Her en beretning om en av Romsdalens store klassikere, Nordøsteggen på Store Trolltind. Disse to klatrerne glemte stegjern, noe som gjorde turen mye lengre enn de hadde tenkt seg.
OPP: Oscar Medel følger midtveis på eggen. Foto: Erik Neergaard
Lesetid: 8 minutter
På tur i skogen med hunden fikk jeg en melding fra Oscar: «Jeg har en strålende plan for oss. Har du lyst å klatre Nordøsteggen på Store Trolltind på tirsdag? Si ja!!!!!!!!!»
Jeg hadde ikke hørt om ruten før men Oscar beskrev den som en romantisk klassiker, så jeg var solgt. Etter litt research fant jeg ut at det var en klassiker med en ganske lang anmarsj, for så å være moderat lett klatring rundt grad 4-5 til toppen og retur ned på andre siden gjennom dalen. Dette hørtes gøy ut, og Oscar og jeg brukte de neste dagene på å avtale utstyr, overnatting osv.
Planen ble å kjøre opp dagen før, ta en tidlig start og overnatte etter klatringen før vi kjørte hjem. Humøret var høyt på vei fra Oslo til Romsdalen og det ble delt mange gode klatrehistorier på vei mot å bli bedre kjent. Det var min første tur til Romsdalen og det var et mektig og imponerende landskap som møtte oss. Været var fantastisk og Trollveggen og Trolltindene reiste seg der oppe. Men, det var mye mer snø på toppene enn vi hadde regnet med. Dette kunne bli spennende da vi ikke hadde tatt med stegjern eller isøks.
Vi hadde tatt med telt og soveposer, men kjørte forbi Åndalsnes vandrehjem og stakk innom der for å høre om de hadde noe ledig. Noen nybyggde hytter så fristende ut og vi utvidet budsjettet vårt ved å leie en av de for to netter. Godt satt opp dro vi inn til Åndalsness og kjøpte mat og øl og vin. På veien hjem dro vi til Mjelvasteinen, som Oscar kjente til og vi buldret og tauklatret litt, som en liten oppvarming for neste dag. Tilbake i hytten, og gode og mette sorterte vi utstyr og gjorde klart. 04:30 sto vi opp, spiste og lagde matpakker og klokka seks sto vi på stien klar for eventyr og en fire timers anmarsj.
KLASSISK: Nordøsteggen opp til Store Trolltind (1788 moh) er bare helt rå! Foto: Erik Neergaard
Været var på topp og solen varmet oss opp litt over middels mye på oppstigningen. Det går jevnt oppover langs ryggen mot Adelsbreen med en flott utsikt over Åndalsnes. Etter ca to timer kom vi til et lite vann, og vi spiste litt mat og fylte vannflaskene. Herfra lå det nå noen store snøfelt mellom oss og Nordre Trolltind. Disse viste seg dog å ha en passe konsistens – ikke is og ikke skik-kelig tung snø, men likevel var det mer slitsomt enn det hadde vært på tørt underlag. Spesielt i de mer steile partiene var det tungt å gli for hvert steg. Etter ennå en god stund kom vi oss til foten av Nordre Trolltind og herfra var det bare 15 minutters klyving til toppen, og den mest spektakulære delen av anmarsjen. Fra toppen går det en par meters egg videre som en mur som på en middelalders borg. På venstre side kommer Trollveggen opp og det er noen hundre meters stup ned. Med solen skinnende var dette både fornøyelig og nydelig.
På kanten av Nordre Trolltind, mot eggen en det en ca 20 meters rapell, her satte vi oss på en liten gressflekk og nøt utsikten og eksponeringen. Jeg merket at jeg hadde satt meg på noe og trakk opp en svart BH fra H&M – med C-skål for de som lurer. Muligheten for å møte toppløse dameklatrere videre oppe, fikk humøret og motivasjonen til å stige betydelig. Får å komme ned til rapellfestet, som består av masse gamle slynger, må man klive ned ca to meter på litt løs og veldig eksponert stein. Her valgte jeg å legge en sikring. Dernest er det en kort 20 meters rappel og litt klyving videre til klatringen starter. Klatringen er ca 5-6 taulengder og går opp eggen med flott utsikt til dalen og Trollveggen. Graden er ca 4-5, men det var flere våte partier, mose og sleip stein, og ofte utklatringer på 10-15 meter. Steinkvaliteten er ikke fantastisk men ruten og hele opplevelsen gjør dette til en klassiker.
