Første fribestigning av Intet nytt fra Vestfronten på Kjerag

Når endelig smeltingen er over, så trenger man fire-fem dager for veggen å tørke samt et par dager å klatre på. Å vente på syv dager med sammenhengende finvær i en av de mest regntunge fjordene i Norge er en tålmodighetsprøve.

I år slo godværet endelig til i midten av august, en måned som historisk har gitt mange gode værvinduer gjennom årene. Da er det fortsatt lyst nok til å klatre lenge og nattekulden har ikke satt inn.

Logistikken på Kjerag er veldig enkel til å være storveggsklatring, men slitsom nok om man ikke elsker fottur i fjellet. Gjennom årene har jeg jobbet med å optimalisere dette med stadig bedre løsninger. 

Da Jon Egil Auestad og jeg friklatret Hoka Hey på en dag for to år siden, tok vi som vanlig BASE-båten ut om kvelden, «sov» på neset og stod opp klokka 03.00, og var i gang med klatringen 06.00. Vi toppet ut 12 timer senere, la oss ned i det varme gresset og ventet på kona mi Kaja som kom ut med øl, mat og soveposer til oss.

Det var et veldig behagelig opplegg når vi kunne legge oss etter å ha toppet, sove en god natt og spasere ut etter 12 timer søvn. Men jeg er alltid veldig misfornøyd med søvnen på Geitaneset før klatring, jeg er så spent og sover så dårlig i sovepose at det sjelden blir en god natt.

Med vannskuter som holder 80 kilometer i timen i marsjfart er man inne på Geitaneset fra Stavanger på under en time. Trekker man fra tiden man bruker på å mekke frokost i mørket og pakke ned camp, så virket det som en god ide å sove hjemme. BASE-folka vil jo gjerne kjøre skuteren fra Geitaneset og inn til Lysebotn, så da er ringen sluttet om vi kommer oss opp, bort og ned igjen.

I teorien kan man ved å stå opp tidlig, få til en dagstur opp Kjerag og kjøre hjem å legge seg i egen seng noen timer senere. Topper man ut klokka 18.00 er man nede i Lysebotn rundt 20.00 og hjemme klokka 21.00, det må jo sies å være ganske perfekt!

Les også: 10 grunner til å klatre Kjerag

Det begynte å dukke opp spørsmål i ulike kanaler om forholdene på Kjerag da Yr endelig meldte finvær fem dager på rad. Jon Egil og lurte på det samme - vi prøver å få oss en årlig kjeragtur, så da tørken hadde stått på et par dager så satte jeg i gang kronerulling for fuel. Selv om det bare tar to timer tur/retur til Lysebotn, så går det 1000 kroner i bensin.

Fikk derfor ideen om et spleiselag for en recon på torsdag for å se om veggen var tørr, og det ble suksess. Det ble Facetime, kikkert-rapport og masse bilder til taulagene som planla tur.

Vi kjørte inn etter jobb og begynte å se etter fine og tørre linjer. Vi diskuterte ulike alternativer som Fjordcruise og Littlejohn/Jones men blir av en eller annen grunn lokket av rutene i Hengedalen. Jeg har ikke vært der inne på over 20 år, men husker tilbake med gru på de to timene med gress- og treklatring for å komme inn dit fra Geitaneset. Prøver å skremme Jon Egil med dette, men det biter ikke på.

Vi tenker etterhvert at ruta Intet nytt fra Vestfonten 6+/A1 kan være interessant. Her skal det være fin 6+ klatring og en kort “bøssebulk” som er klatret med noen heng samt en pendeltravers i toppen som kan unngås. Her er linja, den ser tørr ut. Vi er klar for business på lørdag!

Ruta er oppkalt etter boka “Intet nytt fra Vestfronten”  som følger soldaten Paul som vervet seg i den tyske hæren kort tid etter begynnelsen av første verdenskrig. Han angret snart på vervingen og ankom frontlinjen på Vestfronten med noen av sine venner, som fort blir som brødre, bundet sammen med krigens motgang. De må holde ut dag etter dag med kontinuerlig bombardement. Til slutt går det opp for ham: krig er fullstendig meningsløst.

Føreren forteller om mye fin klatring på 6-tallet og et par tekniske passasjer, fine greier! Jeg prøver å ringe førstebestigerne for beta, men får ikke tak i dem.

