luft mens han holdt seg godt fast. Undertegnede er kjent for å prate mye, men ble veldig stille jo lengre ut i sjøen vi kom og jo mere båten krenga! Den som tok det best av alle var JB som satte seg ned og tok fram lokal avisa og leste den nøye fra perm til perm. Da lettbåten som altså hang 1 meter høyere enn dørken på båten lå og fløt på vannet i de verste bølgene måtte også jeg ut å trekke frisk luft! Kommunikasjonen var minimal og mannskapet om bord gikk rundt å lo av oss mens de skjenket en ny kaffekopp som om ingen ting skulle ha skjedd. Amerikanerne kjente også på den tøffe båtferden og fikk ned under dekk å la seg til å sove for å prøve å slippe unna den verste kvalmen. Med til historien hører det med at en måtte mate krabbene. Vedkommende sa selv det var for å være føre var. Han skal få være anonym så jeg ikke blir beskyldt for å utlevere han i denne teksten.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vel framme i Siglufjord var det utrolig deilig å sette beina på brygga uten for hotell Siglo. Brygga gynga like godt som båten kjentes det ut som, men her slapp vi hvert fall å frykte at vi skulle gå til bunns.

Hotellet var som en drøm! På brygga midt i Siglufjord ligger et fantastisk fint hotell med varm badekulp helt nede i vannkanten og utsikt mot majestetiske fjell. Med båten godt fortøyd på trappa til hotellet og et skydekke som sprakk opp føltes det godt å være i land og slippe havets bekymringer! De tre andre ankom omtrent samtidig med oss så etter å ha flyttet inn på hotellet og etter at litt lett mat var fortært måtte det skje noe. Her kunne vi dra på museum og bli kjent med historien til denne nå nesten fraflyttede bygda som tidligere husa 3000 personer, besøke det lokale bryggeriet eller slappe av.

Siden jeg er over snittet gira på ski og kanskje tidvis irriterende ivrig så kom jeg opp med forslaget om å gå opp renna som kom ned midt i byen rett ovenfor hotellet. Finnene, Bjørn Tore og Greg gikk for museumsalternativet mens resten av Team Gnarway pakket sekkene og tok skia på skulderen og gikk gjennom byen for å kjøre på ski. Rett bak husene kunne vi ta på fellene og begynne å gå. Det var litt lite snø så noe ble gått på gress og et lite parti måtte skiene av. Oppe i skråninga over byen møtte vi en stor vegg som går langs hele fjellsiden. Her har de bygget en gigantisk skredvoll som skal stoppe snøen så ikke byen blir tatt av ras.

JB var nå i feriemodus så jeg tok ledelsen og la fellesporet oppover. Snøen var som fin vårslusj og sola tittet frem. Det var en effektiv tur opp hvor høydemeterne gikk fort unna. Fjellsiden var 33-35 grader bratt og ville gi oss fin kjøring ned igjen. 400 høydemeter lengre oppe valgte vi å gi oss da terrenget flatet ut før siste helling mot toppen. Lyset var på vei bort og for å få kjørt før det dannet seg et skarelag bestemte vi oss for at det var på tide på snu. Turen ned ble kjørt i klynge med store smil og ett mål for øye. Der nede så vi rett i havet og badestampen på brygga. De lokale så nok rart på gjengen som kom ned gjennom byen på ski på de siste snøflekkene før vi gikk siste biten ned til hotellet. Med badetøy under ski klærne hoppet vi fort opp i stampen før hotellsjefen kom ut og serverte oss lokalt brygg. Det kunne vel ikke avsluttes bedre? Fort var stor sjø og svimmelhet glemt for nå hadde vi det fint. Det ble også tid til en dukkert i den 4 grader kalde sjøen. Vikingblodet måtte jo vises så to dypp ble det før vi pakket sammen og trakk inn.

Etter en dusj og for første gang i vanlige klær på en stund gikk vi bort for en omvisning på det lokale bryggeriet. Et gammelt fryselager for fisk var gjort om til en familiebedrift som brygger lokalt øl. Kvelden ble avsluttet med en fantastisk middag på Siglo hotell før vi krøp slitne til sengs.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

 

Torsdag morgen våknet vi tidlig til skyet vær etter en natt med dyp søvn. Klokken 8 skulle vi seile ut av fjorden og inn i fjorden mellom Siglufjord og Olaffjordur. Hodet hang ikke med så hverken navn på fjord eller fjell ble notert så denne infoen får vi spare til en senere anledning. Denne fjorden hadde jeg og Andrew sjekket ut på Google Maps før vi dro på tur. Her var det bratte fjell og mye renner i alle himmelretninger hadde vi observert og ønsket om å dra dit hadde vært med oss hele turen. Litt ør etter gårsdagens seilas la jeg meg til å sove på en benk på vei ut fjorden. Brått ble jeg vekt av Andrew! ”OleK kom!” Hval tenkte jeg, endelig har hvalen vist seg for oss for det hadde vi enda ikke sett. Ut av døra så jeg rett inn i en stor bolle med masse renner som stupte bratt ned mot bunnen. Her var det ikke hval, men vi var på vei inn i fjorden med det mest utilgjengelige landskapet vi hadde vært i så langt! Jeg våknet kjapt til liv og nå gikk ting fort! JB sa det var GO på dette området og før vi rakk og tenke oss om var lettbåten senka og vi var klare for landgang. Team Gnarway var først i båten før de andre troppene fulgte på. Vel i land måtte vi gå på klippekanten bortover før vi kom til snøtunga som ville føre oss opp i bollen. Det var effektivt å komme seg inn i området og brått sto vi i bunnen av rennene. Her var det mye å plukke av i godteposen. Finnene gikk for neste bolle med mere åpent terreng mens Team Gnarway gikk målrettet mot rennene. For første gang på turen var det splittelse i gruppa. To renner var alternativene og den lengst ut så helt klart morsomst ut, men den var også trang, bratt og med en stor skavel på toppen. Jeg var ikke lysten på å eksponere meg i lang tid under den da temperaturen var relativt høy og mulighetene får å "gjemme" seg var små så for meg og Tone var det et definitivt NO GO.

