EFFEKTIVT: Ingen terrengpark er like bra som den du lager sjøl. Oppdalingen Ingebrigt Killingberg har tatt hageparkbygging lenger enn de fleste hjemme i foreldrenes hage i Oppdal. Alle foto: Martin Innerdal Dalen
Lesetid: 7 minutter
Klaging fra naboene ville ikke vært veldig urimelig. Men sønnen til nærmeste nabo er en ivrig skikjører, og da valgte naboen i stedet å stille opp med gravemaskin da Ingebrigt Killingberg (den gang 17) skulle sette opp de to fem meter høye mastene til dalstasjonen sin.
– Stolpen til toppstasjonen er enda høyere, og den måtte jeg sette opp alene. Jeg gravde hullet i plena med spade. På første forsøk satte jeg stolpen på feil sted, og måtte flytte den fem meter. Da var det en periode jeg lurte på hva pokker det var jeg holdt på med. Redd var jeg også, for hvis den åtte meter høye telefonstolpen hadde velta mot husveggen ville huset blitt ødelagt. Tror ikke muttern hadde blitt så glad da, forteller Ingebrigt.
Backyard-setup – eller terrengpark i hagen som det kan eller bør hete på norsk – betyr rett og slett å sette opp rails og eventuelt hopp i hagen sin. Rails krever ikke så mye, har du en liten bakke og et rør har du kommet langt. Men oppdalingen Ingebrigt Killingberg har dratt terrengpark-i-hagen-konseptet lenger enn de fleste.
– Jeg begynte å kjøre hjemme i hagen med en gang jeg begynte å kjøre ski. Så har jeg oppgradert etter hvert. Startrampa bygde jeg i 2013, sier han.
Selv om familien Killingberg bor i et vanlig boligfelt og har relativt typisk størrelse på hagen, så er det ikke så mye som er typisk med nordsiden av den lysegrå eneboligen. Planker, stålrør, paller, wire, sager, stiger, stålrør, spader, snøskuffer, stativer, arbeidslykter, kabeltromler, ledninger, platon-plater (hva det er kommer vi tilbake til!), balkonggress (hva det er kommer vi også tilbake til), bokser, halvferdige rails, ferdige rails, verktøy, skiklær og bilhjul ligger strødd rundt omkring. Noen – som Ingebrigts mamma – vil kanskje mene hagen er rotete. Men den har et høyverdig formål; her kan Ingebrigt kjøre rails på forutsigbare og gode forhold så å si hele året. Ikke bare har han startrampe, rails, bokser, lys og underlag for sommerkjøring. Han har også egen heis og egen snøkanon (!). Alt unntatt et par av railsene har han designet og laget selv.
– Snøkanonen laget jeg av ei dyse fra ei lakksprøyte, stativet til nettet på ei trampoline, og en kompressor som lager trykkluft. Vann får jeg fra hageslangen og ekstra trykk fra kompressoren. Begge deler kobler jeg på lakksprøyta. Den er festa øverst på stativet, slik at jeg kan sette snøkanonen ganske høyt. Kompressoren står i kjelleren, slik at hele huset rister når jeg legger snø, forteller Ingebrigt.
SNØKANON: Laget av ei lakksprøyte, et trampolinestativ og en kompressor. Funker ikke kjempebra, men bra nok for park i hagen.
Snøkanonen ser ikke så voldsom ut, og minner ikke om sånne store flymotorlignende kanoner vi ser i skisentrene. Men den vesle, hjemmelagde versjonen i Luvegen i Oppdal fungerer, og har mye å si for forholdene i Ingebrigts hagepark.
– Hvor effektiv er snøkanonen egentlig?
– Vanskelig å si, men ikke så veldig kanskje? Hvis det er fine forhold med rundt fem minusgrader får jeg lagt et fint lite snølag på en halvtime. Det blir ikke så mye, men når jeg legger snøen oppå underlaget jeg bruker om sommeren skal det veldig lite snø til for at forholdene blir veldig mye bedre, forteller Ingebrigt.
Hageparken hans er selvsagt av helårstypen. Inrunnet er dekt med platon-plast, altså plastplater med bobleaktige forhøyninger i. Det gir god fart, men er nærmest umulig å svinge eller få feste på. Derfor har han balkonggress – omtrent som ei enorm dørmatte – på kickeren. Balkonggress er tregere, men gir litt feste for å sette i gang triks.
– Med bare litt kunstsnø oppå blir det veldig bra på kjøre på, sier hjernen bak den omfangsrike hageparken.
ROTETE? Neida. I hvert fall akseptert av både mamma og naboen.