@Grimz ønsket seg barisbilde på vannskuter, det fikset vi!

Vi kjørte hjem i solnedgang på torsdag med masse forventninger til lørdag morgen. Det blir en rolig fredag på jobb, logistikk og bildet tatt med kikkerten av linja blir diskutert på SMS.

Så er det bare å legge seg tidlig og håpe på at søvnen kommer fort og Yr har rett.

Opp 03.00 lørdag, frokost og god kaffe, full av forventninger!

03:40: Klar i Godalen til natt-navigering. Det viste seg at sjøen var veldig grov på Høgsfjorden, ekstra spennende å kjøre i mørket og navigere med fyr og lanterner i 60 km/t i bølger man ikke ser før man dundrer inn i dem. Det tar litt lengre tid å komme seg til Lauvik enn vanlig på grunn av nordavind og den grove sjøen, men når frem til avtalt tid 04.10.

Jon Egil er klar og hopper oppi, vi krysser fjorden for å re-fuele på Forsand før vi kjører inn i Lysefjorden i grålysningen. Nordavinden får ikke tak i fjorden som går øst/vest, så vi holder 80 km/t innover på flatt hav.

Vi dundrer inn til Geitaneset, det tar ikke mer enn omtrent 30 minutter fra Lauvik inn til Geitaneset.

Vi ankom akkurat tidsnok til å gå anmarsjen sammen med Øyvind Salvesen og Pete Wideboy rett før 05.00. Mari Salvesen og Pistol Paula Voldner hadde startet anmarsjen en time tidligere og var på vei opp på Fjordcruise. En gjeng fra Folkehjelpen er på plass for å passe på en gjeng ekstremutøvere som skal svømme fra Geitaneset til Lysebotn, sykle til gokk og springe langt…

Skyene henger tungt over fjorden, vi kan ikke se toppen og lufta er fuktig. Men vi vet at ting løser seg for de som er på plass der det skjer. Så det er ingen som stiller spørsmål om forhold eller om det er vits å kjempe seg opp i Hengedalen. 

Jon Egil og jeg hadde tidenes regnbyge i samme øyeblikk som vi skulle gå opp til innsteget på Hoka Hey sist, men det det tørket fort opp og ble aldri et problem. Disse skyene her bare ypper seg…

Vi begynte den lange, fuktige gampingen i gressbakkene under Skjoldet på Kjerag. Her dobbelsjekker Pete Wideboy og jeg bilder av bratt skog for å sikre at vi er på riktig hylle. Øyvind har staket ut kursen riktig ser det ut som, Pete sier: «It's definately that way, I'm sure of it. Follow Øyvind, he's a guide».

Dette er en grov tegning av anmarsjen til Hengedalen som tar omkring 2 timer. Vi gjorde en rappell og sikret en kort passasje som ble vel utsatt.

Pete og Øyvind Salvesen skulle gå Renshaw/ Foulkes via Lenning/ Jaques sin variant, Pete sin plan var å kjøre en tørrtreningsrunde før et forsøk på frisolo-bestigning noen dager etter.

Etter nok basking i gressbakker ankommer vi noen glatte sva som vi tenker å «freestyle» oss oppover. Det ser så lett ut og er skikkelig sva, så det er bare å plukke ut en linje og kjøre på tenker vi. Vi er jo vant med å onsighte øvre 7-tallet på trad og har noen år med svaklatring på baken. 

Men det viser seg at svaene er superglatte, i kombinasjon med at skoene er fulle av jord og gress så blir det en ordentlig «Bambi på isen»-affære. Jeg velger en linje som ser ok ut, men før jeg aner ordet av det så står jeg og smører med skoene på marmorert hvit granitt. 

Jeg kikker bort på forrige sikring, en liten grå DMM som er trødd opp i en overlapp. Tenkte at jeg var litt vel forsiktig da jeg satte den, bare noen meter over forrige sikring. Tankene går til Paula som ødela ankelen på et fall under lett klatring for to år siden, så nikket jeg anerkjennende til kamkilen og tråkket opp på foten. Det kommer ikke en lyd fra skoen når den mister taket. Jeg begynner å falle bakover nedover svaet, eldgamle reflekser fra svaklatring på 90-tallet slår inn. Jeg begynner å små-hoppe og jogge baklengs nedover svaet, tauet tar og kamkilen holder. Jeg stopper nede hos Jon Egil og står på gresshyllen hvor jeg startet og er meget takknemlig for min risikoaverse stil.

