HUCK: Når snøen er dyp og myk er det null stress for Dagfinn Engemoen å sette utfor klipper som denne. Foto: Timme Ellingjord

Kong vinter gir seg ikke

Vi myser utover fjellene, det er ikke mye vi ser. Tåken henger tett i fjellheimen. Værgudene er derimot på vår side. Plutselig, like fort som tåken kom, lysner det opp. 1-2-3. Dagfinn setter spissen nedover, myke raske svinger før han tar sikte på klippen og flyr ut i evigheten.

Påsken er akkurat over, men det er nå moroa begynner. Vi er tilbake etter en lang ferie. Solen skinner. Våren begynner å komme på Sunnmøre, men Kong Vinter har ennå ikke gitt helt slipp. De siste dagene har gitt i underkant av en halvmeters påfyll med snø, da er det bare å ta sikte på fjellene.  

Gullrushet

Alene er vi ikke om å ha fjellet som mål. Allerede på parkeringen møter vi flere titalls mennesker, lokale og tilreisende, alle på jakt etter det hvite gull. Heldigvis for oss, er ikke målet som alle andre, den folkekjære og mektige favoritten – Skårasalen. Vi skal på motsatt side av dalen, langt unna folk og fe. 

Vi tramper oss oppover i den dype snøen. Snøen siger til langt opp på leggene. Solen steker og svetten renner. Målet for turen er egentlig å gjennomføre en ryggtravers, men vi finner fort ut at i all nysnøen, så vil dette være galskap. I dag må snøen nytes til det fulle. Med all nysnøen ville vi også hatt problem med tiden. Det er tungt å legge spor, nybrottsarbeid tar tid. 

Over oss ruver fjellene, spisse tinder med forlokkende flanker og bratte renner. Under oss ulmer derimot den hvite drage, og med den siste tidens snøpåfyll og vindtransport legger vi turen mot roligere terreng. Etter en rask kontroll på kartet, er målet nå Klovtindane – en spennende topp i forholdsvis rolig, men gøy terreng.

DEILIG FØRE: Veronica Warhuus nyter fantastisk snø på vei ned fra Klovtindane. Foto: Timme Ellingjord

Pyramiden i tåkeheimen

Toppen nærmer seg sakte men sikkert i horisonten. Den vokser seg større og større, og stiger opp som en pyramide på sletten framfor oss. Et skritt av gangen i den dype snøen. Knærne verker. Det er godt vi bytter ofte med å lede an. Solen over oss er varm, og vi verdsetter de små vinddragene som er i luften. 

Det siste partiet mot toppen må klyves. Det er ikke langt eller bratt og man kan godt stoppe før det bratner for mye til, utsikten er uansett upåklagelig noen meter lenger ned. Veronica, Dagfinn og jeg er derimot kommet for å klatre, så vi bestemmer oss for å klyve de siste meterne. Solen har i mellomtiden forsvunnet. Det tetner til og snøen begynner smått å dale. Vi er alle urolige. Mister vi den utrolige nedkjøringen på grunn av dårlig sikt? 

Vi fortsetter mot toppen og lar tiden jobbe i håp om at været ikke riktig ennå har lukket seg fullstendig. Tid er ofte mer verdifull en man aner, også i fjellet. Tid leger sår, og med tiden klarner også vær. Himmelen åpner seg plutselig og små solgløtt smyger seg sakte fram mellom skyene. Det er nå tid for lek og moro. Det er tid for atter en dans ned de snørike flankene. 

Påsken er over, men det gjør ingen ting, leken fortsetter uansett.

SNART FRAMME: Dagfinn Engemoen og Veronica Warhuus nærmer seg toppen. Foto: Timme Ellingjord

 
 
VIS KOMMENTARFELT
Annonse
Annonse
Annonse