Den råeste Høgruta i Jotunheimen

Røysheim forteller om ruta han har gitt navnet Høgruta Royal: 

Som en utvidet variant på ski er ruta etter min mening en mer komplett versjon av Høgruta. Vår variant krysset Jotunheimen fra øst til vest, og inkluderte de ti høyeste toppene i Norge unsupported. Totalt går ruta over 15 topper over 2000 meter, den er omtrent 10 200 høydemeter, med en distanse på cirka 120 kilometer. 

Med et supert værvindu lå det til rette for at drømmen om en mer komplett versjon av Høgruta kunne være innenfor rekkevidde. Vi kjørte opp torsdag ettermiddag. På grunn av isforholdene på Gjende startet vi turen nede i Russdalen og Russvatnet mot Surtningssue. Fra Surtningssue gikk vi over Blåbreahøane via Østre Memurutinden til Memuruskaret. 

Fra Memeruskaret besteg vi østtoppen på Store Memurutind. Deretter kjørte vi ned Veobreen og ut under Glittertind som vi besteg før vi kom oss ned i Visdalen. Gikk deretter litt opp i lia ovenfor Spiterstulen for første overnatting.

Dag to gikk vi fra Visdalen over Galdhøpiggen, så på Vetle Galdhøpiggen før vi kjørte ned Porten, krysset Storjuvbreen over til Skardstind. Fra Skardstind kjørte vi ned på Nordre Illåbreen og ut til Leirdalen, krysset dalen (hengende under wire da brua ikke var lagt ut) og gikk opp Storebrean og krysset Smørstabbreen. Vi kjørte ned til Falkberget på Sognefjellet for neste overnatting.

Dag tre krysset vi Sognefjellet til Keiserpasset, og gikk deretter opp Gjertvassbreen til Gjertvasskaret. Fra skaret gikk vi opp til Gjertvasstind, så over Styggedalstindane, og tok overnatting rett under Centraltind på dag tre. 

Dag fire startet vi med å klatre Centraltind. På grunn av våt snø på galleriene mot Mohns skar valgte vi å gå via Vesle Skagastølstind med rappell ned til Mohns skar. Klatret så opp til Store Skagastølstind, som ble den siste av de ti høyeste toppene på turen. Desserten på turen skulle være nedkjøringen av Slingsbybreen, og deretter skli ned til Turtagrø.

Dramatikken startet nederst på den bratte delen av Slingsbybreen. Der er to klippebånd som må passeres. Jeg kjørte først og stoppet i forkant av inngangen til et smalt snøfelt som tok oss forbi første klippebånd og ned til snøfeltet mellom de to klippebåndene. 

Det som for meg så ut om et isparti viste seg å være en slags sørpedemning. Da jeg kom i en høyresving brast denne sørpedemningen, og gjorde at jeg «fløt» sammen med sørpen. Jeg ble med nedover snøfeltet og ble slått ganske kraftig på klippekanten. Det endte med avrevet akillessene, seks brukne ribbein og en bra trøkk i ansiktet. Heldigvis hadde jeg en god hjelm som nok reddet meg fra mer alvorlige skader.

Dermed endte turen med at jeg ble hentet med redningshelikopter og flydd til Førde Sykehus.

Jeg tenker at denne turen kan skape inspirasjon på flere måter, men med minst fokus på ulykken. Det finnes mange eventyr som ligger oss nært bare man er åpen for å se de, pluss tør å gjennomføre. 

Det edle ligger i å gjøre slike turer uten mekaniske hjelpemidler - tross i at vi høyst ufrivillig byttet ut en tung retur fra Bandet til Turtagrø med helikopter.

Dette er en komplett tur som kombinerer tinderangling, skigåing og vinteralpinisme. Jeg tipper den rangerer høyt på listen over de kuleste skiturene i Norge; Den er en liten ekspedisjon som krever planlegging, breddekompetanse, fysisk og mentalt være i stand til å klare krevende dagsetapper og ikke minst improvisere når utstyr går i stykker. Martin brakk staven den første dagen, og det fikset vi med et skjøtestykke fra en teltstang. 

Som initiativtaker til turen har jeg kalt den Høgruta Royal, etter navnet på en mer edel versjon av normalruta på Mt. Blanc; Mont Blanc Royal.

Om ulykken på Slingsbybreen:

Jeg hadde nok flaks i uflaksen, men ulykken viser også at denne type aktivitet innebærer en risiko som før eller siden vil slå ut negativt.

Det var krevende forhold, men vi mente å ha kompetanse og erfaring til å mestre disse forholdene kombinert med god oversikt over snøforholdene etter flere dager på tur. Vi har betydelig erfaring og følte oss sikre i våre valg, men ville nok ikke valgt nedkjøring på denne breen under slike forhold uten at vi hadde endt opp der etter en lengre tur. Men jeg gjorde en feilvurdering som gjorde at jeg løste ut litt snø og sørpe som forårsaket et dramatisk fall.

Det illustrerer ett av de viktigste prinsippene for trygg ferdsel på ski; nemlig å velge turmål og linjevalg etter forhold. Når du først står i en situasjon er det ikke mulig å risikovurdere, da man alltid vil ha manglende innsikt i alle faktorene som spiller inn.

Kompetanse og erfaring er viktig men det er fortsatt mye vi ikke får oversikt over i komplekst terreng noe som i sum utgjør en slags objektiv fare. På denne turen var jeg uheldig og traff på fellen som for meg så ut som hard snø/is på avstand men som viste seg å være sørpe. 

Denne vinteren har vi dessverre mistet flere dyktige fjellfolk som hadde betydelig erfaring og kunnskap. Jeg innser at med en slik ulykke kunne jeg fort ha blitt en del av denne statistikken. Det viser viktigheten i alltid å gjøre konservative turvalg før man drar på tur.