Paula Voldner tilbake på Kjerag

Ruta vi skulle klatre heter «En Forbundsfiende». Den er grad 8-, og ble gått første gang teknisk av Anne Grete Nebell, Bjarte Bø og Odd Roar Wiik i 1997.

Første, og hittil eneste så vidt vi visste, fribestigning ble gjort av Robert Caspersen og Bjørn Eivind Årthun i 2005. Det var fire harde taulengder på rad, med grader mellom 7+ og 8-. Totalt er det 12 (eller 15, det fant vi aldri helt riktig ut av) taulengder.

Vi var fem stykker samlet ute på neset den kvelden, helt i begynnelsen av juni. Det var den lokale helten, evigunge og alltid gira Jon Egil Auestad som har vært opp veggen utallige ganger. I taulaget hans var semi-lokale Pete Whittaker, risskonge og den ene halvdelen i duoen WideBoyz.

I tillegg var det Kalle Olsson fra Stockholm, som har brukt vinteren på å runde Demperhylla, og en annen svenske, Erik Grandelius som også kan krimpe hardt og gå på lange runouts. Også var det meg, og jeg hadde ikke statistikken på min side.

Sist jeg var på Kjerag var i fjor, da snudde vi på grunn av våte riss og lav moral. Gangen før det, for tre år siden, ble jeg fløyet ut av veggen i helikopter. Et tak hadde brukket og jeg hadde fått åpent brudd i ankelen.

Jeg ble reddet etter sju timer med en ulltrøye bundet stramt rundt ankelen, og tilbragte sommeren på Ullevål sykehus. Jeg var ikke så høy i hatten der jeg satt blant de beste klatrerne i Norge.

Men det var en viktig tur for meg. Det var noe som måtte avsluttes, og det var med Erik, som var den som hadde bundet ulltrøya rundt foten min den gangen, i samme taulag som meg.

Foran oss skulle Jon Egil klatre, medlem i Rogaland Alpine Redningsgruppe, en del av den gjengen som hadde reddet meg og gitt meg tilbake foten. Det var på tide å bli venner med veggen bak meg, jeg kunne ikke for alltid ha en nervøs klump i magen når jeg tenkte på Kjerag. 

Vi satt lent inn til en svær stein som ligger midt på plenen der, og spiste middag. Lefser med bønner, grønnsaker og ost – man kan leve det gode liv der ute, for alt vi ikke skulle ha med i veggen hadde vi avtalt å sende tilbake med båten dagen etter. Telt, soveposer, primus, bok, kikkert, blir pakket halvt i ørska etter at alarmklokka har ringt og man har sovet, eller latt som at man har sovet, noen timer. 

Det ligger store steiner spredt rundt i kanten av gressflekken, som kanskje er på størrelse med en halv fotballbane. Går man noen hundre meter langs vannkanten, utover, kommer man til en elv som renner hele veien fra toppen, den har vært en foss der oppe på veggen, men blitt en liten bekk innen den har nådd fjorden.

En gang så jeg en stor geit der som kikket på meg mens jeg fylte vann. Gammel og klok, med horn som snurret seg innover, og jeg vet ikke hvem av oss som var mest forbauset.

Les også: Pete Whittaker frisoloerte Kjerag

Geitaneset er et slags nullpunkt, i ordets mest bokstavelige betydning. Et stormens øye, der alt er stille kvelden før. Det er ikke flere forberedelser som kan gjøres: det som har fått bli med ut, er det vi har. Man setter opp teltet, lager noe mat, kikker opp på veggen.

Jon Egil hadde med seg kikkert, veggen så tørr ut. Så på føreren, så på utsikten, så på måkene og opp på veggen igjen, den var gyllen i solnedgangen. Ventet. Børstet tennene litt for tidlig, klokka var jo bare halv ni, men vekkerklokka sto på fire.

Nervøs for ikke å få sove, ville ikke legge meg for tidlig for så å bli liggende og vri meg i posen, men vi måtte jo hvile. Vi la oss rundt halv ti, jeg sovnet heldigvis før ti.

Og så, det som virket som noen sekunder senere, hørte jeg hviskende stemmer og forsiktig klirring i karabinere, det var Pete og Jon Egil som skulle begynne en time før oss. Det betydde at klokka straks var fire, jeg var med ett lys våken. 

