Bård Smestad kjørte rett i en sprekk på Holedalsfjellet

Ola Hovdenak hadde denne gangen fått velge seg et turmål i et avsides område på Strynefjellet for å kombinere skitur med besøk av nye fjelltopper.

Vi started fra Skjerdingsdalssetra som ligger fint til mellom to tuneller på Strynefjellsveien. Etter en to timer lang anmarsj gjennom Skjerdingsdalen var vi fremme ved snøen. Vi visste omtrent hvordan snøen ville ligge her etter å ha studert satellittbilder. Det er ikke mulig å se selve siden med snø fra Strynefjellsveien.

Ola stakk raskt ut på sin ekstra løpetur for å kunne registrere enda en topp på Peakbook. Jeg rakk å teste ut skiføret fra den sørligste toppen av Holedalsfjellet før Ola var tilbake. Føret var skuffende, de første par hundre høydemeterne ned fra 1611 moh bød på treig våt nysnø. Sugeføre.

Før den avsluttende nedkjøringen fra sistnevnte topp hadde jeg studert bildet jeg tok av siden da vi gikk opp. Jeg bestemte meg for ei linje hvor det skulle gå rimelig greit å unngå oppstikkende steiner og større sprekker i snødekket. Jeg rakk ikke å diskutere linjevalget med Ola før han satte utfor.

Men han hadde tydelig også en plan. Sugeføret skiftet til fin slusj og vi fikk noen gode svinger. Men nå tok Ola en vending venstre, mens min plan var høyre. Etter litt diskusjon og venting på at Ola tok seg noen meter opp igjen så rakk jeg å få øye på en finn formasjon, en slags rygg som åpenbart kunne være artig å kjøre på ski. Den lå litt mer til høyre enn linja jeg hadde som plan.

Jeg satte utfor og fikk straks den gode følelsen av fart og kontroll. Nå kjører jeg faktisk som planlagt.

Men etter er par svinger så trekker jeg meg enda mer mot høyre i håp om å få enda mer ut av den fine linja ned. Her avviker jeg fra linja jeg hadde planlagt, uten å skjønne det. For foran meg seg jeg bare et ok snødekke.

Åpningene i snøen dukker plutselig opp. Jeg blir forskrekket over det jeg ser foran meg. Først noen små sprekker som det er lett å hoppe over.

Samtidig som jeg får bremset opp farten litt ser jeg at jeg er på vei rett mot en mye større sprekk. Jeg ser det er svart og mørkt og tenker noen sekunder tilbake til tidligere ulykker ikke langt unna her hvor folk har falt ned åpninger under snøen, gjerne kombinert med at det strømmer vann ned i den samme åpningen.

Jeg faller over kanten, slår venstre side av hjelmen med et smell i det våte svaberget. Skiene spretter av og jeg stanser brått i en vegg av snø. Det tar noen sekunder før jeg skjønner at dette har gått rimelig bra. Litt forslått kan jeg rope til Ola at jeg er OK i tilfelle han hadde sett det hele. Ola hadde fulgt omtrent samme linje som meg og forstod at noe var galt da jeg bare ble borte.

Jeg fikk samlet sammen ski og hjelmkamera og fortsatte på ski ned til der snøen sluttet. Her var jeg nokså lettet over at situasjonen ikke var være enn den var og fikk samlet meg litt.

Nå ventet 7 kilometer skibæring tilbake til bilen. Jeg kjente på en strekk på baksiden av det ene låret, var støl i ryggen og måtte stadig kjenne etter om jeg faktisk var i så god stand som jeg trodde.

Jeg var heldig med at det ikke lå noen større steiner på svaberget der jeg landet. Det kunne raskt resultert i alvorlige skader. I følge Strava lå jeg i ca 40 km/t da sprekkene dukket opp og jeg fikk satt ned farten ganske mye før jeg falt ca 2 meter ned på svaberget.

Tipper hjelmen berget meg fra en hjernerystelse. Og heldigvis var det ikke noe fossefall å stupe ned. Skrekken er jo å bli kilt fast langt under snøen med vann strømmende over seg og store problemer med å komme seg opp igjen. Sånne uhell har skjedd før på Strynefjellet. Jeg vurderer også det slik at jeg ikke ville klart å hoppe over den store sprekken i snøen på direkten.

Lærdommen er at man må holde seg til planen man har lagt når man skal ned, eventuelt ta en ny sjekk på det man har av bilder og annen informasjon om man er i tvil eller endrer plan.

Det tryggeste er å gå opp samme vei som man skal ned, da husker man terrenget og linja mye bedre enn om man bare har studert linja på avstand eller på et bilde.