HERREGUD så mye stæsj jeg ønsker meg. Jeg vil ha ny elvekajakk (litt mer volum), nye ski (litt stivere), en fet ny jakke foran vinteren, seilbrett for begynnere, kite for vinterfjellet, kanskje noen tøffere solbriller. Jeg lever i Norge i 2003, jeg er bortskjemt som faen, jeg er født på solsiden i den globale økonomien. Men det er du også. Bare i kraft av å lese dette bladet er du en forbruker av luksusartikler. Men la meg snakke for meg selv. Har jeg bestemt meg for å kjøpe noe nytt sportsutstyr, leser jeg kataloger, sjekker ut produkter i butikken. Jeg kjøper produkter der jeg får mest mulig kvalitet, identetet eller funksjon per krone. Ferdig arbeid. Jeg stiller ingen spørsmål, ser bare en merkevare jeg liker eller har erfaring med, jeg vet at logoen = bra produkter, slår til.
Jeg driter langt i hvor, hvordan og av hvem den er produsert. Fordi det er umulig å finne ut av.
MEN I BAKHODET, der jeg går hjemover med den nye jakken under armen, kverner en litt ubehagelig visshet om hvordan verdensøkonomien er organisert om dagen. De store merkevareselskapene eies av europeiske og amerikanske rikinger, og driver selv ingen egenproduksjon. I stedet er i disse selskapene blitt rene designbyrået og eiere av diverse logoer – og de bestiller produktene sine fra fabrikker på den andre siden av kloden. Selve produksjonen foregår i lavkostland, gjerne i Asia, og i den syke priskrigen som har oppstått blant slike produsenter, er det menneskene i det helt nederste stigetrinnet som betaler regningen. Har du fulgt med i timen de siste årene, vil du ha fått med deg avsløringene av forferdelige forhold på fabrikkene som produserer de luksusartiklene vi i vesten kjøper for å leve fullverdige liv. Små barn som jobber for luselønn. Burmesiske flyktninger som bures inne i ”fabrikker” som minner om konsentrasjonsleirer. Et generelt problem i mange nyindustrialiserte land er at arbeiderne får forbud mot å organisere seg. Dermed blir det umulig for dem å kreve en forbedring av forholdene.
JEG FORSØKER, sikkert i likhet med mange av Fri Flyts lesere, på de fleste områder å være en bevisst forbruker. Jeg kjøper egg fra frittgående høner, økologisk hvetemel, rettferdig kaffe og (fra tid til annen) gode cd-plater som er utgitt på små og uavhengige plateselskaper. Jeg foretrekker produkter som er underlagt en godkjenningsorden, en kvalitetskontroll som sikrer at produksjonen av den aktuelle varen ikke bidrar til å gjøre verden til et jævligere sted. Jeg utøver makt som forbruker. Men når jeg kjøper sportsutstyr, er det umulig å vite under hvilke forhold varen er produsert.
VÅR ENKLE OPPFORDRING i forkant av en ny vintersesong, går til produsenter av sportsutstyr (og de norske forhandlerne og representantene). Vær så snill og gjør det mulig for oss å utøve makt som forbrukere - også når det gjelder bekledning, ski, brett og annet stæsj. Ethvert selskap med en viss etisk forretningsdrift bør føre kontroll med hele produksjonskjeden, og bidra til at det opprettes en allment aksptert logo for ”dokumentert verdige produksjonsforhold”. Som forbrukere har vi rett til å kreve at utstyret vi bruker pengene våre på, ikke er laget av slaver. Mennesker i arbeid skal ha rett til å organisere seg, lønningene skal være levelige, ingen skal tvinges til 14 timer ved symaskinen uten pause.
HIMMELSKE DAGER på fjellet blir enda bedre om vi er sikre på at utstyret vårt ikke er laget i helvete.
ANDERS
