Grivel 2F Cramp-o-matic

Men eier av et par stegjern, det ble jeg.

Jeg husker den første følelsen av å bruke stegjern og isøks opp en bratt snøbakke. Terreng og føre som ville vært skikkelig ekkelt med ski og feller, ble plutselig helt greit. «Booting»» hadde fått sin versjon 2.0.  

Valget mitt var Grivel 2F Cramp-o-matic. Allsidighet var prioritert, ståltaggene var egnet til  vertikal isklatring. Her ble det mest med tanken. Men jeg må nevne at vi på skibomstur til Alagna var ivrige nok til å klatre en tretaulengders foss vi hadde sett fra heisen etter endt skidag. 

Øksene fra den gangen er forlengst antikvariske, men stegjerna har jeg beholdt. De har bindingssystemet som passer på alpinstøvler og de fleste randostøvler, og det har vært problemfritt å bytte mellom ulike sko. 

Når de da kommer så langt at de blir festet til en støvel. Ofte har jeg bare slengt dem i bagen, sammen med klatresele og øks, i tilfelle det kom opp forslag om en litt seriøs tur, og så har de bare blitt liggende der hele helga. I dagstursekken kan de også bli liggende hele dagen, hvis forholdene likevel viser seg å være greiere enn fryktet. 

Men de artigste turene er selvsagt de som du vet vil kreve stegjern, helt fra turen planlegges. Da vet du at det blir en tur du husker.  

Strengt tatt burde jeg nok byttet ut stegjerna mine. De er utdaterte, helt uaktuelle for moderne isklatring. Til snøklatring på alpine skiturer har utstyrsutviklingen frambrakt lettere og smidigere produkter. 

Vil jeg tro. Jeg har i grunnen ikke prøvd noen andre enn de gamle Grivel-ene. 

De funker jo. Og hvor mye bedre kan et par stegjern bli, liksom? Du setter én fot foran den andre. Lar taggene tygge seg ned i snødekket slik at du står trygt. Kakker kanskje av litt klabb mot den andre skoen. Passer på de skarpe taggene ikke ødelegger skibuksa. Fortsetter videre. 

Hver gang jeg er på en slik tur tenker jeg på at jeg burde gjort dette oftere, og hvor riktig det føles å bevege seg oppover med en lett isøks i den ene hånda de gamle Cramp-o-matic-ene på beina. 

Som et annet pinnsvin føler jeg meg tryggere med piggene ute. Det er litt som å komme hjem. 

Nei, stegjerna mine får du nok aldri.