Hm, får prøve en grøft heller? Traverserer ut til høyre og slåss meg opp en gressrenne og inn i en begrodd overlapp. Når en standplass etter 50 meter og tenker at dette minner om klatringen vi gjorde i gamledager som ga meg avsmak fra tradklatring; Dårlig sikret på begrodde og glatte sva.

Jon Egil jobber seg opp svaene, de var sykt glatte i skodde-fukten.

Vi gikk inn på det mange tror er den originale Renshaw/ Foulkes starten, men som viser seg å være Leif Jensen og Co sin start på det de trodde var den originale ruta for 30 år siden. De startet fra sin bivi under veggen i retning hovedlinja. Siden har det blitt en del av det alle tror er originalstarten som egentlig begynte mye lengre til høyre. Førstebestigerne kom nemlig ned Hengedalen ikke opp fra Geitaneset.

Mine bailekiler fra en våt tur med Arne Gjessing for 20 år siden hang fortsatt på plass. Her er det litt krevende klatring, spesielt med glatte sko. Flere ganger så glipper beina og jeg blir hengende igjen i en håndjam. Jon Egil kaller meg Bambi og er nok glad jeg trøkker inn kamkiler i rissene i et tempo bare en dude med null tillit til beina ville gjort.

Vi fulgte Pete og Øyvind videre på noen flere av introtaulengdene som var fulle av gress og trær. Det er en helt spesiell opplevelse og gå for kalkmerker på gress og smågreiner. Det var faktisk noen krevende flytt med hånd-fot mantling på små trær og gresstuster. 

Endelig lettet tåka og vi kan begynne å ane veien ut av overgrodde riss og harde flytt på gress og busker. Renskåren Kjerag-granitt, her kommer vi!!

Endelig ferdig med gressklatring, nå begynner den kjekke bratte 6-er klatringen!!

Jeg får ruta sin egentlige begynnelse på den sjuende taulengden. Det var tung klatring som tidvis var litt krevende å sikre. Det stod 6+ i føreren og jeg jobbet på grensen flere ganger. Risset til høyre var vått og sprekksystemet til venstre var for stort til å sikre i. Det var flere ganger at jeg ropte "følg med Jon Egil!". Dette skulle jo være 6+ WTF!! Jeg forstod ingenting. En del løse blokker og hule formasjoner man måtte bruke, bidro til å ødelegge godfølelsen min.

Vi hadde racket opp til klatring på sekstallet, men jeg stappet inn tett på grunn av hvordan klatringen føltes. Derfor gikk jeg fort tom for ting jeg trengte oppover som gjorde at fremdriften ble tregere enn den pleier på denne graden.

Oppi her ble det virkelig klart for meg at vi snakker sandbag 6-er klatring - eller så er jeg på feil sted. Mojoen min fikk seg en knekk. Gikk en tur ned i kjelleren og hentet reserver, gikk taulengden i fri. Lengre oppe finner man ut at sprekksystemet til venstre egentlig bare er en stor skive som ligger inntil formasjonen man klatrer på.

Jon Egil følger og mumler noe om at dette er jo syverklatring. Gikk de egentlig dette i fri? Står noe om A0 og vått i føreren.. ?

Vi rev ned noen hundre kilo med stein på vei opp på denne taulengden.

Det neste var en 6+ taulengde med et litt tungt opptak opp fra stand, men som løste seg greit etterpå.

Så var det rett på en ny «6+»-taulengde som var krevende. 

Jeg gikk litt feil og gikk opp i diederet som ble hardt og vått. Firet av på en kile ned til hylle/ no-hand (hvor jeg kunne satt en stand) og traverserte ut til venstre slik Morten gjør på neste bilde. Dette var en finurlig linje, man må ut av det opplagte diederet og ut til venstre på den «frasprengte pinakkelen» og ta stand under et lite trekantet overheng på en fin hylle. Igjen en smell, WTF 6+?

Her er det ikoniske bildet av Morten Diesen tatt av Leif Jensen på samme taulengde. De hadde en standplass litt lengre oppe enn oss. Et vagt minne om at dette hadde vært lansert som en hardere rute demret i forbindelse med dette bildet... var ikke dette egentlig en taulengde på grad 7 opprinnelig?

