Men vi må være ærlige, alt er ikke så idyllisk. Det er tidlig på sesongen, og langt fra påske. Beina er tunge. Det føles litt som å skulle starte en gammel Citröen 2CV i tjue minus, det er ingen enkel jobb det. Det må skrapes og skyves. Ikke minst må det en god porsjon kjærlighet til. Motoren bør kanskje helst stå å gå på tomgang i 20 minutter, før man overhode kan driste seg til å kjøre videre. Det er litt sånn kroppen min føles nå – tungstartet.
Vi går forbi et venninnepar i midten av 40 årene – det føles deilig. Vi er ikke fortapt ennå, seieren og toppen føles som den er innen rekkevidde. Vi er tross alt driftige ungdommer, søndagstur eller ikke. Foruten venninneparet, som vi raskt legger bak oss – er fjellet overaskende tomt. Verken påskestemningen eller det faktum at det er lørdag virker å være sant. Hvor er alle, har OL startet allerede?
TUNG START: ...men det er selvsagt verdt det! Saudehornet i bakgrunnen. Ragnhild Urtegård Haugen på vei opp. Foto: Timme Ellingjord
I kongers nærvær
Det er ikke bare slitne ben som vitner om at det er tidlig på sesongen. Det er kaldt, og så snart vi beveger oss inn i skyggesiden kjenner man det helt inn til beinet. Rumpa fryser. Nesa er kald og snørret renner. Det er likevel ikke bare negativt, kulda har sine åpenbare fordeler. Solens varme stråler har ennå ikke fått jobbet uhemmet med den kalde snøen, og vi innser begge to at det skal bli noen deilige svinger nedover. Men først må vi altså opp.
Over oss ruver majesteten selv – Saudehornet. Jeg er ikke fra området, men kan forestille meg at dette mektige fjellet må spille en rolle for lokalbefolkningens selvforståelse. Det er ikke langt mellom høye fjell på Sunnmøre, men Saudehornets ruvende posisjon over Ørsta er noe for seg selv. Virkelig en konge blant majesteter.
Vintervals
Saudehornet med sine 1303 meter over havet, gir på gode snøforhold skikjøring over nærmere 1150 høydemeter. En populær tur både vinter og sommer, men skal du helt opp vinterstid, må forholdene være de rette. En populær og ikke minst tryggere variant, kan være det noe mindre Vallahornet, som ved godt veivalg gir en helt sikker tur, på de fleste forholdene.
MED FJORDEN LANGT DER NEDE: På vei opp mot 1303 meter over havet. Foto: Timme Ellingjord
Målet vårt er ikke klart, slik dem oftest ikke er på søndagsturer. Vi skal opp, men nøyaktig hvor er ikke avgjort. Vallahornets hvitkledde åsside er merket med utallige kruseduller, det er tydelig at fleksitid ikke er et ukjent fenomen på Sunnmøre. Saudehornet derimot, virker på grensen til ensomt der det står alene, desperat etter selskap. Vi godtar invitasjonen og følger den slake ryggen oppover, til det bratner til.
Vi stopper. Her skal det soles, spises appelsin og utsikten nytes, før vi endelig kan slippe oss løs i en fjærlett vals, med snøen og med fjellet. Kongen over Ørsta, får vente til en annen gang.
Se flere bilder i galleriet under!
