Sør-Amerika har mange spennende skikjøringsmuligheter å by på! Her har vi samlet våre reportasjer og turguider for Sør-Amerika.

Bruno har en merkelig magefølelse, sier han. Han spiste en merkelig sopp i morges, og nå føler han seg rar. Jeg derimot, jeg bare fryser mens jeg gjør alt jeg kan for å holde videostativet oppreist i vinden som gjør sitt ytterste for å blåse oss av ellet mens den sakte bryter oss ned ved å finslipe ansiktene våre med snøføyk som føles som tusen små kniver når de tre er. Det er litt ukomfortabelt. Likevel, det er dette vi kom for; over oss troner Cerro Fitz Roys massive granittvegger og vinden blåser ned på oss fra verdens tredje største innlandsis. Dette er Patagonia.Ti dager tidligere møtte jeg Bruno i Barcelona. Jeg hadde jobbet på en biografisk kortfilm om han vinteren i forveien, så da han trengte en filmfotograf til en tur til Patagonia ringte han meg. En eventyrlysten gren av den andorranske alpinanlegg-giganten Grandvalira forsøkte å lansere Patagonia som en skidestinasjon, og ønsket at Bruno skulle spre ordet.Les også aktivitetsguiden: <a href="https://www.friflyt.no/skiprofiler/dette-gjoer-skiprofilene-paa-sommeren" target="_self">Skiprofilenes sommerfavoritter</a>Bruno er en del av den privilegerte gruppen skikjørere som får den type forespørsler. Det følger med territoriet når man er et fransk skiikon. Rett før vi dro kom jeg i kontakt med den kanadiske fotografen Kari Medig, som tilfeldigvis skulle på en kajakk- og skiekspedisjon til tre vulkaner i Chile rett etter vår Patagoniatur, så han ble med for å ta stillbilder. <div>



 




 
 
 
 <img class="img_ordinary_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/10-30-512/4470660-1-nor-NO/10-30-51-crop660.jpg" width="660" height="441" style="border: 0px;" alt="pata2" /> 
 
 
 




</div>KOST OG LOSJI: Til tross for sitt slitne eksteriør var innsiden av klatrehytta under Fitz Roy holdt varm og koselig av våre lokale venner, og gode mengder Argentinsk vin. Foto: Kari Medig Vi ankommer El Calafate, en gammel ullhandelsstasjon hvis rønnepregede arkitektoniske utrykk i klassisk utpost-stil blir brutt opp av rariteter som presidentens sommerhus og det fem stjerners hotellet vi blir innlosjert på. På vei fra flyplassen passerer vi gauchoer, som fortsatt gjør arbeidet sitt fra hesterygg i full cowboy-mundur, og vi blir fortalt at dette var så lang sør Butch Cassidy and The Sundance Kid kom i deres landflyktighet. Jeg hadde forventet inkaer og lamaer, men kan ikke klage på western- stemningen. Vi får snart nok erfare hvordan det søramerikanske er iboende i språket, maten og livsstilen uansett. <blockquote>JEG HADDE FORVENTET INKAER OG LAMAER, MEN KAN IKKE KLAGE På WESTERNSTEMNINGEN.</blockquote>Grandvalira har satt opp det første skianlegget i området. En stolheis og en T-krok gir et flott utgangspunkt for turer rett ved byen. Utviklingen har tiltrukket seg den vanlige gjengen skibomser og sesongarbeidere, men her kommer de skandinaviske hordene i form av venezuelanere og cubanere. Og det merkes i velkomsten. Etter en rask introduksjon blir vi invitert hjem til våre lokale verter for asados, en lokal vedfyrt grill med lam grillet hele på spidd -i oppreist posisjon- og så mye biff vi klarer. Malbec-vinen yter til vår slumrende indre latino våkner og vi ler og danser inn i natta.Vil du ikke reise langt? Les også: <a href="https://www.friflyt.no/skisteder/stryn/her-faar-du-stryns-beste-sommer-offpiste" target="_self">Stryns beste sommer-offpist </a><div>