Linja går videre rett opp i åpningen mellom de to blokkene over Morten øverst i bildet. Så tar man stand sittende på disse under det lille trekant-taket.

Jon Egil følger på taulengden og vannskuter-turgruppa i Rogaland er på vei inn i fjorden.

Jeg sikrer Jon Egil på en taulengde opp fra denne gode hylla. Dette var også en «6+» som var skikkelig tung. Dette kjennes liksom litt rart ut når du er forberedt på klatring på 6-tallet så er det full on 7er-klatring.

Så følger en «6+»-taulengde opp til stand under «Bøssebulken», den var også slitsom nok. Jeg klarte som vanlig å bruke opp utstyret, måtte back-cleane litt fra en no-hand og gå opp til en OK stand. Denne mosebegrodde bulken har alle før klatret teknisk eller på topptau før. Jon Egil gjør seg klar til det han liker best: Gå tidligere tekniske passasjer i fri!

Hele dagen har vært varm og klam, svetten rant av oss. Nå var vi i gang med cruxet som har badet i sol i timevis: Jon Egil gikk først i tauet og onsightet første del av Bøssebulken! 

Han runder ut av synet og tauet slutter å bevege seg oppover. Det kommer nye kraftbrøl og tauet beveger seg oppover rykkvis. Det blir stille lenge, så nye brøl før tauet mates ut og jeg hører et jubelrop!

Jeg får beskjed på Walkie-talkien om å spare krefter her, for over oss venter hardere ting.

Jeg hang i sikringene på vei opp av Bøssebulken for å spare kreftene. Harde greier på sprø mose.

Et av cruxene på Bøssebulken var faktisk å mantle og klore seg inn på en overhengende gresshylle.

Vi unngikk pendetraversen ved å gå direkte opp i dette opplagte risset/ overhengende diederet som ingen har gjort før. Jeg trynet på crux-movet på onsight forsøket, dogget til toppen og ticket takene. YESS OPPE! Men ikke i fri! 

Jon Egil var fast bestemt på at dette skulle gjøres i fri, så det var melding om at stand skulle etableres og nytt forsøk skulle gjennomføres. Jeg fikk en siste slurk av vannet som var igjen og jobbet meg nedover. Ticket tak og justerte sikringer. Men tauene hang seg fast på veien ned, så jeg var oppe to ganger for å løsne dem. Når jeg endelig var nede på stand var jeg et svett vrak. Jeg sa til Jonni; – Eg e føkka, du må gønna.

Han gikk ruta i første forsøk på sikringer hengende in-situ. 

I ettertid angrer jeg litt på at jeg ikke tok meg 10 minutter pause etter å ha kommet ned til stand og prøvd igjen selv. Men jeg var helt utkjørt etter å ha ordnet tauene som satt seg fast på vei ned og onsight-forsøket. Jeg skammer meg litt over at jeg var så sliten og ville gi opp, Jon Egil skal ha æren for at vi stod løpet ut!

22:00 YESS BEGGE PÅ TOPPEN!! Jeg er faktisk helt i kjelleren her. Tom for vann og utslitt mentalt og fysisk. Dette var hardere enn Hoka Hey syntes jeg. I en prat med Thomas Cosgriff etterpå sier han at han hadde samme opplevelsen.

Lett travers ut til høyre i anmarsjsko, vi finner noe vannsig og bruker sugerør for å drikke underveis. Her skulle vi ha gått på rampen en etasje under (på gresshylla i midten av bildet).

23.55 Vi vaklet ut til Øygarstøl i mørket med hodelykter. Vi kom opp så seint at Øyvind og Pete hadde dratt med bilen. Paula og Mari bailet på grunn av fuktige forhold, vi vandrer mot Øygarstøl uten henteplan. Jeg sender meldinger og sjekker... Ingen...

Ide!!

Vi bestikker BASE-båt-kapteinen til å til å hente oss midt på natten i bilen. Han har forøvrig kjørt vannskuteren inn til Lysebotn for oss tidligere på dagen.
Parkeringsplass-duden på Øygardstøl tar oss i mot med en øl og gratulerer oss på parkeringsplassen!! Vi takker og vakler inn i bilen til den hyggelige basebåtdansken.
Han kjører oss med bilen ned til båthavna, vi pakker fort og vi gønner hjemover i mørket på vannscooteren.