Alt var fuktig da vi sto opp. Gresset og teltduken hadde fine perler på seg, en tynn morgendis slapp taket, og himmelen ble rosa rundt oss mens vi pakket sammen og bar tingene våre ned til den lille provisoriske plankebrygga. Veggen var like stor som kvelden før.

Geitaneset fortjener navnet sitt. Da vi halvt krabbet, halvt klatret, oppover de bratte gressbakkene så vi to geiter som sto i den bratte veggen ved siden av oss og fulgte med på oss. Den ene var helt svart, den andre var helt hvit. De sto uanstrengt og så på de usikre skrittene mine, hvordan jeg klamret meg til røtter og busker rundt meg. 

– Faller man her så dør man.

Det var Erik og Kalle som gikk foran meg og konverserte. Geitene trasket videre bortover fjellsiden. Vi fant fram tauet og begynte å gå løpende, og en halvtime senere hadde gressbakkene gått over til å bli loddrett granitt, vi var ved innsteget.

Første taulengde var en 6+, Erik gikk den i anmarsjsko, men Kalle og jeg tok fort på oss klatreskoene da vi så at han stoppet for å kalke opp. En taulengde til, og så var vi oppe ved offwithen. Det er en 7’er som heldigvis lot seg klatre med mye av kroppen på utsiden av risset.

Vi hadde med noen store kamkiler til denne taulengden, og det var jeg glad for. Jeg skjøv #5 camaloten foran meg oppover, satt den fast men fikk den løs, og toppet ut på en pilar der jeg kunne kikke ned på fjorden mange hundre meter under oss.

Det kjentes ut som at det først var nå klatringen kunne begynne. I føreren står en ny 7- taulengde, merket med «noe seriøs». Vi baserte oss på en kombinasjon av føreren med de tekniske grader fra 1997, og en vi hadde funnet i sak i Klatring fra 2005 om fribestigningen. 

Det var to artikler, den ene skrevet av Claus Øiseth og Vegard Fluge Samuelsen om et forsøk der de hadde snudd på grunn av regn, og den andre skrevet av Bjørn Eivind Årthun om hans og Robert Caspersens fribestigning av ruta. Det var faktisk de artiklene som var grunn til at jeg satt og dinglet med føttene på pilaren der, og sikret de andre opp.

Jon Egil hadde bedt meg lete etter de gamle artiklene, jeg visste ikke at de fantes en gang, men da jeg sendte de over ble jeg sittende og lese selv. «En Forbundsfiende er en elegant rute. Nesten utelukkende fin og ren klatring helt til du vipper i land på toppen», sto det.

Taulengdene var trestjerners. Det var en av de tørreste linjene på veggen, og å klatre Kjerag i begynnelsen av juni er veldig tidlig i sesongen, vi var de første klatrerne på veggen i år.

Vi ble med på Jon Egil og Pete sin plan, den ruta virket så fristende. Og jeg angret ikke, for fra toppen av pilaren kunne vi kikke bort på Skjoldet, den andre ruta vi hadde vurdert. Det dryppet fra den.

Erik klatret opp den «noe seriøse» taulengden uten problemer, det var riktignok noen hule flak, men hvis man lister seg forsiktig opp kan man hvert fall late som man blir lettere. Jeg banket nervøst på hvert eneste tak jeg belastet, jeg ville ikke rive ut noe mer stein fra denne veggen.

Erik hadde bygget en hengende og utrolig eksponert standplass under første cruxtaulengde. Foran oss hadde vi Jon Egil og Pete, og det var en uvant luksus å kunne følge kalkmerker oppe på Kjerag. Denne ruta hadde ikke fått noe besøk på over 15 år, og nå klatret vi plutselig i tog oppover.

Jon Egil hadde tatt en lang suser helt på toppen av den første av de harde taulengdene. En pumpende 7+/8- med noen sleipe håndjammer hadde spyttet han av, og han brølte sin frustrasjon utover Lysefjorden. Kalle fulgte bekymret med, dette var hans taulengde. Jon Egil ble firt ned tilbake til standplassen, og Pete tok over den skarpe enden.

Jon Egil fulgte i fri uten noe problem. Så var det Kalle sin tur. Han så stødig ut, men da han nærmet seg toppen så det et øyeblikk ut som beina var på vei av. Men nei, han vippet seg rolig over kanten, og rett etterpå hørte vi «säkring klaaaaar».