 




 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/10-32-372/4470664-1-nor-NO/10-32-37-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="pata4" /> 
 
 
 




</div>SENSOMMERPUDDER: De beste puddersvingene er de du ikke forventer. Fitz Roy i bakgrunnen. Foto: Kari MedigDe siste tiårene har ullhandelen måtte trå tilbake for El Calafates alpine omgivelser. Kronjuvelen er Perito Moreno isbreens tårnende vegger av is. Selv etter en oppvekst omringet av isbreer i det kalde nord blir jeg satt ut av størrelsen. De 70 meter høye veggene skygger for selv de enorme fjellene i bakgrunnen når man kommer nært, og i en båt på innsjøen breen munner ut i kommer man veldig, veldig nært. Men vi er ikke her for sightseeing, og etter noen fine, men snøfattige turer i fjellene rundt El Calafate reiser vi dypere inn i Andes for å komme høyere og nærmere den mer nedbørsrike Chilenske siden.El Chalten ble grunnlagt på 70 tallet som et fysisk krav på grensen mot Chile. I dag er det startpunktet for klatrere som higer etter de berømte granittårnene Cerro Torre og Fitz Roy, hvor de tilbringer sommermånedene i det som blir en yrende turistby for sesongen mens de venter på riktige værforhold. Vi blir møtt av Grandvaliras guide Merlin Lipschitz, som har drevet sitt lille firma fra El Chalten siden 1988. Bruno liker umiddelbart den vennlige, skjeggete mannen så godt at han bestemmer seg for at han skal bli den første patagonske ambassadøren for skimerket Bruno har grunnlagt; Black Crows.De første dagene tilbringer vi i et område dominert av Cerro Vespignani, en 2000 meter høy topp med massive hengende isbreer, og til vår store glede: pudder. Vi kjører om kapp for å få første spor, og gjør endelig svinger i god snø. Det er ufattelig deilig, lettelsen over å endelig få noen gode bilder, men enda mer det å kjøre pudder i store fjell tidlig i september.<blockquote>MALBECVINEN FLYTER TIL VÅR SLUMRENDE INDRE LATINO VÅKNER OG VI LER OG DANSER INN I NATTA. </blockquote>Området har alle typer terreng, fra isbrekjøring i Chamonix-stil til rolige åpne sider og bratte rygger av Alaska- typen. Men Kari er ute etter et bestemt bilde; Bruno på en fjellside i akkurat riktig vinkel til Fitz Roy sånn at han kan trekke sammen komposisjonen med en telelinse. Så etter vi har skutt alt vi kan og fått skikjøringen ut av systemet på Vespignani, bestemmer vi oss for å gjøre den fire timer lange innmarsjen til basecampen til Fitz Roy.Det har vært mye snakk om vinden her i Patagonia, men ikke før slutten av turen til basecamp merker vi noe til den. Bare det å komme seg tørrskodd over en liten bekk blir en voldsom utfordring i vindkastene som river i oss og de store oppakningene våre. Heldigvis ligger basecamp i en treklynge, med tette busker omkring som gir le for vinden. En stor rovfugl, en Carancho, er i samme situasjon som oss. Etter et baksende første møte aksepterer han vår eiendommelige tilstedeværelse i treklyngen og betrakter oss rolig gjennom vinduet i den rudimentære klatrehytta som ikke har sett folk siden forrige sommer.<div>



 




 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/10-33-22/4470668-1-nor-NO/10-33-22-crop980.jpg" width="980" height="654" style="border: 0px;" alt="pata3" /> 
 
 
 




