På besøk der techbindingen ble oppfunnet

Les flere saker om skiutstyr på Fri Flyt her.

Turen kom i stand ved en tilfeldighet. Hoji hadde sett en ski han ville vise oss.

– Verkstedet til Fritz ligger i kjelleren i et klassisk østerrisk hus med mange etasjer og avdelinger, så skia var i et utstyrsrom jeg aldri hadde vært i, sier Hoji.

De siste årene har han vært hos Fritz Barthel i Kufstein flere ganger i året for å jobbe med støvelprosjekter for Dynafit, noe som hittil har resultert i Hoji-støvelen.

– I utstyrsrommet så jeg de skia der, og … it blew me away. Den er fra 1990, men det er en ski som jeg kunne dratt og kjørt på nå. Den er 110 mm bred. Bindingene er offset (montert inn mot innsiden, red. anm.) og står litt lengre bak enn jeg kunne tenkt, og skiene har spenn. Men du kan bare flytte bindingene og dra på ski i morgen. Det er bare crazy … Det viser hvordan Fritz’s hjerne fungerer. Han vil teste hva som er mulig. Han var så langt foran. Kanskje for langt foran.

Uten Hoji ville det ikke vært lett å finne fram.

– Inn til venstre her. Nå er vi snart der. Du vet, egentlig ville de ekspropriere eiendom her og bygge større veier. Men Fritz fikk alle bøndene til å gå sammen og si nei, han overbeviste dem om at hele lokalsamfunnet ville gå i dass og få mye trafikk om veien ble større her.

– Her la de isen om sommeren for å holde kjøttet kaldt, sier Fritz Barthel og peker.

Vi har parkert bak et tyrolerhus med 3-4-etasjer, smilt til en gammel dame som koster gårdsplassen, og blitt vist inn til verkstedet i kjelleren. Det er kanskje 15-20 kvadratmeter stort, har en lang høvelbenk og diverse apparater som man dra kjensel på fra metallsløyden.

– Huset var bygget rundt 1820. Min familie kjøpte det rundt 1900. Jeg ble født nær Kitzbühel, men da bestemoren min døde da jeg var liten, flyttet jeg hit med familien min, sier Fritz.

Han forteller at huset har hatt mange funksjoner: Meieri, slakteri, ysteri, postkontor og kafe.

– Alle generasjoner har bygd om huset til sitt bruk, så det er ingen enhetlig stil og ganske uorganisert. Det er litt som et slott. Her vi står nå var oljetanken til fyringa, så i starten hadde vi bare halve rommet du ser nå. Det var et lite verksted her der jeg og faren min bygde modellfly da jeg var tenåring. Og så, da bindingsproduksjonen begynte, tok vi ut tanken og begynte med verkstedet.

Barthel fikk ideen til techbindingen som 22-årig student etter en tur på Mont Blanc med rammebinding i 1982. I 1984 fikk han sin første patent på den rammeløse bindingen, og 1986 fikk han patent på techbindingen som er til forveksling lik det de fleste bruker til lett topptur den dag i dag. De første årene produserte han bindingene selv og kjøpte inn støvler selv for videresalg.

– Det første året kjøpte vi 200 par fra Dynafit. Vi måtte betale full utsalgspris. Dynafit ville ha forskudd for å sette i gang produksjonen. De tenkte vel at vi ville gå konk. Min far trodde på meg. Jeg var enebarn, og jeg tror han var glad for at jeg lagde noe selv. Han sa: Du burde fortsette! Det gir meg 15 år ekstra som skikjører. Og han likte å ta litt risk. Dette huset ble brukt som sikkerhet.

Året etter kom Fritz tilbake til Dynafit og kjøpte 500 par. Og året etter 1200.

– De hadde vi her. Huset var fullt! Fra kjelleren til loftet. Støvlene kom fra Dynafit med techmaljene foran, men ikke bak. Så alle jeg kjente ble hyret til å frese ut plass til hælinserten og plassere den inn, forteller Fritz.

Fra huset solgte de bindinger og støvler til entusiaster i hele Alpene.

– Italienerne var de første som virkelig tok i bruk bindingen – de brydde seg ikke om at den var liten og rar, sier Fritz.

Til slutt kom Dynafit og sa at de ikke kunne selge ham flere par støvler fordi han solgte støvler til Italia.  Det brøt med kontrakten med importøren de hadde der.

– Da sa jeg til faren min: Nå er det game over.

– Men så ringte Dynafit og sa: Hva om du gir oss bindingen også? Jeg visste ikke da at de allerede var i diskusjon om å selge hele Dynafit til Raichle. Jeg måtte velge mellom å fortsette alene eller gå inn i Dynafit og la de ta seg av markedsføring og salg. Så jeg sa ja.  Og en dag eller to seinere ble Dynafit solgt til Raichle.

Og siden døde sjefen i Raichle i en bilulykke med sekretæren ved sin side, kona tok over i noen år – og her har Fritz et par detaljer til som vi ikke presseetisk sett skal videreformidle – og Raichle gikk konk  i 1996.