Vi fulgte på, jeg var takknemlig for kalkspor og sweet toprope, men visste at neste taulengde var min. En 7+ høyt oppe i en vegg som har spyttet meg av før. Ville Kjerag ha meg denne gangen? Skulle vi endelig bli venner igjen?

Vi ble hengende lenge og vente på den standplassen. Pete og Jon Egil sleit med å forstå hvor de skulle, og standplassen Jon Egil hang og sikret på der oppe var helt fritthengende og ganske trang, bedre å vente nede.

Det er ganske psykende å vente midt i en stor vegg der man skal forsøke å være effektiv, plutselig må man gire ned og slappe av, og jeg studerte det litt for store fingerrisset som ventet meg.

Jeg husket fra Bjørn Eivind sin gamle artikkel at på denne lengden hadde Robert snakket om kaldpump. Moralen i taulaget var litt synkende, vi var lei av å vente og jeg var nervøs for all den vanskelige klatringen som ventet oss.

Men så snart vi så at Jon Egil gjorde seg klar der oppe kunne vi ikke lenger stå og kjenne etter hvordan vi egentlig hadde det, da var det bare å gå tilbake på jobb igjen.

Den nevnte kaldpumpen kom som bestilt, beina skled av, men jammene satt godt nok til at jeg klarte å tvinge de på igjen. Alle sikringene var gode, steinen var solid – hvert fall der den vanskeligste klatringen var – og toppen var et bratt opptak opp til en ny hengende stand. 40 meter over de andre ropte jeg ned at jeg var klar til å heise, og så kom den vesle pakken med tre små sekker bundet sammen seilende ut under meg.

Det var bare luft under meg hele veien ned til steinrøysa mange hundre meter ned. Erik og Kalle fulgte uten problemer, ga meg en high five for bra klatring, men det var på ingen måte over. 

Nå var det klart for den første av de to åtte minus-taulengdene, og rutas egentlige crux. Det var Erik som skulle lede. Den gamle artikkelen fra Klatring, som vi baserte mye av veivalgene våre på (kanskje ikke i like stor grad som kalken fra taulaget foran oss) var litt sprikende.

Det første taulaget som hadde prøvd seg i fri, Klaus og Vegard, hadde sannsynligvis gått det store risset som skar ut mot venstre, en overhengende offwith, med antatt grad 8-. Vi fant fram telefonen og hadde høytlesning: «Klaus er helt nedlessa i svære kamsikringer.

Har sikkert 30 stykk, inkludert mange av de største. Som vanlig går det ikke så fort oppover. Sprekken er dyp og Klaus forsvinner tidvis inn i den. Snart er han rundt det første overhenget og ute av sikte.» 

Det andre alternativet, som både føreren og kalkmerkene indikerte, var rett opp. Begynne i det store risset, og så dra svakt mot høyre, ute av synet for sikreren. I artikkelen fra Robert og Bjørn Eivind sin bestigning sto det ingenting om en «overhengende grøft».

Erik kikket seg litt rundt der oppe, bestemte seg for å følge samme rute som Robert og Bjørn Eivind sannsynligvis hadde gått, og der kalken fra taulaget over oss var, han gikk rett opp. Ropte ned: 

– Nå må jeg gå på en lang runout her.

 Det ble stille en stund, vi hørte at han pratet med Jon Egil som sto på standplassen over oss. Og så plutselig: «säkring klaaaaar». Vi fulgte, og da jeg kom rundt kanten etter å ha brukket ut av det store risset så jeg bare et lukket dieder med små krimper, slappe sidetak og ingen sikringer. Hvordan kunne dette ikke være nevnt med et ord i føreren?

Det var opprørsstemning på standplass, det var en skandale at vi ikke hadde fått noen advarsel om en 10 meters runout på cruxet! Pete hadde onsightet den taulengden uten å vite om han var på riktig vei, og ingen kalkmerker å følge, visstnok mumlet noe om at det var litt «spicy», men ikke latt seg påvirke nevneverdig.

Erik hadde gjort en stødig led, og det var èn hard taulengde igjen, Kalle sin tur. En ny 8-, men denne spaserte han opp, vi var enige om at hvis den første hadde vært litt vel hårete, var denne andre til gjengjeld såpass snill at alt var glemt og tilgitt, vi ble belønnet med en stor gresshylle der vi kunne sette oss med utstrakte bein i kveldssola. 