</div>KARRIEREVALG: Artikkel- forfatteren lurer på hvorfor han ikke ble igjen på stranda i Barcelona sekunder før kamerastativet blir dratt i bakken av et vindkast. Foto: Kari MedigNeste morgen på ellet i skyggen av Fitz Roy viser det seg at Brunos magefølelse ikke var et resultat av frokosten hans. Soppen han spiste var en brødsopp, siste utvei for de lokale innfødte i hungersnød (ironisk nok med tanke på mengden av bi og vin på reisen så langt). Han sier han har en rar magefølelse fordi han skal kjøre et av de vakreste fjellene han noensinne har sett, med pampasen som strekker seg ut under ham, et lappeteppe av farger med elver som sømmer, glitrende i en sol som ikke varmer. Han forteller hvordan hvert øyeblikk her for ham har vært som å tegne former i dugg på et vindu. Der og så borte igjen. Så også med vinden.Kari får bildet sitt, og vi kjører snø skjermet fra vinden av rufsete couloirvegger i 1000 høydemeter ned fra Cerro Madsen til basecamp.Ved hjemreisen har Bruno allerede planlagt en ekspedisjon dypere inn mot fjellene som stikker opp av innlandsisen bak Mount Fitz Roy. Jeg krysser fingrene for at jeg får være med tilbake hit, til verdens ende. <div>



 




 
 
 
 <img class="img_ordinary_660" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/10-37-25/4470672-1-nor-NO/10-37-25-crop660.jpg" width="660" height="441" style="border: 0px;" alt="pata5" /> 
 
 
 




</div>ISMANNEN: Selv om han begynner å nærme seg ismannen Ötzi både i alder og tid tilbrakt på/i bre, klarer Bruno likevel å følge tempoet til guiden Merlin. Foto: Kari Medig<div class="factboxwrap">
<h3>Om Patagonia</h3>
<div class="factbox">
STEDET 
De små byene El Calafate og El Chalten ligger i Santa Cruz provinsen i Argentina, henholdsvis ved den sørlige banken av Argentino innsjøen og ved foten av Fitz Roy massivet i Andesfjellene.
SKIKJØRINGA 
Det at turisme i området tradisjonelt har vært fokusert rundt Perito Moreno isbreen og klatring i El Chalten, og at skikjørere flest reiser til Bariloche 1000km lengre nord gir gode muligheter for å stavre deg opp de 1500 høydemetrene til toppene som ligger omkring 2000 moh. rundt El Chalten og El Calafate. Grusveier gir lett adgang til starten av de este turene, men er du ikke fremmed for litt anmarsj er mulighetene lengre inn i Andesfjellene så å si endeløse. 
KLIMA 
Patagonia er kjent for sterk vind, men det blåser generelt mindre på vinteren. Vi hadde en uke med godt vær fulgt av noen dager med nedbør og sterk vind. Høyslettene mot øst er nedbørfattige, mens dess lengre man trenger inn i fjellene mot vest vil man få jevnt mere snø.
REISEN DIT 
Fly fra Oslo til El Calafate koster omkring 10.000kr tur/retur. Er du av den komfortsøkende typen er Grandvalira per i dag eneste operatør som tilbyr pakkereiser i området med UIAGM guider, transport på bakken, kost og losji fra 50.000 kroner for åtte dager. Har du større eventyrlyst enn budsjett er leiebil (fra 4500kr pr. uke) og telt et godt alternativ. Det nnes også billige herberger i både El Calafate og El Chalten (dorm fra 100 kroner natten, private rom fra 110 kroner). 
<div>



 




 
 
 
 <img class="img_ordinary_300" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/files/10-38-16/4470676-1-nor-NO/10-38-16-crop400.jpg" width="300" height="346" style="border: 0px;" alt="arg" /> 
 
 
 




</div>
</div>
</div>

REISEGUIDE: Bruno Compagnet er selverklært profesjonell skiboms, og reiser til Sør-Amerika for å finne vinteren når sommeren ankommer Norge.