Vi traff nok ruten ganske bra og gikk ikke mye feil, men å finne bra standplasser og sikringer til disse, tok tid. Ca 18:30 toppet vi ut på Store Trolltind. Herfra skulle det egentlig bare være noen timer. Første delen av returen var litt slitsom med løse stein i grapefrukt-størrelsen. Med drømmen om å snart møte mer fast underlag og dermed snarere åpne de kalde ølene som ventet oss møtte vi en litt verre utfordring. Under oss lå et stort snøfelt. På grunn av solen var det vanskelig å vurdere om det var fast nok til å gå på eller om man kunne skli ut, så vi begynte å jobbe oss nedover med halvveis rappel og nedoverklatring på siden av snøen.
TUREN: Topo, anmarsj og kryssing av bratt snø på returen. Foto: Erik Neergaard
Fornøyd over den kreative passeringen nådde vi ikke lengre enn rundt hjørnet, før et enda større og mye brattere snøfelt lå mellom oss og stien. Passasjen var på ca 50 meter i 60-70 graders helning. Ikke noe problem med stegjern og et par sikringer men dette hadde vi ikke med oss. Etter en vurdering av mulighetene besluttet vi å gå for traversen. Jeg bandt meg inn og Oscar satte et par sikringer som anker og en ledesikring. Kvaliteten på snøen var relativ hard men akkurat så løs at foten gled litt etter hvert spark inn. Innerst var det et islag, så her var det bare å håpe og be om at snøen satt bra nok festet til isen under. Jeg hadde med tynne hansker og brukte fingrene som klør. Hanskene ble fort våte og jeg måtte stoppe for hver tiende meter for å riste liv og varme i fingrene. Det som er skummelt med travers er at et fall blir lengre jo lengre man kommer. Rett før jeg kom til rent fjell igjen, så jeg at kanten på snøfeltet hadde skilt seg fra fjellet og det var hult under. Med ca 50 meters tau bak meg var det bare krysse fingrene i det jeg steppet fra snøfelt til deilig fast fjell. Da var det Oscar sin tur, og som nevnt startet han med mest tau ute, og utsikten til et mindre fall etterhvert som han kom tettere på meg. Traversen var ganske nervepirrende og ikke mindre skulle det bli. Normalveien ned er en ganske smal sti som siksakker seg rundt fjellveggen. Noen passasjer er veldig smale med flere hundre meters eksponering. Mange av disse var våte eller hadde is på seg. Vi traff på to mindre snøfelt/renner vi måtte over, men som begge krevde innbinding. Lengre ned begynte det å jævne seg ut og vi tok beslutningen om å unngå ennå et stort snøfelt ved å klatre ned steinrøysen til vi kunne gå sikkert over. Det var lettere sagt enn gjort og det var mye løs småsten. Slik fortsatte vi i ca en time før vi kom til noenlunde flatt lende. Her var det til gjengjeld masse snø. Vi hadde nå brukt mange flere timer enn vi hadde beregnet og vi begynte å bli nervøse for dagslyset. Vi trasket innover dalen i våt og tung snø, noen steder blokker og store stein og andre steder i ren snø. Begge hadde på anmarsjsko som etterhvert var både våte og kalde. Etterhvert nådde vi et mer flatt platå med stier. Da skiftet vi sokker og kledde om. Et par tørre tjukke merinosokker på føttene føltes helt himmelsk nå.
Omsider så vi lysene fra Trollstigen og da var motivasjonen og gåingen lettere. Klokka ett om natten satte vi igjen føttene på asfaltert og jevnt underlag og veltet om på hver vår benk på Trollstigen Senter. Et par googlesøk og vi fant et nummer til Åndalsnes taxi. En noe gretten taxisjåfør ble vekket men turen opp hadde gjort han blid igjen, og vi fikk masse gode historier ned svingene på Trollstigen. Ølene, vinen og den gode maten vi hadde gledet oss til måtte vente og det ble bare til en øl under dusjen mens jeg lengtet etter sengen. Eggen opp mot Store Trolltind er fantastisk og en skikkelig klassiker med alle aspekter av en riktig fjelltur. Anmarsjen er lang og seig og som beskrevet er ikke returen bare, bare. Et godt tips er derfor å sjekke snøforhold.
