/ Topptur

Stetind – ambolten hvor drømmer blir smidd

Marius O. Larsen kom seg endelig til topps på Stetind vinterstid, og tindeveglederen serverer en aldri så liten historietime fra Norges nasjonalfjell.

Sist oppdatert 9. mars 2017 kl 10.21
TOPPTUR: Artikkelforfatteren på toppen av Stetind – en tretten år gammel vinterdrøm ble endelig oppfylt! Foto: Sigbjørn Veslegard
TOPPTUR: Artikkelforfatteren på toppen av Stetind – en tretten år gammel vinterdrøm ble endelig oppfylt! Foto: Sigbjørn Veslegard

Stetind. Gudeambolten. En gang krevde en tur til toppen en mindre ekspedisjon med båttur, og fra første vinterbestigning berettes det om at man måtte kaste isøkser over skavler for å karre seg til toppen. I dag er Stetind en innførsel i et kapittel om toppturer på ski i det nylig utgitte førerverket for skiturer i Narvik-regionen. Riktignok går beskrivelsen for skituren på Stetind bare til fortoppen, men salige Andreas Fransson og JP Auclair hadde seg ned på ski langs toppryggen for noen år siden. I disse aktive tider der folk fyker rundt og klatrer opp her og renner ned der, må gudene som hamrer på ambolten vite om de var de første til å gjøre akkurat det. Sånn har det blitt. Progresjon.

Bilde-1
Bilde-1

NASJONALFJELLET: – The ugliest mountain I ever saw, sa den engelske fjellsportpioneren William Slingsby. Den påstanden kan (mildt sagt) diskuteres. Stetind fra sørvest er i hvert fall et vakkert skue. Foto: Sigbjørn Veslegard

Undertegnedes første tur på vinteren til Stetind var for over 13 år siden. Vi var da klatrere må vite (riktignok ganske ferske), så turen opp gikk på beina. Vi var tre kompiser som stavret tidlig på natta gjennom skogen og opp til Svartvatnet på rundt 700 meters høyde med tunge sekker. Det var jo litt tungt måtte en innrømme, men vi hadde jo nylig lest «Extreme alpinism» av Mark Twight og kjente jo til «The art of suffering». Etter noen skarve timer i telt her, startet vi neste dag opp normalveien til fortoppen på hard snø. Det kjentes nå litt i magen det òg. Oppe ved fortoppen startet ferden langs ryggen mot Mysosten og det lumre svaet med de beryktede fingertakene. Helt dit kom vi aldri. På avstand så vi at svaet var dekket av et tynt lag med is og lite annet. Det så jo litt desperat ut og var ikke klokka blitt litt mye? Det ble retrett. 

LES OGSÅ: Slik velger du toppturski

Neste år var det nytt forsøk. Vi hadde da lært noe og brukte ski til fortoppen. Men for å ikke ha det for lett ble det fjellski med lærstøvler, med klatrestøvlene dinglende utenpå sekken. Denne gangen kom vi helt til Mysosten og svaet, men forholdene der var mye likt de vi hadde året før. Etter at to av oss hadde krafset litt rundt der uten å helt våge å ta skrittet fullt ut, ble det nok en gang retrett med uforettet sak. Så fikk Stetind på vinteren ligge, men drømmen om å stå på toppen med ansiktet opplyst av vintersola og utsikt til verdens ende skranglet stadig rundt et sted i bakhodet.

Bilde-3
Bilde-3

ET AVGJØRENDE PUNKT: Mot Mysosten. Foto: Sigbjørn Veslegard

Elleve år etter siste forsøk høvet det seg slik at det dukket opp en anledning til å virkeliggjøre drømmen. Sigbjørn, en god kompis som jeg ble kjent med gjennom tindeveglederutdanningen, hadde lyst til å ta en tur nordover for å klyve litt i vinterfjellene i nord og hva bedre enn en tur til nasjonalfjellet? Sånn måtte det bli og sånn ble det. Siden forrige forsøk hadde det skjedd en del ting både her og der. Skimo (ski Mountaineering) var blitt et innarbeidet begrep og egne ferdigheter hadde også blitt noe skjerpet. Dermed la vi opp til en dagstur med skiutstyr av typen randonnè på beina og lett oppakning i ryggsekken. Værmeldingen var strålende, med kaldt, klart og vindstille vær. Turen opp til Stetind på vinteren gjøres best med ski på beina gjennom skogen fra parkeringen opp til og over Svartvatnet, og videre gjennom skaret mellom Presttind og Stetind til Hall`s fortopp.