På ski på sommeren? I Patagonia i Sør-Amerika er det full vinter

– Fokk! Nokken har vært her. Døren e dirket opp.Både Martin og jeg blir helt paffe.– De har stjålet sekken med alle klærne mine, og skredutstyret, kom det fra Martin.– Alle klærne?– Alle.En uke tidligere fant jeg meg selv sittende på et fly i retning Santiago, Chile. Masteroppgaven var levert, masterkortet var dratt, og det aller siste studielånet var kommet på konto. Det var sommer. Hjemme var sogndølingene allerede i gang med å sensurere stisykling på Kaupanger, og få tenkte på vinter. Martin Johannessen, som var inspirert nok til å be sjefen sin om ytterligere en måned fri etter et halvt år på loffen, satt ved siden av meg.– Vennligst sett mobiltelefoner og annet elektronisk utstyr i flightmode.Flyvertinnen snakket over høyttaleranlegget.– Eg har ikkje flightmode uansett.Martin lo litt for seg selv. Han har de senere årene utviklet en slags fobi mot høyteknologiske hjelpemidler, og har av samme årsak valgt seg ut en mobiltelefon av god årgang.– Ikkje har eg med lader heller, men batteriet pleier å vare nesten en måned. Eg glømte å lade an før vi dro då. I den hektiske perioden som ledet opp til turen hadde jeg hatt lite tid til forberedelser. Det ble etter hvert tydelig at Martin hadde forberedt seg like lite, om ikke mindre.<div> 


 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-11-11/5358929-1-nor-NO/16-11-11-crop980.jpg" width="980" height="634" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde-2017-07-24-kl.-10.30.33" /> 
 
 
 
</div>PRIMA: Martin Johannessen på vei ned en av de mange rennene rundt Portillo. Til tross for noen banditter er skikjøringen i Chile upåklagelig.Etter seriøse mistanker om at vi var blitt bortført på vei fra flyplassen i Santiago, plukket vi opp vårt hjem for den neste måneden. Ordet «diskret» var tydeligvis ikke i ordforrådet til Wicked Campers. I stedet ble vi presentert for «The Mystery Machine», gjort kjent av selveste Scooby Doo. The Mystery Machine, heretter Mysteriemaskinen, hadde taktelt, slitte sommerdekk og en lakkeringsjobb som skrek vestlending i den internasjonale betydningen. Det skulle ikke være noen tvil om at det her var turister på tur. Uten å tenke for mye over det satt vi snuten mot turens første destinasjon: Portillo.Siden det ennå var tidlig på sesongen, og årets første snøfall hadde kommet til de sentrale Andesfjellene, var dette et naturlig sted å begynne. Portillo befinner seg på grensen mellom Chile og Argentina, og er det eldste skianlegget på den sørlige halvkule. Med umiddelbar nærhet til Aconcagua (6961 moh), Sør-Amerikas høyeste fjell, er de sentrale Andesfjellene verdens høyeste fjellområde utenfor Himalaya. Dette tiltrekker folk fra nær og fjern, og følgelig var mang en amerikansk skiproff å se rundt i anlegget. Til tross for Portillos nokså luksuriøse atmosfære, klarte vi å opprettholde lav levestandard på parkeringsplassen.– Eg kjennar høyden litt.Martin hostet i det han sparket stegjernene inn i den harde snøen, på vei opp turens første prosjekt: Super C-rennen. Super C kan nåes fra anlegget, men er allikevel seriøs i sin fulle forstand. Turen opp innebærer om lag 700 høydemeter opp et bratt rennesystem, med obligatorisk travers over «Kjøttkverna» - en utsatt passasje med døden til følge om noe skulle skli. Heldigvis var skredfaren fraværende denne julidagen sør for Ekvator, og i stedet for snøprofiler fikk vi god bruk for stegjern og isøks. Martin måtte omsider se seg slått av mangel på oksygen i luften, og undertegnede fortsatte videre opp alene. Med uttopping på nesten 4000 meter over havet, var utsikten fantastisk. Den mørkeblå fargen i Lago Del Inca ga en vakker kontrast til snøkledde Aconcagua. Der nede satt fiffen komfortabelt og spiste treretters på en av fjellets dyre restauranter. Her oppe var stemningen en annen. Jeg satte de nervøse førstesvingene i 50 grader bratt knallhard kalksnø. 1500 høydemeter med presise svinger senere sto jeg på bunnen og kjente på melkesyren i lårene. Det var deilig å kjøre ski midt på sommeren!<div> 