Men bare noen hundre meter uti fjorden blir vi stoppet av BLÅLYS midt ute på fjorden!

Det er Kystvakta som kommanderer oss til å stoppe: HVA GJØR DERE HER UTE PÅ EN VANNSCOOTER HER MIDT PÅ NATTEN? Vi svarer at vi skal hjem og legge oss etter å ha klatret Kjerag. Da var alt coolt, de øvde på nattnavigering (jeg mobbet dem ikke om det).

Jeg nevnte at jeg hadde gått nattnavigeringsskolen i forbindelse med D5L lappen (Fritidsskipper) hos Jan Poseidon Welde, tror han var litt imponert over vannskuterkaptein med skippereksamen.

Hjemme i Godalen 02.00 og rett i seng. Var så sliten at jeg var kvalm. Orket ikke å drikke den kalde ølen jeg hadde drømt om i kjøleskapet en gang.

Det vi ikke visste, var at vi hadde klatret det som har vist seg å være en liten kontrovers i miljøet. Førstebestigerne Morten Diesen og Leif Jensen satte opprinnelig ruta i grad 7 blank, A1 for bøssebulken + A0 for pendel traversen. Men Hans Jørgen Moe som jobbet med den nye føreren på den tiden, repeterte ruta sammen med Trym Sæland. De opplevde ikke at dette var friklatring som tilfredsstilte graden 7 blank og nedgraderte den til 6+ A1. Dette ble skrevet i føreren og sendt i trykken til førstebestigernes frustrasjon.

Hadde min mestringsopplevelse vært annerledes om jeg trodde jeg gikk på en 7´er og syntes det var lett fremfor å forvente 6+ og må jobbe hardt for det? 

Så her er min personlige mening: Ruta har mye tøff klatring på syvtallet. Jeg respekterer at førstebestigerne satt den i 7. Men det litt morsomme er at vi har gradert taulengdene ulikt. Det de følte var 7, synes jeg var 7- og det de følte var 7- syntes jeg var 7. Jon Egil er mer på at 7- en ok grad. Så da driver vi egentlig å flikker på ganske marginale forskjeller, og som Leif sa i en prat så kjennes ting alltid verre ut på en førstebestigning på grunn av all usikkerheten. Men vi er enige om at det ikke var på 6-tallet.

Sammenlignet med Hoka Hey og Nordøstpassasjen så gir graden 7 mening. Jeg forstår at Trym kanskje følte det var litt soft om man skal være streng. Men graderinger i fjellet handler jo også litt om å sikre at folk ikke velger tur over evne. Dette var et ordentlig hakk opp fra Nordøstpassasjen sin 7- grad.
Uansett er fri-graden på Intet nytt fra Vestfronten nå 7+, så hva de enkelt taulengdene var før, blir mer å regne som kuriosa for nerder. Da er graden kalibrert mot 7+ ene i Dirdalsveggen og Hoka Hey, ikke utvalgte sandbags i Romsdalen. Fortsatt mulig å forbedre stilen vår med å sette sikringene på led siste 7+ taulengden og at 2.mann ikke henger i utstyret…

Ruta har fortsatt en del løs stein (tror vi rev ut et tonn eller to med stein). Man klatrer på mye frittstående formasjoner og flak som gir en uggen følelse for de med god fantasi. Men alt i alt en flott linje, takk Morten og Leif!

Som en siste curiosa for nerder så har Jostein Øygarden nå oppdatert brattelinjer.no slik at førstebestigere, uansett stil kommer først opp på fler-taulengdersruter. Det har rettet på at tekniske førstebestigninger ble ranket som «mindreverdige» mot fribestigninger som kom etterpå. Det er en hyllest til de som går ut i eventyret og finner mulige passasjer i tilsynelatende umulig terreng som andre så kan forbedre stilen på.

Dette er den originale teksten til Leif og Morten til føreren, her opplyses det blant annet om rett opp linja vi gjorde.

Her ser man hvilke taulengder Morten og Leif graderte på 7 tallet. Det interessante er jo at vi ikke er enige noen av oss om hvor ruta var 7- eller 7 blank. Vi er bare enige om at det ikke var 6´er klatring…

Jeg tror vi har rekorden fra senga hjemme, opp Kjerag og tilbake i senga.. 

Håper turen inspirerer andre til å dra på eventyr og dele rikt og ærlig fra sine oppturer og nedturer!