Volda, den glade studentbygda på Sunnmøre ligger bare noen stenkast nedenfor. På tross av den etter hvert så berømte russerkulda er humøret på topp. Sola glimter til, selv om værmeldingen har sagt alt annet. Det er søndag, så dunjakken får bli på lenger enn vanlig, der vi vandrer innover den frosne myra. Vi har akkurat passert en hel bataljon på parkeringen, og er i anledningen glade for at nordmenn stort sett liker å gå i kø på fjellet. Køa går ikke i vår retning, men snirkler seg oppover fjellet på andre siden av veien. Flaks for oss. Ingen av oss er av den folkeglade sjela, så vi foretrekker å holde fjellet, og ikke minst snøen for oss selv.

Bare litt til

- Dit opp vil jeg. Jeg peker og er glad, men Live ser tvers igjennom. Planen var aldri å gå langt, og for Live er dette dagens andre tur. Hun har allerede vært på folkefavoritten Melshornet, en annen Volda-klassiker, før massene gjorde sitt inntog noen timer senere.

- Vi skal bare gå opp dit, så snur vi lover jeg.

Live ser ikke overbevist ut. Hun har nok innsett at jeg er en tapt sak. Smittet av galskapen det hvite gullet ofte fører med seg. Snøen er faktisk over alle forventninger. Lett og myk, tørr og luftig. Oppturen brukes til å studere nedturens svinger. Her gjelder det å finne den riktige veien ned, glissen skog eller ikke, den munner som norsk skog ofte gjør; i kratt.

OVERBEVIST, ELLER IKKE? Live på vei opp.

Kakao med krem og panikk

Vi stiger over den siste bratte kneika før toppen. Hestehornet er ingen ruvende gigant, men utsikten er prima. Herifra øyner vi storheter som Saudehornet, Kolåstinden og Storetinden. Ikke minst ser vi Volda og Voldsfjorden i andre retning – et vakkert skue i solas siste time. Det er ennå tid og lys, reinskinnet blir dratt fram og kakaoen går i koppen. Det er søndag, så krem følger selvsagt med.

Idyllen blir raskt avbrutt. Hjerte mitt er i full galopp og minst en av deltagerne i den lille flokken vår viser tegn til panikk. Live sitter rolig og nyter både utsikten og den varme drikken. Jeg er helt klart den paniske av oss.

En gruppe på seks personer kommer i vår retning. Opp med kikkerten. Seks ungdommer med toppturutstyr er i sikte. Dette lukter faregrad 6, vi må ned fra fjellet så raskt det lar seg gjøre. Jeg drikker kakao som jeg aldri har drukket kakao. Den nydelige flanken, hvor jeg har sett meg ut den perfekte linjen, er nå i fare.

Den himmelske skogsplass

Av med feller. Sekken er pakket. Sko klikkes inn. Jeg er klar. Det er høflig å vente i kø, men mamma har sagt at man ikke skal stole på fremmede, især ikke i løssnø. De fremmende kommer opp. Det hilses. De er ung, gira som oss, men heldigvis også av det høflige slaget. De venter, vi kjører.

Gud som vi kjører. Snøen er fantastisk. Gammel, men ubunden. Vi kjører raske lekne svinger igjennom den fine skogen. Et lite hopp der, et lite dropp der. En himmelsk avslutning, det er jo tross alt søndag.