 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-11-51/5358933-1-nor-NO/16-11-51-crop980.jpg" width="980" height="634" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde-2017-07-24-kl.-10.30.20" /> 
 
 
 
</div>LANGE LINJER: Super C couloir i Portillo byr på om lag 1500 høydemeter med nydelig bratt rennekjøring. Fra toppen kan man se Aconcagua (6961moh); som er det høyeste fjellet i verden utenfor Himalaya.– Fokk! Nokken har vært her. Døren e dirket opp.Vi sto utenfor supermarkedet i landsbyen Los Andes. Klokken hadde akkurat passert seks på ettermiddagen, og mørket falt på. Flere hadde tidligere advart oss mot hyppige bilinnbrudd i Chile, men vi hadde ikke tatt våre forhåndsregler. Ting som soveposer og dunjakker forsvant i dette nokså skjebnesvangre øyeblikket. I etterpåklokskapens lys er det forståelig at en stakkars fattig innbruddstyv valgte seg ut selveste Mysteriemaskinen som offer for kveldens raid. I tillegg til å være aldri så lite selvlysende, ble det også etter hvert klart at hvem som helst kunne klart å bryte seg inn denne bilen med en spiseskje.– De har stjålet sekken med alle klærne mine, og skredutstyret, kom det fra Martin.– Alle klærne?– Alle.Martin så litt bleik ut der han sto. I et høyst vellykket forsøk på å reise fast’n’light hadde Martin nemlig grammet det meste. Bagasjen hans begrenset seg i full grad til skiutstyr og en turbukse. Så da tyven snappet med seg det første han fant, som dessverre viste seg å være Martin sin sekk, var det ikke så mye igjen. Etter noen dager med dyre telefonsamtaler til forsikringsagenter, fikk vi erstattet det mest nødvendige. Neste storm skulle treffe litt lenger sør, så vi satte snuten mot Nevados de Chillán.Chile er svært variert, og består av intet mindre enn fem klimasoner. Vi hadde tydeligvis havnet i en våt en, og mens regnet trengte inn gjennom teltduken, så lavet snøen ned i fjellene. Heldigvis for oss er Nevados de Chillán et av få steder i Sør-Amerika med skogskjøring, og vi fikk mange fine pudderdager blant trær og varme kilder. Én dag på vei til fjells plukket vi opp en haiker. Dette til tross for at vi fast bestemt hadde sagt at vi skulle unngå slike ting etter innbruddet. Fyren vi plukket opp var en kanadisk snowboarder med navnet Lane McMillan. Lane var på tur alene, men hadde vært i området tidligere, og hadde dessuten noen kule prosjekter han ville gjøre. Lane var ganske fornøyd med å treffe folk med skredsøkere, og vi var ganske fornøyde med å finne noen som hadde vært i området før. Så vi bestemte oss for å dra på tur sammen. Det første prosjektet var den 3185 meter høye Volcan Chillan Nuevo. Etter mange timer i stiv kuling kom vi oss til toppen. Utsikten ned i krateret var spektakulær, og lukten av svovel var absolutt tilstede. Ettersom min erfaring med vulkaner var fraværende frem til akkurat dette øyeblikket, slo det meg ikke at svovellukt kanskje kunne være et faresignal. Med vår norske naivitet, og totale mangel på spanskkunnskaper, hadde vi ikke fått med oss at hele vulkanen var på gul alarm. To dager etter kom et lite utbrudd, og to uker senere gikk hele toppen i lufta. Heldigvis for oss var vi lykkelig uvitende på dette tidspunktet, og alle var enige om at det var en fin tur.<div> 


 
 