LES OGSÅ: Alt om randonee

LES OGSÅ: UTEs test av skredsøkere

For de fleste vil det nok føles ganske naturlig å sette fra seg skiene her, selv om den mest standhaftige nok sikkert kan fortsette et stykke til. Ryggen frem til Mysosten er først og fremst luftig, uten de store tekniske vanskelighetene og på vinteren legger det seg ganske bra med snø her. Forholdene på selve svaet under Mysosten varierer som nevnt en del, men ofte er det, som tilfellet var nå, ganske godt plastret med snø og i ærlighetens navn er ikke klatringen her da særlig vanskelig. Men luftig er det jo så tau og sikringer er nå likevel å anbefale.

Bilde-2
Bilde-2

MED TOPPEN I SIKTE: Langs østryggen mot Mysosten. Foto: Sigbjørn Veslegard 

Etter Mysosten krydres ryggen med et par enkle opptak, men for det meste er det en bred og fin rygg hvor man kan løfte blikket og nyte den storslagne utsikten til både nære og fjerne fjell. Toppen er, som på sommeren, en åpenbaring. Flat, stor og avlang og den bør krysses helt frem til varden som balanserer på kanten av stupet mot vest. Å se ned langs vestryggen til parkeringen og fjorden er noe alle som besøker toppen, sommer som vinter, bør unne seg dersom muligheten byr seg.

Turen tilbake til Hall`s fortopp går via en kort rappell ned Mysosten. Herfra er Stetind, kanskje noe overaskende for alle som kun har sett fjellet fra parkeringen og på avstand, et skifjell av beste og ganske moderate karakter. Store flanker tar deg ned til skaret mellom Stetind og Presttind og etter en kort staketur over Svartvatnet kan man nyte akkurat passe glissen skog ned til fjorden. Vi hadde perfekte forhold på vår tur med kald og fin puddersnø i ankelhøyde og forholdene var faktisk såpass gode at vi nok kunne ha stått ned toppryggen som Fransson og Auclair. Det hadde sikkert sett tøft ut, men vi er jo ikke så tøffe så vi valgte å tøfle over ryggen tilbake til Hall`s før vi tok på skiene igjen og nøyt svingene ned til fjorden mens vi gliste om kapp med ettermiddagssola. Å virkeliggjøre noen gamle drømmer er godt for sjelen og rydder samtidig plass for nye.

LES OGSÅ: Alt om skredvarsling og snøskred

Bilde-16
Bilde-16

BONUSEN: Fin skikjøring ned til skogen og parkeringen i ettermiddagssola. Foto: Sigbjørn Veslegard

Åtte timer tok turen oss, med lang lunsj og tid til den gode samtale. Med dagens utstyr og gode forhold ved Mysosten er nok dette en tur mange kan gjøre og om man ikke er lysten på rangleturen langs ryggen anbefales en regulær topptur til fortoppen på det sterkeste. Eller på en av de mange andre fjellene i området og regionen. Det er et hav av muligheter og fortsatt et litt uoppdaget område sammenlignet med for eksempel Lofoten og Lyngen, så man har ofte toppene og naturen litt for seg selv. Gode tips til turer finner man blant annet i guideboken til Mikael af Ekenstam. Det er bare å finne seg noen drømmer og få virkeliggjort dem!

Se flere bilder fra turen i galleriet under!

LES OGSÅ: Her kjører du offpiste i Oppdal

 

Publisert 9. mars 2017 kl 10.21
Sist oppdatert 9. mars 2017 kl 10.21
annonse
Relaterte artikler
Topptur randonee
10 gode tips for bedre topptur

Ikke gå så jævlig bratt

Romedalstind på Sunnmøre
Toppturer du bør gå på våren

7 klassiske toppturer du bør gå på våren

SUNNMØRE: Hjørundfjorden rundt er en av mange, råflotte langturer i Norge. Her er Erlend Aunevik midt oppe i 10 000 høydemeter, 11 mil og seks dager på tur. Foto: Øystein Frøyland
Norges fineste langturer

Tre råflotte flerdagers toppturer

Skianleggene stenger, men:

Etter stengetid

skikjører i bratte fjell
Ekstremt stabile og gode snøforhold i Troms

Flere monumentale førstenedkjøringer

annonse

Fri Flyt utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalister: Tore Meirik | Christian Nerdrum | Henning Reinton (magasinansvarlig)

Kommersiell leder: Alexander Hagen