Den vanskeligste delen av hagen hans er heisen. Fordi startrampa er to og en halv meter høy kunne han ikke bygge et enkelt tautrekk langs bakken, men Ingebrigt måtte bygge en konstruksjon som i prinsippet er helt lik en vanlig barneheis.
– Heisen består at en telefonstolpe i toppstasjonen, to stolper i dalstasjonen, en elmotor, et bildekk med et spor i, som wiren går rundt, og to bilfelger som sporer wiren inn på dekket. Og medbringere, altså den oransje greia vi har mellom beina når vi tar heisen opp. Jeg fikk litt hjelp av fattern, men mesteparten av heisbygginga har jeg gjort selv. Litt har jeg funnet ut på internett, men veldig mye har jeg lært av å studere heisen i Vangslia, sier han.
– Heisen både starter og ender på tomta til naboen. Hva syns naboene om opplegget?
– Tja, de syns det er interessant. Ingen av greiene er så store at jeg måtte sende nabovarsel eller byggesøknad, men jeg spurte naboene før jeg begynte å bygge, og de sa det var greit.
– Hva ville du gjort hvis naboene satte ned foten?
– Oj. Da ville jeg prøvd å overbevise dem, eventuelt bygd på en annen måte slik at de syns det var ok.
– Parken din har blitt ganske omfangsrik etter hvert, og du har veldig mange rails å velge mellom. Hvor mye penger har du brukt?
– Vi hadde en gang et budsjett på ti-femten tusen kroner, og det har vi nok sprengt. Men mesteparten – både materialer og arbeidsinnsats – har jeg fått gratis. Det hadde ikke vært mulig og bygd det uten.
Alle metallrailsene har Ingebrigt sveisa selv, de fleste rørene har han funnet på byggeplasser, og den ene boksen plukka han opp på søppeldynga (– Det var bare å pusse av litt rust, så var den god som ny!). Med et bredt utvalg rails er det fort gjort å skifte hva han skal kjøre på, selv om arealet gjør at han bare får satt opp en rail i gangen. Mesteparten av bygginga har han gjort selv sammen med ivrige skikompiser. Et par av railsene arvet han fra jibberen Vebjørn Svorkmo.
– Det er gøy å bygge, designe og konstruere ting selv, det er sånt jeg vil jobbe med når jeg blir voksen. Ingeniør eller noe sånt. Ja, og så skal jeg kjøre ski da.
PÅ BESØK: Erik Naess holder stilen på Ingebrigts sommer-oppsett.
Ingebrigt er blant de beste jibberne i Oppdal, og utvilsomt en av de aller ivrigste. Han har bitt bra fra seg i norgescupkonkurranser, men det er kanskje på instagramkontoen Jerry of the Day han har høstet mest oppmerksomhet. Et forsøk på dobbel backflip i parken på Folgefonna endte med en spektakulær kræsj. Men enda mer spektakulært var det da han i 2015 tryna hjemme i Oppdal og brakk ryggen på to steder og ødela den ene lunga. Heldigvis ikke verre enn at Ingebrigt kjørte norgescup to og ei halv uke etter, og ble nummer to.
– Bruddene i ryggen er ikke så ille, jeg har slitt med mer skuldra. Men den fikk jeg operert i fjor, sier han.
Mindre ivrig er han i hvert fall ikke. Vinsj har han også bygd selv fra bunn av, og med motor fra en illsint snøskuter blir farta så høy med vinsjen at ingen har klart å henge på når farten er på sitt høyeste. Selv om vinsjen ikke er i fast bruk i hagen, så er planen for monstervinsjen klar.
– Her skal jeg bygge hopp, med den farta vi får med vinsjen er det ingen begrensninger på hvor stort vi kan hoppe. Men jeg må bygge med mye sprett hvis det skal bli nok airtime, sier Ingebrigt, og peker på den ikke så store plena bak huset.
Les også:
HJEMMELAGA: Railsene har Ingebrigt sveiset selv , arvet av kompiser eller funnet på søppelplassen.
– Planlegg skikkelig, sørg for at du vet hvilke vinkler og buer som gjelder, sier Ingebrigt når vi spør han om tips til parkbygging i hagen.
Han testa en drøss vinkler, lengder og høyder på datamaskina før han bygde stillaset i hagen, og da traff han blink på første forsøk. Konstruksjonen er ikke bare viktig for å gjøre hopp og inrun så bra som mulig, men også for å få så inn maksimalt antall laps.
– Det må være kort å gå fra landing og opp igjen til starten. Hvis du bruker fem sekunder ekstra på å gå opp, tenk hvor mange færre hits du får i løpet av et par år.
– Hvor mange hits har du i hagen din tror du?
– Aner ikke, men jeg prøver å kjøre hver dag, i hvert fall om vinteren. Det er nok noen tusen ja!