 
 <img class="img_crop_980" src="https://image-cdn.friflyt.no/var/friflyt/storage/images/media/images/16-12-284/5358937-1-nor-NO/16-12-28-crop980.jpg" width="980" height="608" style="border: 0px;" alt="Skjermbilde-2017-07-24-kl.-10.28.43" /> 
 
 
 
</div>OPPTUR: Lane McMillan og Martin Johannessen i toppstøtet mot Volcan Nevados de Chillan (3212 moh), som ligger på grensen mellom Chile og Argentina. Denne vulkanen var heldigvis langt mindre aktiv enn sin nabo Volcan Chillan Nuevo. De argentinske Andesfjellene kan sees i bakgrunnen.Det neste prosjektet var Volcan Nevados de Chillan (3212 moh). Volcan Chillan Nuevos langt mer utilgjengelige, og heldigvis mindre aktive søsken. Verken kart eller turbeskrivelse var å oppdrive, og vi fikk testet navigasjonskunnskapene i en labyrint av vulkansk morene. Det ble en lang tur, og etter 2700 høydemetre sto vi på toppen. Utsikten over Chile i vest og Argentina i øst var helt fantastisk. Vi la nedkjøringen via krateret. Lane ble fort en god venn, og flyttet like gjerne inn i Mysteriemaskinen. Ettersom han også bodde i bilen hjemme i Canada, hadde han ingen innsigelser mot levestandarden. Vi holdt et kort råd om hvor vi skulle dra videre, og bestemte oss for å besøke Las Lenâs i Argentina, som bare var en dags kjøretur unna. Vi gledet oss til biff og rødvin.– Eh, det kan se ut som passet e stengt.– Stengt?– Ka gjør vi då?– Vi får vel kjøre rundt då.Det var i dette øyeblikket vi innså at dagens kjøreinnsats var forgjeves, og vår 8-timers kjøretur brått var forvandlet til et tre dagers rally. Uten å tenke så nøye gjennom alternativene våre, kjørte vi videre. Ferden vår tok oss rundt en 930 kilometer lang omvei, over et 3000 meter høyt pass og på en motorvei som plutselig tok slutt og ble til en grusvei. Etter tre dager kom vi slitne frem til Las Lenâs. Det var nå en uke igjen av turen.– Eh, det ser ut som det kommer en ny storm. En stor en. Det ble stille. I løpet av rallyet vårt hadde vi vært uten forbindelse til omverdenen, og hadde totalt gått glipp av at et stort stormsystem var på vei mot Andesfjellene.– Det ser ut som at det treffer i morgen.Alle visste hva det betydde. Det tidligere nevnte 3000 meter høye passet, det beryktede Paso Los Libertadores, som er hovedfartsåren mellom Chile og Argentina, stenges vanligvis ved slike snøfall. Sist gang var det stengt i to uker, og med under én uke igjen til flyet vårt hjem fra Santiago, hadde vi ikke noe valg. Vi måtte snu.Stemningen ble betraktelig lettet da vi krysset grensen tilbake til Chile, ytterligere én dags kjøring senere. Vi var nå tilbake i Portillo. Sulteforet på skikjøring var vi nå klare til å snø ned. Og det var det vi gjorde. I løpet av de neste dagene kom det nærmere halvannen meter knusktørr nysnø, etterfulgt av sol. Terreng som hadde vært hardt og uforsonlig ved første besøk, var nå omvandlet til deilige renner og spines dekket av puddersnø. Det smakte ekstra godt at veien til Portillo var stengt, og at vi var på riktigside av bommen. Blakke og solbrente satt vi oss på flyet hjem. Martin sin mobil var tom for strøm.– Neste gang tror eg kanskje at eg skal spandere på meg et ekstra kolli. Det hadde vært greit å ha nokke å bytte til no.Jeg var enig.

Sør-Amerika

På ski på sommeren? I Patagonia i Sør-Amerika er det full vinter

Portillo i Chile gir deg fersk pudder midt i juli

Populære tjenester

Om friflyt.no

PERSONVERN

Kontakt

KUNDESERVICE

NYHETSBREV