– Mange tapte penger der. Jeg fikk ikke utbetalt royalties og ikke betalt for arbeidet mitt. Det var etter det jeg arbeidet 12 år som lærer ved teknisk høgskole. Jeg husker min kone sa: Det vil være billigere om du gjør ingenting.

Men det ligger ikke for Fritz å gjøre ingenting. I dag er lenge siden selve patentet på techbindingen utløpt, men Fritz har patenter på en rekke varianter og tilleggsfunksjoner som fortsatt gir ham roaylties. 

De siste årene er det støvler han har jobbet mest med. Hoji lagde prototypen til den første Hoji-støvelene fra et gammelt par Vulcan-støvler hjemme i den bittelille boden i Whistler, men det er her hos Fritz at mye av arbeidet med støvelen har blitt gjort.

Vårt besøk er mest en snarvisitt før Fritz og Hoji skal kjøre over til Italia for å jobbe videre med Dynafits støvel-ingenører om enda et nytt prosjekt.

– Men Fritz, du må nesten vise Henning den skia, sier Hoji.

Vi blir vist inne i et lite utstyrsrom ved siden av verkstedet. Der står en bred sandwichski med en lett techbinding på.

– Det var i starten av nittitallet. Jeg vet det fordi jeg lagde den bindingen for Raichle på starten av nittitallet. Det var ganske vanskelig å få tak i den skien. Men jeg visste at de fantes for heliskioperasjonene, og jeg visste at de het Fat Boys, og at de ble lagd for folk som ikke kunne stå på ski. De var ikke for salg i Østerrike, men jeg fant dem i en butikk i Salzburg. De solgte bindingene mine, så jeg hadde en relasjon til en av dem som jobbet der og han kunne skaffe meg et par, sier Fritz.

– Du har hatt disse skiene i nesten hele min levetid! Fritz! All den lidelsen! Tredve år med tynne ski kunne vært unngått, du kunne kjørt pudder med brede ski! sier Hoji og ler.

–  Feilen jeg gjorde var jeg ikke så potensialet – jeg skjønte ikke hvordan man kunne bruke terrenget med brede ski. Så etter en stund tenkte jeg «de er jo litt tunge, og de er ikke så allsidige» … Jeg brukte de, men dessverre ikke så mye. Det var morsomt, men jeg sto på ski på samme måte som jeg sto på ski med datidens tynne ski. Det var mye bevegelse opp og ned, man dykket ned i snøen. Jeg skjønte ikke at man bare kunne flyte, sier Fritz.

– Selv om man bor rett ved fjellene er man i blant for blind for å se mulighetene. Men så kan det kan det komme en person fra 1000 kilometer unna, spenne på seg skiene og …

Fritz lager lyden av ski mot snø.

– Jeg hadde denne fordommen om at de var for folk som ikke kunne stå på ski – så de kunne ikke være for meg. Mange nyvinninger innen utendørsindustrien kommer fra nord-amerika. Forskjellen fra Europa er at her er alt «kult» – det skal være vanskelig. Du arver en kultur der du skal utføre aktiviteten på rett måte, og man er ofte lydig. Men i Statene … folk bare gjør ting, det er ingen der som sier du kan ikke gjøre det sånn, det er ingen som har gjort det sånn før. Faren min var den første her som kjøpte mountain bike etter et besøk i USA. Mange steder i Alpene var han førstemann med sykkel. Og om du spør folk her: Trenger du en sykkel med tjukke dekk? Så vil mange si: Du er crazy. Men i USA begynner bare folk å bygge rammer … I Østerrike er det en skikultur der man skal lære. I USA ga man bare folk disse brede skiene skiene og lot folk gjøre som de vil. Det er etter min mening USAs store styrke. Den anarkistiske holdningen, sier Fritz.

– Som et motpunkt til det kan jeg si at for meg er det spesielt å komme til denne landsbyen i Østerrike. Du kan bygge hva som helst her! Innenfor en kort radius finnes det folk med laserkuttere, vannskjærer, stanseverktøy, metallfres, metalldreiing … Der jeg kommer fra i Canada er du heldig om du får fatt i en snekker til å kle huset ditt som ikke er full, sier Hoji.

Før vi går rekker vi en rask espresso i etasjen over, der datteren til Fritz driver kafe. Den gamle damen som kostet gårdsplassen, har satt seg i en stol og nyter sola. Jeg spør om å få ta et bilde. Etter litt overtaling sier hun ja. Det viser seg å være Fritz’ mor. Faren døde for noen år siden, og Fritz og kona er blitt skilt, men tre generasjoner av familien bor fortsatt i huset. Og Hoji har en egen liten fløy, når han er her.

Vi sier raskt hadet og trykker oss inn i leiebilen. Jeg tenker på det Fritz sa sist jeg intervjuet ham. Jeg prøvde å få lov til å komme hit da, i 2015, men han mente – med rette – at det var unødvendig å reise så langt for et intervju, så det ble gjort på skype. Det intervjuet sluttet slik:

– Jeg begynte å stå på ski med faren min for 50 år siden, og det er alltid det samme. Venstre, høyre. Venstre, høyre. Venstre, høyre. 50 år ... Og så liker jeg det fortsatt.