Her var vi uten mobildekning og langt fra folk og hjelp om noe skulle skje. Etter litt sikkerhetsvurderinger i gruppa ble vi enige om at alle skulle gå opp den innerste renna for så å eventuelt gå over for å se om vi kunne ta oss inn i renne nr 2. Da ville eksponeringstiden under skavelen være kort og vi kunne kjøre den. Vi var tre fotografer/ filmere og tre kjørere som bega oss mot toppen. Etter ca 150 høydemeter satte vi skia på sekken og boota opp resten. Snøen var fin, det var snø som hadde falt de siste dagene, men som hadde blitt fuktig og satt seg godt. Snøen var stabil, så bekymringene for snødekket var minimalt. Vi målte renna ca midt i til 41 grader og herifra ble det noe brattere, ca 45 grader videre mot toppen. De siste 60 meterne mot toppen ble det betydelig brattere og vi fikk kjenne litt på nervene den siste biten mot toppen. Jeg var glad isøksa var med på tur denne dagen, men snøen var like fin og satt like godt i dette partiet. Siden alle ikke hadde med øksa ble søkestengene brukt som "fiskestang" for å sende ned en isøks til siste pulje.

Nok en gang ble vi møtt av en fantastisk utsikt med fjell på fjell bakover med bratte renner som stupte ned i boller og dalbunner på alle kanter! Det var en glad gjeng som sto samlet på toppen og nøt utsikten. Jeg bega meg bort til den andre renna for å se på mulighetene for å kjøre den. Her var det en stor skavel over halve inngangen og den resterende halvparten hadde ca 1m loddrett dropp ned på en flanke som var like bratt eller brattere en topp partiet på den andre renna. Helt klart mulig, men risken ved å ikke lande det første droppet var jeg ikke villig til å ta og videreformidlet dette til de resterende i gruppa. Vi ble enige om å kjøre ned der vi gikk opp.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Nok en gang skulle jeg få æren av å åpne ballet. Pulsen steg i det jeg gled inn i det bratte topp partiet. Snøen her var litt ekkel så jeg snudde meg rundt og traversete inn i senter av renna før jeg gjorde et par hoppsvinger og kom meg ned på første safe spot. Hele gjengen kom seg trygt ned første bit og fotografen Greg viste helt klart at han hadde vært i bratt terreng før og satte noen hoppsvinger tatt ut av boka om brattkjøring. Herifra ble rollene fordelt på ny. Tre kameramenn stilte fokuset på linsene og jeg fikk for siste gang på turen æren av å åpne ballet. Jeg fikk beskjed om å kjøre renna i ett jafs ned til bunnen og jeg var ikke vond å be. Snøen var fantastisk, renna bratt og fin og hylene, smilet og gleden like stor som de tidligere nedkjøringene vi hadde hatt! Å kjøre en bratt renne med fin snø og stor fart er ikke noe man gjør hver dag så her koste jeg meg virkelig!

Jentene fikk nye direksjoner på hva de skulle gjøre før de satte utfor. Fra bunnen var det fantastisk å se Tone kjøre kontrollert, fort og fint ned første del før Brittany fulgte på i store svinger. Kamera crewet reposisjonerte seg så de fikk noen bilder av jentene kjøre på en bratt flanke i nedre del av renna med fjorden i bakgrunnen! Vel nede var det store smil og en lettet gjeng som kanskje kunne skryte på seg en første nedkjøring på Island. Renna ble selvfølgelig døpt Gnarway Couloir og vi skled rolig tilbake mot havet. Båten ble kalt opp og lettbåten sjøsatt for å plukke oss opp.

Turens siste bilder ble tatt og gjengen viste at nå var 4 fantastiske dager på vei mot en ende. Kunne vi fått en bedre avslutning? Tvilsomt, tror jeg vi alle var enige om!

Tilbake på båten fikk vi servert lokalt tørka kjøtt, nyfisket torske shasimi (noe undertegnede tar sterk avstand fra) og god drikke. Seilturen tilbake til Olafsjordur var av den litt roligere typen enn hva vi opplevde på vei ut av fjorden ett døgn tidligere. Det var en veldig hyggelig seilas vi hadde foran oss samtidig som det var trist å vite at vi skulle hjem dagen etter og 9 fantastiske dager på Island var over. 

Vel tilbake i Olafsjordur ble vi møtt av sjefen på Siglo hotell som skulle kjøre oss tilbake til Akureyri hvor vi skulle fly ut samme kveld og ha en overnatting i Reykjavik før flyet hjem tidlig neste morgen.

Etter et par kjappe intervjuer til filmen som skulle lages var det klart for ett siste farvel med mannskapet på Donna Wood, Jökull Bergmann, Team Gnarway og finnene.

Slitne og fornøyde satte vi oss i bilen; Tone Jersin Ansnes, Bjørn Tore Larsen, Jussi Viskari og Ole-Kristian Strøm. Like etter avreise satt alle å sov på vei inn til Akureyri.

En fantastisk tur var over og jeg kan garantere at min trur nummer 3 til Island ikke var den siste! Her er det mye uoppdaget og jeg skal med glede oppdage mere av skiterrenget på denne øya! 

Annonse
Annonse
Annonse