– Nå er det lettere opp enn ned, sa jeg. 

– Hva mener du? 

– Nei, jeg mener bare at letteste vei bort herfra er oppover. 

– Hvorfor tenker du på det? 

– Nei si det. Jeg vil jo være her, men jeg vil også opp og bort, la oss ikke begynne den samtalen der, se her nå drikker vi opp resten av vannet og spiser sjokolade i stedet.

Vi hadde mistet Pete og Jon Egil av syne. Føreren viste at vi skulle opp et dieder, vi så opp fra hylla og så diedere på alle kanter. Jeg begynte opp ett riss, ble usikker, klatret ned. Prøvde et annet sted, det sluttet i et blankt sva, klarte ikke klatre ned og måtte sette igjen to kiler som jeg ble firt ned på. Den nye blå offseten ble ofret til Kjerag.

Jeg mistet motet, hadde vondt i føttene, og sola sank på himmelen. Erik tok over tauene og klatret opp et stort og begrodd dieder, sikret i noen busker som sto der, forsvant opp og snart kunne vi følge etter. Pete og Jon Egil hadde visstnok traversert rett ut mot høyre fra den store hylla, nesten 60 meter, vi gikk noen taulengder skrått opp og mot høyre.

Vi var off route, men så lenge vi kom oss oppover var vi fornøyde. Helningen på veggen hadde lagt seg, og vi visste at det var et sted mellom 50 og 100 meter til toppen Klokka var ti, det var 16 timer siden alarmklokka hadde ringt i teltet, og vi sto under en svær chimney. Det så lett ut, men ingen sikringer. Erik fortsatte, jeg tok han på sikring selv om det ikke var mye jeg kunne gjøre hvis han falt.

Han hang sekken under seg i en slynge, og begynte å jobbe seg oppover, beina mot den ene siden av veggen og ryggen mot den andre siden. Sånn fortsatte han oppover, ropte ned og spurte hvor mye tau han hadde igjen, det hadde så vidt begynt å skumre rundt oss. 

Vi hørte et seiershyl der oppe fra, og fulgte på når tauene strammet i sela. Jeg gikk bakerst. Sekken dinglet under meg i en slynge. Presset ankelen mot veggen, føttene var hovne etter mange timer i klatresko, og ankelen min var svak og stiv og sliten.

Nå tok den meg opp chimneyen, og helt opp til toppen, og jeg krabbet over kanten og kjente med ett hvor sliten jeg var. Fylte vann i en bekk som rant ved siden av oss, tok bilder med en himmel som sto i brann bak oss. 

Da vi hang i en standplass noen hundre meter lengre nede hadde Erik sagt: 

– Det er viktig at man drar på sånne turer her, da husker man hvorfor man klatrer.

Da vi gikk ut fra toppen, kom nattdisen tilbake. Hvite skyer rullet inn over oss, og vi kunne ikke lenger se hverandre der vi gikk med noen meters mellomrom, i stillhet, tilbake over platået. Det var varder overalt, små snøfelt, og jeg hadde vondt i foten. Kjerag var ikke helt ferdig med meg likevel.

Jeg ble gående langt bak de andre, stadig langsommere. Jeg haltet mer og mer, og jeg orket ikke konsentrere meg for å gå riktig. De andre var borte, men så ringte telefonen, det var Kalle. De sto og ventet på meg langt der bak, jeg hadde gått forbi dem i alt det hvite. De kom fort etter meg, så var vi bilen igjen, klokka var 2 på natta.

Bilen trillet ned alle de trange hårnålsvingene, vi var tilbake på brygga der vi hadde vært kvelden før, og der lå teltene og ventet på oss. Pete og Jon Egil var allerede på plass, Pete lå og sov rett ut på brygga, under et bord. Jon Egil hadde lagt seg i en ferdig oppredd seng inne i Teslaen sin, det er forskjell på folk.

Selv hadde jeg et lite og 10 år gammelt tomannstelt med hull og sprø duk, men som jeg kan sove i det teltet. Og så var det morgen igjen, og vi våknet en etter en til en varm hverdag med brødskiver og morgenbad.